Anders Førisdal: Med samtiden i sine hender
Førstkommende tirsdag får Anders Førisdal føle trykket på kroppen, når han med gitar i hånd skal møte Ultimas kresne publikum. Men selv om repertoaret Førisdal skal spille befinner seg godt innenfor samtidsmusikken, ser den unge gitaristen på seg ser som mer enn en "samtidsgitarist": - Jeg tenker ofte samtidsrepertoaret i forhold til eldre musikk. Jeg liker å tenke konseptuelt, hvordan man setter sammen ulike stykker, og hvordan disse kan belyse hverandre. Jeg ønsker å tenke som en kurator, å sette sammen repertoar ut fra en problemstilling, sier Førisdal, som er mer opptatt av formidling enn form: - Jeg kom til musikken for hva den uttrykte, ikke for hvordan den var laget.
Av Magnus Andersson
Samtidsgitarist, prøver jeg meg med, og håper at kun dette eneste ord skal trigge taleviljen hos Anders Førisdal. Visst trigger det, men det kommer umiddelbart en protest.
Ikke bare samtidsmusikk
- Jeg spiller da ikke bare samtidsmusikk, men akkurat nå blir det ikke tid til å spille eldre repertoar. Det ville vært ekstremt begrensende å kun spille musikk fra de siste 60 årene, altså musikk fra etter krigen. Men det jeg gjør nå, som altså er samtidsmusikk, krever mye øving, og derfor blir det rett og slett ikke tid til å spille eldre musikk.
Under Ultimafestivalen skal Førisdal spille en solokonsert og konserter med ensemblet asamisimasa. Med de sistnevnte har de blant annet et samarbeidsprosjekt med den svenske komponisten og improvisasjonsmusikeren Dror Feiler. Sistnevnte vakte voldsomt oppstyr i Stockholm i fjor med installasjonen Snowwhite and the Madness of Truth, hvor han provoserte så til den grad at den israelske ambassadøren i Stockholm ramponerte installasjonen. Førisdal er mer lavmelt i sin fremtoning, og det er han på scenen også. Det later til at ettertanke og uttrykk er viktigere middel for ham enn provokasjon, og han bruker mer enn gjerne mye tid på å sette sammen programmer:
- Jeg tenker ofte samtidsrepertoaret i forhold til eldre musikk. Jeg liker å tenke konseptuelt, hvordan man setter sammen ulike stykker, og hvordan disse kan belyse hverandre. Jeg ønsker å tenke som en kurator, å sette sammen repertoar ut fra en problemstilling. Det kan være idéhistoriske eller musikkhistoriske problemstillinger, men de kan gjerne gå på tvers av historiske og stilistiske skiller.
Bak strukturene
Førisdal forteller så hvordan asamisimasa prøvde dette i sin minifestival i mai, som var viet komponisten Helmut Lachenmann, som også er årets festivalkomponist på Ultima. Lachenmann sattes opp mot klassiske og kanoniserte komponister som Lachenmann sto i kunstnerisk gjeld til, som Beethoven, Brahms og Webern, og undertegnede kan skrive under på at forsøket var virkningsfullt.
- Ta Lachenmanns cellostykke Pression som eksempel. Gjennom å sette det opp mot Weberns op. 11 og Beethovens cellosonate op. 102, kunne vi se hvordan Lachenmann selv faktisk er del i en stor tradisjon, selv om celloverket alene kan oppfattes aldri så ikonoklastisk. Det er ekstremt mye fordommer der ute om samtidsmusikken. Derfor er det viktig å vise at komponister stort sett alltid har drevet med de samme tingene.
Vi bruker så en del tid på å komme nær hva dette ’noe’ er som komponister alltid har drevet med, uten å komme til et fikst og ferdig svar. Et ord Førisdal flere ganger kommer tilbake til er energi. Førisdals tanker om at det er noe som alltid har vært det samme i musikken får meg til å tenke på en vidunderlig opplevelse jeg hadde med Oslofilharmonien noen år tilbake på Ultimafestivalen. De spilte Notations av Boulez, og jeg opplevde at OFO løftet musikken forbi den strukturalisme som Boulez så ofte forbindes med, og istedenfor fremsto Boulez som uttrykksfull romantiker. Selv om jeg bruker ordet romantisk betyr ikke det at musikken ble spilt klissete og med romantikkens stilistiske trekk, men jeg mener at OFO så bak strukturen og inn i musikkens uttrykk. Vi kommer i prat om en annen komponist som er blitt tatt til inntekt for å være konstruktivistisk lagd i sin musikk, nemlig Webern, og i forbindelse med ham spør jag Førisdal: Er det slik at det finnes noe av en romantiker innerst inne i alle komponister?
- Når det gjelder nettopp Webern har det skjedd mye de siste kanskje tyve årene. Man betrakter ikke lenger Webern bare som en høymodernistisk strukturalist, men man begynner å ta hans faktiske uttrykk på alvor, og man begynner å se hvordan han står i gjeld til komponister som Mahler og Bruckner.
- En musikk som handler om energi
Førisdal går videre og snakker om Darmstadt og stilen på 50-60-tallet, som Webern hadde stor innflytelse på. Hva som skjedde på 50-60-tallet er viktig for å skjønne dagens samtidsmusikkscene. Men hvordan, spør jeg Førisdal, relaterer dette med struktur kontra uttrykk til en komponist som Brian Ferneyhough, som du skal spille på din solokonsert? Ferneynough betraktes jo av mange som en ekstremistisk strukturalist.
- Ja, i alle fall ble han betraktet slik på 80-tallet, og det var mest på bakgrunn av hans partiturer. Men selv om Ferneyhoughs musikk er kompleks, så er det jo grunnleggende sett en musikk som handler om energi.
Hva er det så som kreves for at musikken skal opphøre å være kun strukturer, så at man når frem til energien i musikken? Hva kreves for å nå bak musikkens strukturer, spør jeg. Rett i fleisen får jeg så kontraspørsmålet om hva som kreves for å gjøre stor musikk ut av Bach eller Beethoven, og så lenge jeg ikke kan komme med et vettugt svar på hans spørsmål kan jeg jo heller ikke forvente at han skall kunne forklare hvordan man vekker energien i Ferneyhoughs musikk. Men at musikken ligger i uttrykket, og at uttrykket ligger bak strukturen samt at det er uttrykket som er det mest vesentlige, det er vi enig om. Når vi snakker om hans gamle helter Boulez og Xenakis, formulerer han det fortreffelig:
- Jeg kom til musikken for hva den uttrykte, ikke for hvordan den var laget.
På ti og strenger og kvarte toner
Som om ikke samtidsmusikk i seg var en smal interesse, så har du dessuten noen smale interessefelter innen nettopp samtidsmusikken. Du spiller såkalt kvarttonegitar. Hva er det for noe?
- Det er en gitar med dobbelt så mange bånd [de små strekene man trykker ned fingeren imellom for å en bestemt tone, red.anm.] enn en vanlig gitar har, og dermed har den også en finere innedeling av registeret. Julian Carillo var den første som på 30-tallet begynte å skrive for instrumentet, og Alois Hába skrev videre på 40-50-tallet. Her i Norge er det inntil nå bare Bjørn Fongaard som har skrevet for instrumentet.
Førisdal har en frende i Kjell Tore Innervik, som for så vidt er slagverker, men som også arbeider med kvarttoneinstrumenter. Førisdal arbeider for å få kvarttonegitaren til å vokse som instrument blant annet gjennom å bestille nye verk for det, og han har fått selveste Brian Ferneyhough til å skrive et nytt verk til ham og Innervik.
Men kvarttonegitaren er ikke det eneste uvanlige instrumentet Førisdal spiller. Han spiller også en ti-strenget gitar, som naturlig nok er en gitar med ti strenger. Han forteller at man utvidet gitarens omfang under 1800-tallet, på samme måte som man utvidet klaverets register. Han spiller også 10-strengsgitar, og forteller at instrumentet dessverre døde ut mer eller mindre ut med 1800-tallsgitarristene. I dag, sier Førisdal, møter de fleste den store skrekken bare av å se alle strengene. På sin solokonsert kommer Førisdal å spille den ti-strengede gitaren i et bestillingsverk av den britiske komponisten Roger Redgate.
Hele vår samtale preges av Førisdals store engasjement og kunnskap om sitt fagfelt. Jeg spør ham om litteraturen er viktig for å musisere.
- Ja og nei. For meg er det viktig. Hvis jeg skal sette ting sammen må jeg jo vite hva som henger sammen, og eventuelt hvordan det henger sammen også – og for dette trenger jeg jo en viss teoretisk oversikt. Å lese springer også ofte ut av arbeidet. Jeg vil vite hva jeg driver med.
På spørsmålet om det påvirker hans måte å tolke musikken er han mer forsiktig og usikker. Det å lese er i hvert fall ikke noen forutsetning for å skjønne musikken.
Flere ganger under intervjuets løp sier jeg at ”Nå må vi snakke om deg også”, men Førisdal setter hele tiden musikken i sentrum. Men med det engasjement han har for musikken er det vel nettopp Førisdals historie om musikken som er historien om musikeren Anders Førisdal. Han forteller for så vidt om noen av hans spillejobber, om at han er lærer på Høgskolen i Oslo, og om at han har noen privatelever, men så spør jeg meg om denne kunnskapen forandrer min måte å lytte til hans fremføringer.
Neppe, sier jeg til meg selv.
Men hva som derimot forandrer, det er opplevelsen av engasjement, inspirasjonen til å lese og fremfor alt diskusjonene om ”hvor” musikkens uttrykk finnes. Hva som forandrer min måte å lytte er å nok en gang ha blitt påmint om hvor uhåndgripelig musikken er.
Konserten under Ultima Ung finner sted tirsdag 11. oktober i Nasjonalbibliotekets auditorium i Drammensveien 42 på Solli plass. Konserten er et samarbeid mellom Musikkinformasjonssenteret og Ultima. På programmet står verker til Matthew Shlomowitz (AU) , Roger Redgate (GB), Aldo Clementi (IT) og Brian Ferneyhough (GB). Det er gratis adgang, og konserten begynner klokken 12.
