- Tussete og gal av bare Mozart
Ballade har møtt fiolinisten Kari Rønnekleiv, som innledet serien Ultima Ung. - Samtidsmusikken får frem ressurser som du ikke bruker når du arbeider med Brahms eller Mozart. Den krever at man fornyer seg, at man har et friskt blikk på ting, mener Rønnekleiv. Den unge fiolinisten er en ivrig tilhenger av "komprovisasjon", og har hatt stort utbytte av å ta sin utdannelse utenfor Oslo: - Trondheim har f.eks. et sterkt improvisasjonsmiljø som jeg er blitt tiltrukket av. Det lille miljøet gjør også at det er kort vei mellom musikere som spiller i forskjellige genre, som rock, folkemusikk og jazz, sier Rønnekleiv.
Av Magnus Andersson
Av alle musikere i Ultima Ung-serien er du den eneste som ikke har tatt noe av din utdanning i Oslo.
- Det stemmer. Jeg har studert i Trondheim med Bjarne Fiskum,før jeg dro til London, til Levon Chilingerian, som jeg hadde veldig lyst å studere med. Derfor kom jeg aldri til Oslo. De to er veldig forskjellige, men samtidig veldig dyktige. Bjarne var veldig inspirerende. Han oppmuntret meg til å bli musiker, og ga meg stadig utfordrende oppgaver. Levon lærte meg å begynne å analysere musikken og gav meg redskaper til å bli mer selvstendig som musiker.
Selv om den offisielle politikken i Norge etter sigende skal være distriktsvennlig, noe som blir ekstra tydelig for en utlending som undertegnede er, er det noe med selve spørsmålet, det er noe med å bli forbauset over at Kari ikke er blitt utdannet i Oslo, som sier at distriktspolitikken ikke er helt gjennomført på musikkens område. Derfor spør jeg om hvordan det har vært å arbeide på mindre plasser. Det kommer en strøm av svar, som jeg nesten ikke kan henge med i:
- Jeg har arbeidet i Finnmark som landsdelsmusiker, og det var godt etter å ha vært i travle London. Etter det har jeg arbeidet som gruppeleder i Tromsø symfoniorkester. Begge jobbene var meget varierte, med konserter for ensembler i alle størrelser.
Etter dette har Kari reist tilbake til Trondheim, hvor hun er oppvokst. Hvordan var det å komme tilbake til Trondheim?
- Da jeg dro til London hadde jeg allerede etablert meg som musiker, bl.a. i Trondheimssolistene og Trondheim symfoniorkester, så jeg hadde bygget et grunnlag å komme tilbake til. Dessuten har jeg fortsatt å spille en god del som frilanser i nord-norge. Der har jeg også jobbet med Bodø Sinfonietta de siste 5 årene, hvor vi har spilt mye samtidsmusikk.
Hva er så planene fremover?
- Det er snakk om å være solist 8. mars med Bodø Sinfonietta, altså på kvinnedagen. Da blir det tre damesolister og en kvinnelig dirigent.
Under Ultima er det naturlig nok samtidsmusikk hun skal spille, og med en mann som heter Ole-Henrik Moe, som er komponist, kan en jo regne med at det med samtidsmusikk ikke bare er noe Kari røsker frem til Ultima. Hva slags forhold har du egentlig til samtidsmusikk?
- Det begynte egentlig under utdannelsen i Trondheim med Nordlysfestivalen. Vi hadde bl.a. Ardittikvartetten der, som fascinerte stort. Som student på konservatoriet hadde jeg en klaverkvintett som fikk holde konsert på festivalen flere år på rad. Det som er bra med å studere på en liten plass er alle mulighetene. Trondheim har f.eks. et sterkt improvisasjonsmiljø som jeg er blitt tiltrukket av. Det lille miljøet gjør også at det er kort vei mellom musikere som spiller i forskjellige sjangre, som rock, folkemusikk og jazz. Jeg var bl.a. fascinert av gruppen Veslefrekk, som hadde sitt utspring fra jazzlinja på konservatoriet. De spilte så kompliserte rytmer at jeg hadde vanskelig for å skjønne om det var noen rytme der i det hele tatt. Det grenset til kaos og lignet mye på samtidsmusikk.
Vi begynner så å snakke om Karis program for denne Ultima Ung konserten:
- Det er artig å lære noe nytt. Samtidsmusikken får frem ressurser som du ikke bruker når du arbeider med Brahms eller Mozart. Den krever at man fornyer seg, at man har et friskt blikk på ting. Jeg måtte jobbe med mikrotonalitet, veldig kompliserte rytmer og nye spilleteknikker som bringer frem lyder jeg nesten ikke kjente fra før. Jeg måtte plutselig prøve å intonere toner som er så lyse at jeg ikke oppfattet dem som annet enn pip i første omgang. Det er en tidkrevende prosess å sette seg inn i nytt materiale, men det er morsomt når det som først virket kaotisk blir mer enkelt og gjenkjennbart.
Du spiller ikke bare komponert musikk, men improviserer også en del. Sammen med din mann, Ole-Henrik, har du gjort noe dere kaller ”komprovisasjoner”. Hva er det?
- Det er når vi planlegger litt, og så skjer det noe i tillegg til det. Vi velger ofte et begrenset materiale eller en form som vi vil jobbe med. Vi har drevet mye med improvisasjoner og friimprovisasjoner sammen, og det har vært en fin inngang til hans klangverden og de teknikkene jeg arbeider med i det verket av ham som jeg skal spille på konserten min. Det er også en god ting å ha improvisasjonens lyttende øre når man skal fremføre komponert musikk, og prøve å være til stede i lyden som kommer fra fiolinen like mye som det som står på notene. Jeg vet at jeg ikke får til å spille helt som det står på noten og min mann, komponisten, sier det er noe i musikken han og andre skriver som aldri kan skrives ned. Tror han…
Det at du nå skal ha en hel konsert alene på Ultima, føles det litt som en debut for deg?
- Ja, litt, men på en bra måte. Jeg har jo spilt f.eks. på Borealis [samtidsmusikkfestival i Bergen, red.anm.], men det var i et ensemble. Nå har jeg en hel konsert alene.
Før jeg sier takk for praten kommer Kari nok en gang tilbake til hvor viktig det er å få utfordre seg selv, og å få lære nye ting gjennom å spille samtidsmusikk.
- Det viktigste med samtidsmusikken er at det går utenfor det jeg arbeider med som klassisk musiker. Man blir jo litt tussete eller gal av bare å jobbe med å perfeksjonere Mozart. Å arbeide med samtidsmusikk gir samtidig noe tilbake til mitt arbeid med de klassiske verkene, avslutter Kari Rønnekleiv.
Intervjuet ble gjort i forkant av Kari Rønnekleivs Ultima-konsert, som ble fremført i Nasjonalbibliotekets auditorium onsdag 5. oktober. Fredag 7. oktober fremføres neste Ung Ultima-konsert på samme sted: Ingfrid Breie Nyhus spiller verker av Emil Bernhardt (NO), Ørjan Matre (NO), Knut Olaf Sunde (NO), Luciano Berio (IT) og George Crumb (US). Det er gratis adgang, og konserten begynner klokken 12.
