En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk. I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Serena Maneesh - satsning og håp

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet. 

- Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

- Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

- Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk. 

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

- Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil. 

- Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

- HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

- Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

- Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde. 

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

- Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å "breake". Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

- Hva med pressen?

- Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.. 

- Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

- Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene... Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HM-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget her har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

- Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunnsdistribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

- Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

- Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme - det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg - uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt. 

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

- Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar - for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Ballade ba Nordahl trekke frem et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

"Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær."

Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

"Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang..."

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

"Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt."

Peter Adams
kommende, 2006

"Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på "gla'pop" for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive."