Don Martin: Den lille sinte mannen
Gatas Parlament er brødrene Elling og Aslak Borgersrud, og en skjeggete sinnatagg som både rapper og snurrer plater. Hvem er egentlig denne Don Martin, den lille sinte mannen med det bustete skjegget og den pussige engelskuttalen? Og hva er det som driver ham? Det er nå 11 år siden han produserte Gatas Parlaments debutplate «Autobahn til union», og nå markerer han slutten på en æra med soloalbumet «Situation Normal Fucked Up» – hans endelige farvel til den engelskspråklige rappen som har vært hans varemerke i alle år. I første del av Ballades profilintervju forteller Don Martin mer om hva som driver og inspirerer ham.
Av Øyvind Holen
«It’s like Marx said / Our history ain’t started yet,» rapper Don Martin i «As We Begin», åpningssporet på soloalbumet Situation Normal All Fucked Up. For hovedpersonen representerer plata like fullt et historisk punktum; et farvel til den engelskspråklige rapperen Don Martin.
- Jeg har ikke gitt opp å jobbe med soloprosjekter, selv om jeg foretrekker å spille i band med flere folk. Men dette er siste gang jeg rapper på engelsk, sier Martin selv.
Ildsjel fra Romsås
Don Martin er ikke bare DJ, produsent og rapper i Gatas Parlament, men har helt siden tidlig på 1990-tallet vært en uslitelig ildsjel i det norske hiphop-miljøet. Han har markert seg som graffiti-talsmann, har i årevis drevet radioshowet Goodshit Radio og gitt ut flere plater, både som soloartist og med gruppene Conspiracy 2 Murda The Mentally Dead og Alarmclock Connection.
I høst er han aktuell med soloalbumet Situation Normal All Fucked Up, som han selv beskriver som det avsluttende kapitlet i sin engelskspråklige rap-karriere. Som soloartist er dette Martins tredje plate, etter de innholdsrike EP-ene Radio Alarmclock EP og The Al Dente EP og Video Alarmclock – som var den første norske hiphop-DVD-en. Martin har produsert plata selv, og blant gjesterapperne finner vi Pariah, Definite, Jester og Shepherd fra Alarmclock Connection, Supa Sayed og dessuten Tumi fra sørafrikanske Tumi & The Volume. Egentlig hadde ikke Martin tenkt å gi ut denne plata i det hele tatt, men etter heftig argumentasjon fra venner og kjente måtte han til slutte bukke under for presset.
- Jeg ble overtalt først fordi jeg, med unntak av selve innspillinga, egentlig hadde plata klar en god stund før jeg bestemte meg for å droppe alle de engelske låtene og bytte helt til norsk. Særlig Aslak (Borgersrud i Gatas Parlament, journ.anm.) argumenterte med at det ville være bortkasta, og «dårlig gjort» ovenfor de som digger musikken min å ikke gi ut det beste låtmaterialet jeg hadde laget på engelsk. Jeg er glad for at jeg avslutter prosjektet ordentlig i steden for å bare gi meg. Nå er det slutt - ferdig - og jeg begynner nesten på scratch med et helt annet, forklarer Martin.
Kritikerslakt
Albumet er ikke akkurat blitt mottatt med fullt knefall fra kritikerne, eller som det heter på Gatas Parlaments hjemmeside: «Plata er alt blitt behørlig slakta i norsk presse, som oppfordrer til å kjøpe 50 Cent i steden, eller synes Martin burde herme etter Looptroop.» Birgitte H. Mandelid i Dagbladet skrev: «Don Martins tredje album skal også bli hans siste på engelsk. Og godt er det. Den engasjerte, Alarmclock Connection-tilknytta rapperen fra Romsås kunne vært en norsk Promoe (Looptroop), men med slurvete diksjon og pussig engelskuttale blir mesteparten av det hardtslående tekstinnholdet tapt på vei ut av høyttalerne.» «Låtene glir over i hverandre som biler i en kø en regntung og mørk høstkveld,» mener Espen H. Rusdal i Dagsavisen, mens Aftenpostens Harald Fossberg mener at det «med litt strammere produksjon og diksjon kunne blitt et norsk motstykke til svenske Looptroop». «Chuck D i Public Enemy har sagt at rap er den svarte mannens CNN. Don Martins versjon er blitt en kanalvelger som zapper urolig rundt, slik at vi bare oppfatter bruddstykker av helheten,» skriver han. Don Martin lar seg ikke knekke av kritikken, men irritert, det blir han.
- Jeg begynte å høre på rap i en tida da anmelderne og alle andre mente at det knapt var musikk, og det hele dreide seg om en døgnflue som snart var over. Hva anmeldere i norsk dagspresse har syntes om enten norsk eller utenlandsk rap har aldri brydd meg. Så heller ikke hva eldre rockere eller trendy halvtårsansatte i så og så avis jeg ikke til vanlig leser kultursidene i nå måtte synes om den musikken jeg har lagd.
For Don Martin har konseptet vært klart fra start: Hans engelskspråklige plater har vært nisjeprosjekter for spesielt interesserte, og ikke noe han har regna med, eller hadde et ønske om, at almuen skulle omfavne.
- Jeg synes kanskje at det hadde vært mer seriøst av musikkredaksjonene å sette anmeldere som faktisk hadde hørt noe av mitt tidligere solomateriale til å anmelde avskjeddsplata. Men at de ikke liker det plager meg ikke. Faktisk vil jeg heller få dårlige anmeldelser hvor det skinner gjennom at journalisten har skippa gjennom plata én gang, enn bra anmeldelser hvor det skinner gjennom at journalisten har skippa igjennom plata én gang. De folka som liker min måtte å holde på, kommer til å kjøpe plata uavhengig av hva musikkjournalister måtte mene, og jeg tror heller det at jeg blir slakta i dagspressen bidrar til at fansen min blir mer kritiske til musikkjournalistene enn at de blir det til meg. Folk som lar musikksmaken og platekjøpet sitt styre av hva som måtte stå i avisa, bryr jeg meg ikke om, og følgelig plager det meg ikke at de ikke kommer til å omfavne albumet mitt. Så i svar på spørsmålet ditt, ja jeg forstår de tøffe anmeldelsene jeg fikk, og de var omtrent som forventa. Og ja, når to riksdekkende aviser presterer å skrive at det er synd jeg har dårlig diksjon fordi ellers kunne jeg vært «en norsk Promoe», så har de misforstått prosjektet.
Den siste skanse
For å forstå Situation Normal All Fucked Up er det tvingende nødvendig å finne fram tidsmaskinen, for albumet er ikke et produkt av Norges hiphop-scene anno 2005. Vi må over ti år tilbake i tid, til en tid da hiphop-miljøet var underkjent, undervurdert og undergrunn, til en tid da scenen handla om en liten klikk dedikerte hiphop- og graffitihoder som kunne se fram til et par internasjonale konserter i året, og ellers spilte for hverandre på scener som Bootleg, Blitz og fritidsklubber. En tid da norske hiphopere så like mye til England, og hissige Public Enemy-inspirerte band som Gunshot og Hijack, som til det nyeste fra New York og Los Angeles for inspirasjon. Slik sett står Situation Normal All Fucked Up både fram som en anakronisme, en hyllest til gamle dager og et farvel til en æra – da plater som The Re-Enforcement av B.O.L.T. Warhead og Lyrical Marksmen av Warlocks var det ypperste (og eneste) som fantes av norsk rap. Slik sett er dette albumet Don Martin burde ha gitt ut i 1996, og ikke 2005.
- Det er vanskelig å betrakte seg selv i et historisk perspektiv, men jeg var nok den siste skanse for norsk eurohardcore-rap. For min del føler jeg at epoken har vært over en stund nå, og at det jeg setter verdig punktum for er mitt eget prosjekt med å rappe på heseblesende selvkonstruert engelsk. Jeg synes dette er den beste plata jeg har laget, og jeg er tilhenger av å gi seg med et pang mens man er i høyden. Det er nok de som synes det er dumt av meg, men jeg har ikke brydd meg før om hva folk synes jeg skal gjøre, og jeg har ikke tenkt å begynne nå heller.
Les andre del av Ballades profilintervju med Don Martin i morgen.
