Svensknorsk samtidsmøte på Oslo Kammermusikkfestival
Oslo Kammermusikk Festivals eneste rene samtidsmusikkonsert var et møte mellom Sverige og Norge, med Mester Ligeti som satte det hele i et perspektiv. Konserten initierte en tankerekke hos Ballades klassiske musikkritiker, Magnus Andersson, om hva som egentlig utgjør det nasjonale i et musikkverk – hvis det nå er noe i det hele tatt som er bestemmende på denne måten.
Av Magnus Andersson
”Etter hundre års adskillelse, men med adskillige forsøk – ikke minst organisatorisk – på å binde de to kongerikers kulturliv tettere sammen igjen, hersker det liten tvil om at det innenfor den klassiske musikkens verden er langt færre sammenbindende mekanismer i virksomhet enn splittende.
Slik står det i programboken til Oslo Kammermusikk Festival, og ja visst, hva gjelder administrative strukturer er det ikke mye å glede seg over hva gjelder samarbeid over kjølen. Men hva gjelder flyt av kunstnere over kjølen tegner det seg et annet billede. Ikke bare serveringssteder og klesbutikker kryr av svensker, men svensker er kraftig overrepresentert på Norges Musikkhøgskole, noen orkestre og på mange festivaler i Norge. Det mest ekstreme eksempel jeg kjenner var jeg selv del i. Når jeg begynte på det utøvende kandidatstudium som pianist, da var seks av elleve pianister svensker. Men hva gjelder kjennskap til svensk musikk, er det nok litt dårligere stilt for det norske publikum.
"Festivalen gjør i årets versjon sitt til at lyttende nordmenn skal få en ekskursjon inn i høyverdig, ja til dels storartet svensk musikk som ellers ligger der uberørt her til lands."
Årets utgave av Oslo Kammermusikk Festival vil la publikum lære å kjenne komponister som Emil Sjögren, Lars Erik Werle, Gunnar de Frumerie, Franz Berwald, Ture Rangström, Johan Helmich Roman, for bare å nevne noen. Lørdagkveldens svensknorske møte begynte med en mann med uklar nasjonalitet, nemlig Ole Lützow-Holm, som er nettopp som svensknorsk å betrakte. Til daglig underviser han på Musikkhøgskolen i Göteborg. Hans verk Sounding bar preg av klanglige blokker som stort sett var a-melodiske. Hver blokk ble brått avbrutt av neste blokk som trengte seg på uten forvarsel, uten at musikken fikk noen organiske overganger mellom de forskjellige delene. At det ikke var noen overganger er ikke problematisk i seg, men å komponere slik stiller store krav på dramaturgisk teft, noe Lützow-Holm ikke behersket til fulle. En interessant blokk ble fulgt av en annet interessant blokk, men etter en stund fremsto de mer som uferdig tenkte tanker enn som et musikalsk dramatisk forløp. Etter Lützow-Holm var det dags for to pur unge komponister.
"Hvert år inviterer Oslo Sinfonietta og Oslo Kammermusikkfestival unge uetablerte komponister til å vise frem sine talenter under festivalen. I anledning årets unionsmarkering fremføres nye verk av norske Julian Skar (23) og svenske Erik Peters (35)."
Peters verk, Der Wegweiser, var et skritt mot å lykkes nettopp hvor Lützow-Holm ikke strakk til, nemlig i den dramaturgiske fremdriften. Peters dvelte lenger ved sitt materiale. Han lot hver tanke presenteres til fulle, uten at han for den delen ble anmasende med sitt budskap. Ellers bar også Peters verk preg av blokktenkning, men han varierte overgangene mellom kontraster og gradvise overganger fra et materiale til et annet.
Norske Julian Skar har valgt en tittel til sitt verk som på forhånd har diskvalifisert det fra å bli en kjempehit: Traces of ink and crayon on paper with hand lettered ink label in gold leaf frame. Det er lissom enklere å si Thriller eller Let it Be, eller? Nok om det. Hva gjelder dramaturgi var nok Skar den som lyktes best eller kanskje det var han som var mest utspekulert? Verket begynte så å si før tonen. I begynnelsen av verket lot han de bi-lydene, som musikere vanligvis prøver å eliminere, være det musikalske materiale. Fløyten smelte med klaffene, klarinetten blåste luft gjennom instrumentet uten å la en tone klinge, og strykerne gnikket forsiktig og produserte på slik måte stillferdige, hvesende og overtonerike lyder. I en stor bueform bygget verket seg opp for å vende tilbake til den klanglige verden Skar startet med. Dette var uten tvil det verk som dramaturgisk var enklest å følge. En annen ting er om det er dramaturgisk godt eller om det kanskje var overtydelig og dermed klisjéartet. Undertegnede er splittet i spørsmålet, men ser under alle omstendigheter verkets styrke i klangvariasjonen.
Gjennom å la verkene til en ung svensk og en norsk komponists verker spilles på samme konsert styres i hvert fall undertegnedes tanke mot hva som utgjør det unikt norske respektive det svenske i musikken. Ikke var det folkemusikkelementer eller andre typer av sitater i musikken som gjorde den lett gjenkjennelig som fra det ene eller det andre land, og undertegnede klarer heller ikke av å spore noen slags nordisk klang i Peters og Skars verden. Sammenligner man med den noe eldre Lützow-Holm (-54), som jo er svensknorsk kan man gjenkjenne elementer av de unges musikk i Lützow-Holms. Dette er bl.a. tydelig i Peters og Lützow-Holms arbeid med blokker samt i Skars og Lützow-Holms arbeid med relativt statiske klanger. Men kan man si at det ene er en svensk stil og det andre en norsk? Neppe? Tillat meg et tankeeksperiment og et sprang i tid.
Tenk deg at det levde en sentraleuropeisk komponist på midten og slutten av 1800-tallet. Tenk deg at han (eller hvorfor ikke hun!) var inderlig fascinert av norsk folkemusikk. Tenk deg videre at komponisten så intervallene fallende sekund og deretter ters som kjernen i folkemusikken (det så kalte Griegmotivet), og at komponisten brukte sin komponistgjerning på å integrere den norske folkemusikken i den tysk-kontinentale romantiske stilen. Billedet jeg tegnet er nettopp av Grieg, men han har fått feil nasjonalitet. Jeg vegrer å kjøpe at det norske i Griegs musikk er hans bruk av folkemusikkelementer. Den sentraleuropeiske komponisten kunne som sagt ha brukt det samme materialet som Grieg, men han ville allikevel ikke blitt norsk for det. Heller ikke Griegs musikk blir norsk av at han bruker hva vi vanligvis betegner som et norsk materiale. Jeg mener at det vesentlige må være hva Grieg, den sentraleuropeiske tenkte komponisten, Peters eller Skar faktisk gjør av sitt materiale, altså at det og at det er hvordan, ikke hva, som gir musikken dens særegne nasjonale preg. Hvilket preg var så dette i den svensknorske konserten?
Konserten ble avsluttet med ungareren Györy Ligetis Kammerkonzert für 13 Instrumentalisten. Hvis både Peters og Skars verker hadde noe av Lützow-Holms i seg, var Ligeti som en fullendt syntese eller forebild for de tre svensknorske komponistene. Ligetis verk hadde de statiske klangene, som endret seg langsomt, slik som vannet alltid er det samme, men dets krusninger gjør at det alltid er noe annet enn det var. Han hadde de brå overgangene, men også de flytende og organiske syntesene. Fremfor alt er Ligetis kammerkonsert et dramaturgisk mesterverk, som ikke en sekund henfaller til enkle løsninger og klisjeer, uten at materialet blir så varierende at lytteren mister orienteringen i musikken. Ga så denne lille analysen av Ligeti svaret på hvor man finner det nasjonale i noens musikk? Nei neppe, men kanskje det sier noe om at vi ikke må ty til enkle løsninger, men at vi alltid må ha musikkens hvorfor heller enn hva som siktemål i vår måte å lytte og analysere. Kanskje er musikken på dens mest vesentlige plan faktisk internasjonal?
Til slutt løfter jeg hatten for Christian Eggen. Samtidsmusikk håndteres dessverre ofte med en bruk-og-kast-mentalitet. Det er sjeldent at et verk blir spilt mer enn et par eller tre ganger. Eggen lærer stadig nye verker, og partiturene er ofte uhyre kompliserte. Når han så dirigerer alle disse samtidsmusikkverker, later det til at Eggen har samme kunstneriske og intellektuelle overskudd som om han dirigerte en ukomplisert Haydnsymfoni.
