Den ukjente black metal-romanen
Erlend Erichsens «Nasjonalsatanisten» er ikke den første norske romanen med et black metal-band i en sentral rolle. I fjor ga forfatter Simen Midgaard ut debutromanen «Hydra» på sitt eget Val Forlag, og der spiller det fiktive black metal-bandet Nidgandr en sentral rolle. – Jeg vil likevel ikke påstå at «Hydra» er den første black metal-romanen, sier Midgaard til Ballade. Selv om boka ble trykket i fjor, er det først nå i høst Midgaard lanserer den for fullt.
Av Øyvind Holen
Hydra handler om maleren Georg Ohr, som på grunn av sine mytologiske og okkulte motiver havner i konflikt med krefter han knapt ante eksisterte. Han mottar et mystisk trusselbrev fra den eldre damen Egeberta Schwarz, som har et traumatisk og uforløst forhold til en kultopplevelse i sin ungdom, og situasjonen blir bare mer truende når Egeberta allierer seg med det betraktelig yngre black metal-bandet Nidgandr. Forfatter Simen Midgaard beskriver selv sin debutroman som «en handlingsdrevet og sanselig fortelling, der metafysikken forenes med thrilleren». Boka kom fra trykkeriet i 2004, og når et black metal-band spiller en så sentral rolle i fortellingen melder spørsmålet seg om det er Hydra, og ikke Erlend Erichsens Nasjonalsatanisten, som er den første black metal-romanen.
- Nei, det er den ikke. Men det er en bok der noen individer fra black metal-miljøet har en fremtredende rolle. Den drivende kraften i Hydra er den 87-årige fru Egeberta Scwarz. Denne enøyde ekspsykiateren i rullestol ser sin fortids demoner i Ohrs kunst, mens den unge svartmetalleren Tom Busk mener at Ohr har stjålet logoen til bandet han spiller i, en trehodet kobraslange. Han vil stoppe Georg, og det samme vil Egeberta. Og Tom Busk har altfor høye tanker om seg selv til å ville innrømme at han lar seg manipulere av en gammel dame i rullestol, men han greier ikke å motstå hennes tilbud om innvielse i det samme som hun selv ble utsatt for som ung, sier Midgaard til Ballade.
Midgaard understreker at han ikke skriver i en tilnærmet sosialrealistisk sjanger. Hydra er en eventyrlig bok, og den danner et mytisk landskap på tjukkeste Frogner i Oslo.
- Men du kan si at det er den første romanen der et black metal-band spiller i en stor rolle. Min roman er mer mytisk og symbolrik enn Nasjonalsatanisten. Jeg tenker som så at det også må være den rette ramme å bevare disse svartmetallerne i for ettertiden, i og med at de knytter sin identitet til symbolspill og personifiseringer av de mest arkaiske myter og mytiske temaer. Nå har jeg, med Hydra, laget en samtidsmyte, i et magisk univers på Frogner. Det er noe av den samme blanding av historisk realisme og trollske insidenter som man finner i eksempelvis sagaen om Olav Tryggvason, Oslos grunnlegger.
Crowley og black metal
I boka beskriver Midgaard det første møtet mellom Georg Ohr og Tom Busk i Nidgandr på denne måten: «Gutten sto foran dem med ryggen mot trappen. Håret hans var langt og svart som klærne, som bare lyste opp i naglene rundt guttens armbånd og belte, samt et halssmykke av et omvendt pentagram. Han røkte en sigarett og stirret på dem som en hoven bondsk smørbukk. Så trakk han fingeren over strupen. » I romanen representerer den umodne og kunnskapsløse satanisten Tom Busk på mange vis Simen Midgaards første møte med det norske black metal-miljøet, og i motsetning til Erlend Erichsen har Midgaard ikke bakgrunn fra black metal. Snarere tvert i mot.
- Jeg var tidligere med i ordenen Ordo Templi Orientis (OTO), ordenen som den kjente ritualmagikeren Aleister Crowley var stormester for. I det miljøet dukket det plutselig opp flere black metal-folk tidlig på 1990-tallet, og enkelte av disse noe enkle typene og interaksjonen dem imellom har utvilsomt gitt inspirasjon til Tom Busk. Da de først dukket opp skjønte jeg ikke hva slags stamme dette var, bortsett fra at det så ut til at det plutselig var oppstått en hel hær av slike ungdomssatanister som jeg selv hadde vært, i all ensomhet, mange år tidligere , og mitt første møte med det norske black metal-miljøet var utvilsomt med folk av den lett forvirrede typen, og det første utkastet til romanen fra 1995 var preget av det. Med årene har jeg derimot blitt mer kjent med mer modne black metal-folk, og da jeg gjenopptok skrivingen i 2001 trakk jeg inn den mer sofistikerte black metal-musikeren Sverd i handlingen.
- Mange i det norske black metal-miljøet er blitt eldre og mer reflekterte i løpet av de ti siste årene, dessuten består miljøet av høyst forskjellige mennesker, og når det gjelder den unge Tom Busk i romanen så kjenner jeg også igjen meg selv i ham. Jeg var kanskje litt mer intellektuell og sofistikert, men temmelig usikker selv da jeg var i tenårene, så jeg skal ikke sette meg på min høye hest.
Wagner, ikke Iron Maiden
Midgaard beskriver Sverd på følgende vis i Hydra: «Da Sverd presenterte seg for Maria hadde han fremdeles den lange, mørke frakken på seg innendørs, og i hånden en spaserstokk med ørnehode. Håret hans rakk godt ned over skuldrene, brunrødt og vikingaktig. Hodet hans var langt og smalt, selv om kjeven ikke var spesielt smal, bare i forhold til resten av ansiktets lengde. Nesen var krum, med en knekk, og leppene hans var tynne over velregulerte tenner. Han smilte stadig, men når han ikke smilte lå de merkelige øyenbrynene ganske høyt over øynene, som stadige kommentarer til det Egeberta sa. I halsen hadde han et langt skjerf med folder, og cowboystøvlene som stakk frem under et par bukser var det eneste som hindret fremtoningen av en pirat fra syttenhundretallet.» Midgaards egen forkjærlighet for svarte klær gjør at mange ofte tror han er black metal-fan selv, men selv foretrekker han klassisk musikk.
- Jeg gikk på skole samtidig som Dagbladets Marie Simonsen, og hun har sagt at hun husket meg fra skolen som svartmetaller. Det er en ganske interessant betraktning, spesielt når vi her snakker om 1979. Jeg liker black metal, selv om jeg ikke skal skryte på meg at jeg har hørt så veldig mye. Den eneste svartmetallplaten jeg faktisk eier fikk jeg av Ihsahn i Emperor. Jeg er veldig klassisk i min orientering, og egentlig stokk konservativ. Jeg hørte heller på Richard Wagner enn Iron Maiden da jeg var i tenårene. Jeg så på ungdomskulturen som temmelig trang, og ungdomsrollen som noe som hadde lite med meg å gjøre. Det preger også mitt forhold til musikk.
Okkult spenningsroman
Midgaards koblinger til black metal-miljøet går med på interessen for det okkulte enn det musikalske. Han er religionshistoriker og tidligere medlem i OTO, og begynte tidlig å interessere seg for det okkulte, satanisme og Friedrich Nietzsche og kjøpte sin første bok med artikler om Aleister Crowley og Anton Szandor LaVey da han var 11 år gammel. Og det var en bok uten illustrasjoner, kan han fortelle. Som 15-åring regnet han seg som tilhenger av Crowley, og som 21-åring grunnla han den avdeling av OTO i Oslo som virker videre den dag i dag. Okkult tankegods går da også gjennom Hydra som en rød tråd, men han vil ikke ha det på seg at han har skrevet en okkult skrekkroman.
- Det er ikke en skrekkroman. Det er en røverroman, preget av handling og karakterer med oppdagelsestrang, en fortelling som også er satirisk overfor det herlige norske velferdssamfunnet og dets holdninger overfor folk som vil være seg selv. Egeberta er en okkultist allerede ved det at hun vil projisere et mytisk kroppsideal over det norske folk, mens svartmetallerne er antimodernister som står for et oppgjør med dette ekle idrettsdemokratiet og dets såkalte sunnhet. Disse høyst forskjellige idealistene finner så hverandre i en mystisk droge. Egeberta utsetter bandet for denne drogen i den hensikt å lage en slags overmennesker av dem, uten evne til tvil og frykt. Drogen har hun fra sin ungdom, da hun gjennomgikk en kinky, degenerert variant av en sjamanistisk innvielse i Mexicos jungel.
- Romanen er basert på en hel del filosofiske betraktninger i forhold til disse tingene. De er ikke gjort leksikale, jeg referer ikke til det og det verket eller den og den filosofen. Du kan lese Hydra som en spenningsroman, men en lærd person vil se en rekke konnotasjoner i teksten.
Eget forlag
Midgaard begynte som nevnt å skrive Hydra i 1995, og begynte nærmest på nytt i 2001 etter en lengre tids pause. Den ble trykket og gitt ut på Val Forlag i 2004, men det er først nå Midgaard lanserer den for alvor, og satser på å få den ut i bokhandlene. Tidligere var den stort sett til salgs ved møte med dikteren selv, og via forlagets hjemmeside, og der vil man fremdeles kunne bestille den.
- Jeg trykket et opplag av Hydra i fjor etter at Aschehoug plutselig trakk seg. Jeg hadde kontakt med både Cappelen og Aschehoug i ett år, men etter ett år så fikk jeg beskjed fra Aschehoug om at jeg helt sikkert ville få romanen utgitt, men ikke hos dem. De hadde ikke kapasitet. Da ble jeg forbannet, ringte et trykkeri og ga den ut selv. Men siden jeg trengte tid til å få oversikt over bokmarkedet, utsatte jeg den offisielle lanseringen til i høst.
Du kan lese et utdrag fra Hydra her.
