- Begrepet Norden kan bli et innholdsløst konsept
Bjørn Kruse er formann i Nordisk Musikkomité, NOMUS. I dette åpne brevet tar han for seg noen av konsekvensene for det nordiske musikk- og kunstmiljøet når forslag om ny struktur for nordisk kultursamarbeid vedtas av Nordens kulturministre i et møte på Island kommende helg. Ordningen trer i kraft 1. januar 2007. I den foreslåtte nye modellen skal NOMUS legges ned, mens begivenheter som Nordiske Musikkdager, UNM, Nordisk Råds Musikkpris og støtte til komposisjonsbestillinger vil måtte finne andre støttekilder. - Musikksamarbeidet på tvers av landegrensene blir begrenset og nivået lavere ut fra et nøytralt kvalitetsmessig hensyn, skriver Kruse, som advarer om at det kan oppstå ”en nordisk middelmådighetskultur”, når kulturen hengir seg til politisk nytteverdi og markedsstyrte prioriteringer.
Av Bjørn Kruse, formann i Nordisk Musikkomité, NOMUS
Den store årlige sammenkomst av de nordens kulturministre finner sted i Reykjavik 25. – 27. oktober, og der ventes at det vedtas en ny struktur for det nordiske kultursamarbeid, med virkning fra 1. januar 2007. Problemet er at den mangler en klar kunstnerisk bevissthet om hvordan innholdet i den nye strukturen skal ivaretas. Musikksamarbeidet på tvers av landegrensene blir begrenset og nivået lavere ut fra et nøytralt kvalitetsmessig hensyn. Og at dialogen mellom kunstnerne selv, innen sine respektive miljøer i Norden, blir svekket.
Verdien av den funksjon som NOMUS ivaretar er åpenbar: komitéens åtte medlemmer – ett fra hver av de nordiske land, i tillegg til Færøyene, Grønland og Åland – representerer hele musikkmiljøet innen sine respektive land, fra amatører til profesjonelle, på tvers av alle genre. Når beslutninger hittil er tatt om fordeling av nordiske midler er de et resultat av en demokratisk prosess der det tas et likeverdig hensyn til alle land. Og hvor kvaliteten på søknadens innhold er vurdert på et politisk uavhengig grunnlag. Ikke minst gis det anledning for hvert lands representant å fremme synspunkter på vegne av sine egne musikkmiljøer under behandlingen av søknader og vurdering av prosjekter.
Det viktigste momentet er imidlertid at rundt bordet sitter en kunstfaglig kompetanse – utøvende, skapende og fagkyndig - med bred innsikt i musikk som kunst og som sosial og kulturell faktor når det gjelder formidling og kommunikasjon. En underliggende kompetanse er også den interdisiplinære bevisstheten om kunstartenes slektskap og verdi som helhet, og at musikk tangerer de fleste andre kunstarter i større eller mindre grad, om det så er scenekunst, litteratur eller billedkunst.
I den foreslåtte nye modellen skal NOMUS, sammen med de 3 andre kunstkomitéene NIFCA (samtidsbilledkunst), NORSCEN (scenekunst) og NORBOK (litteratur), legges ned. Flere av NOMUS' støtteordninger vil falle bort eller i beste fall ivaretas av andre, mer nasjonalt tilknyttet institusjoner. Begivenheter som Nordiske Musikkdager, UNM, Nordisk Råds Musikkpris, støtte til komposisjonsbestillinger o.a. vil måtte finne andre støttekilder. Søknader om nordiske midler til konserter og turnéer, f.eks., vil prioriteres i forhold til strategiske politiske "programmer" (av fra 3 – 7 års varighet) og vurderes av ad hoc tilkalte "eksperter". Programmene skal drives av utvalgte nasjonale institusjoner.
En ting er at prosjektsøknader blir underordnet kulturpolitiske agendaer. En annen er at den kompetansen som de såkalte eksperter kan komme til å ha blir utlukkende faglig. Dvs at utøvende og skapende musikeres mening om innholdets kunstneriske kvalitet og betydning ikke blir hørt. Deres kunstneriske ambisjoner skal heretter vurderes av vitere. Vel og bra at programmer skal utformes av kompetente nasjonale fagmiljøer, men i den store sammenheng vil det også forekomme programmer som først og fremst er utformet ut fra andre hensyn enn de kunstneriske, hvor kulturpolitiske eller sosiale mål overskygger innholdets kvalitet rent kunstnerisk.
Det kan også godt hende at den demokratiske prosessen i seg selv blir ivaretatt innen den nye strukturen, og at hensyn tas til hvert av de nordiske lands behov. Men jeg er redd for at de endelige beslutninger blir tatt av profesjonelle forvaltere uten nevneverdig kunstnerisk innsikt, fordi avgjørelser ikke er fundert på en uavhengig vurdering på kunstneriske kriterier. Det vil altså på forvaltningsnivå kunne komme til å ligge kulturpolitiske føringer i vurdering som skal tilfredsstille de mål og intensjoner som ligger i en mer overordnet nasjonal og evt nordisk kulturpolitisk strategi.
De innkomne prosjektene blir derved prioritert på et galt grunnlag – ut fra mer nytteorienterte kriterier – uten det viktige kunstfaglige perspektivet som et kunstnerrepresentert forum fra alle de nordiske land kunne tilføre dem gjennom en kvalifisert vurdering, uten politikernes føringer å ta hensyn til. Dette kalles prinsippet om armlengdes avstand. Like lite som man kan forvente at politikerne i toppen skal kunne forvalte programmene med den nødvendige kunstneriske kompetanse og bevissthet, like lite er det å forvente at de nasjonale kunstnerinstitusjonene som skal iverksette programmene ivaretar det nordiske perspektivet over tid: De vil naturligvis prioritere sine egne interesser nasjonalt i større eller mindre grad - bevisst eller ubevisst.
Kulturpolitikk må alltid gi uttrykk for en klar og tydelig bevissthet om kvalitet i kunst og kunstformidling på alle nivåer. Hvis ikke vil den miste all tillit og troverdighet innen det miljøet den er ment å skulle betjene. Og det vil være en fatal undervurdering av den menige kulturbevisste borger, lett gjennomskuelig som kulturpolitikken er når kulturen hengir seg til politisk nytteverdi eller markedsstyrte prioriteringer. Resultatet kan bli at seriøse søkere kvier seg for å delta i samnordiske prosjekter og at det i verste fall skapes en nordisk middelmådighetskultur. Nok om det.
NOMUS er et varemerke, om du vil, som er ensbetydende med det nordiske musikkmiljøet uten særtilknytning til et gitt land i Norden. Dette har det tatt flere tiår å etablere i folks bevissthet. Som en ekte nordisk kulturfaktor er NOMUS et tydelig og velkjent begrep innen de respektive nasjonale musikkmiljøer. Der erkjennes det at NOMUS innehar en uavhengig kunstnerkompetanse på vegne av det nordiske musikkmiljøet, og at det ikke bare er et byråkratisk kontor som prioriterer internordiske prosjekter etter kulturpolitiske ambisjoner der en kunstnerisk vurdering er foretatt av selvoppnevnte sakkyndige fra det angjeldne land.
Denne manglende "armlengdes avstand" er ikke bra – og det vil svekke folks tillit til det internordisk kultursamarbeidet. Ved at programmene forankres og drives innen utpekte nasjonale institusjoner, som skal administrere dem på vegne av kulturpolitiske ambisjoner på nordisk nivå, er vi redde for at den upartiske nordiske platformen med kunstnerrepresentert kyndighet mistes av syne.
Denne type systemstruktur er vel og bra, men den må ikke bli styrende på systemets premisser alene, hvis jeg får sette det litt på spissen. Systemet skal ligger under og sørge for at formidlingen av kunst ivaretas på en rasjonell og effektiv måte til det beste for hele det nordiske området. Men det er innholdet som må bli styrende. Ikke den rasjonelle gevinst.
Det nordiske kunstmiljøet skal støttes – ikke styres. Kunstnerisk utvikling skjer hos kunstnerne på bakkeplan, ikke som et resultat av kulturpolitiske direktiver ovenfra.
Begrepet Norden vil kunne komme til å bli kun en politisk administrativ struktur i det nordiske folks bevissthet - et innholdsløst konsept; et navn som betegner et utvidet geografisk område, fremfor et folk med en sympatisk, kvalitetsbevisst og dynamisk felles kultur.
Les mer på http://www.nomus.org/artikkel.php?typeid=37
