Tonekunst eller unoter
- I Norge idag lever vi i et kulturelt vakuum fordi vi har det så godt, meiner journalist Erik Jacobsen. Onsdag 22. mars vert ”Tonekunst og unoter” lansert på NRK Ulyd. To korte dokumentarfilmar av Erik Jacobsen skildrar modernismens framvekst i norsk musikkliv, frå etterkrigstida og fram til idag. Engasjement og provokasjonar står sentralt på sekstitalet, når orkestermusikarar gjer narr av tidas nye speleteknikkar, eller når representantar frå populærkulturen og det klassiske feltet støyter saman i sine første, heftige debattar om kvalitet. - Det er ikke det at man unner folk å sulte, men det gjør noe med engasjementet ditt, seier Jacobsen til Ballade.
”Tonekunst og unoter” tek opp framveksten av modernismen i norsk musikkliv, frå 1960-talet og fram til i dag. Filmane er laga av journalist Erik Jacobsen, som etter å ha arbeidd eitt år som informasjonskonsulent for Norsk Komponistforening og Musikkinformasjonssenteret hadde vorte kjend med at det fanst mange spanande gamle opptak i NRK sine arkiv.
Gjennom eit utval av desse og intervju med sentrale aktørar i musikklivet, skildrast utviklinga etter 1960 - frå dei første trekk av modernisme syner seg, til etableringa av Rikskonsertene i 1968, Norges musikkhøgskole i 1973, kunstneraksjonen i 1974, og bygginga av konserthusa i Oslo og Bergen, i høvesvis 1977 og 1978.
Viktige enkeltpersonar
Det kjem tidleg fram at enkeltpersonar og -hendingar er viktige for denne institusjonsbyggjinga. Sentralt sto mellom andre Pauline Hall, som på spørsmål om sin motivasjon for opprettinga av foreininga Ny Musikk i 1938 uttrykte fylgjande:
”Jeg synes det var nødvendig at vi kom med i det internasjonale musikalske felleskap, jeg mente det måtte være den eneste kur mot den falske musikalske nasjonalisme som holdt på å ta livet av norsk musikkliv”.
- Uten Pauline Hall som våpendrager hadde man ikke hatt en så sterk forening. Det som slår en, er hennes ekstreme verbale slagkraft, at hun fører et usedvanlig skarpt og tydelig, og veldig plasserende språk, seier Jacobsen - om kvinna som altså var ein av dei ivrigaste forkjemparane for å få synt fram det nye som skjedde i Europa og elles i verda.
Beteiknande er eitt av dei første møte med modernismen, då den koreanske pianisten og performancekunstnaren Naim June Paik heldt konsert på Statens kunst- og håndverksskole i 1961. Paik var provoserande: han la seg i eit badekar, han klipte slipset av komponist Finn Mortensen, kasta erter på publikum, knuste egg, og så bortetter. Hendinga vakte enorm merksemd: samtlege aviser hadde oppslag – mange på førstesida. Fleire år etter måtte Pauline Hall og Ny Musikk stå til ansvar for det dei hadde brakt til landet.
- Paradokset var at hun ikke kunne fordra Paik selv, seier Jacobsen. - Men det viser også hvor uskyldig og forskånet for internasjonale kulturimpulser vi var her i landet på den tiden.
Åpen post
Mellom dei mest fascinerande innslaga i dokumentarane, er utdrag frå programmet ”Åpen post” frå 1969. Representantar frå kunstmusikkfeltet debatterer med populærutøvarane, med utgangspunkt i populærmusikkens kvaliteter.
- Programmet er veldig symptomatisk for tiden, hva slags holdninger man hadde på hver sin kant – man hadde ingen forståelse for hverandres kunstuttrykk overhodet, forklarer Jacobsen.
- Det begynte med at Haagen Ringnes, programsekretær i NRK, oppfordret Erling Nielsen, den avdøde danskelitteraturviter til å analysere Arne Bendiksens Melodi Grand Prix-bidrag. Det slaktet han slaktet nord og ned. Arne Bendiksen og revyforfatter Alfred Næss svarte skarpt tilbake. Det hele eksalerer med at Elisabeth Granneman truer med å sette seg på Arne Nordheim. Så tar det fullstendig av.
Amalie Christie uttaler til dømes at populærmusikken ”er som en polypp som legger seg ut efter våre barn, og holder dem presset så deres egen personlighet ikke får komme til orde, så de simpelthen blir tyrannisert!”
- Etterpå engasjerte den første direktøren for Henie Onstad, Ole Henrik Moe sr, samtidskomponistene til å skrive sin variant av popmusikk. For første gang er norske jazzmusikere i samarbeid med de seriøse komponistene. Arne Nordheim oppfordret Jan Garbarek til å spille saxofon med gassmaske, for han synes popmusikken stinket! Det er på et plumpt og dårlig nivå, men det er så humor likevel, smiler Jacobsen.
Jacobsen hadde mykje stoff å gå ut frå i NRK-arkivene, men mykje er også sletta:
- Det var tilfeldig at jeg klarte å komme over ”Åpen Post”. Det er så mye NRK har kastet! Jeg bladde gjennom hele kulturavdelingens gamle kartotekkort, og jeg så mange spennende gullkantede programmer, blant annet et der Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold tegner og forklarer: ”hva er elektronisk musikk?”. Men det finnes ikke.
Dagens komponister uten provoserende kraft
Likevel, med alle desse programma frå denne tida får ein inntrykk av at samtidsmusikkmiljøet oppnår ei overveldande stor mediemerksemd på 1960-talet, sett i høve til dagens situasjon?
- Ja, Arne Nordheim var jo virkelig en kulturkjendis av rang. Og det samme med Kjell Bækkelund. Striden når Nordheim flyttet inn i Grotten... det var så kontroversielt, han var jo så utskjelt — det var ganske sterke følelser i folk.
Kva har skjedd?
- Jeg tror det er flere forhold. For det første har du fremveksten av populærkulturen. som dominerer kulturdekningen i avisene i dag. Og det er bevisste redaksjonelle valg mediene gjør, fordi man vurderer popularitet og vesentlighet ut ifra samme lest, seier Jacobsen:
- Så tror jeg det er en annen ting også, og det er at dagens komponister ikke lenger har den samme provoserende kraft som det man hadde i de harde sekstiårene. Man har et langt mer dempet moderne uttrykk, man er ikke nødvendigvis opptatt av provokasjon for provokasjonens skyld lenger. Og det klart at når man er blitt så institusjonalisert og veletablert som man er, så har man kanskje ikke behov for den oppmerksomheten heller.
Samfunnsdebatten har altså stilna av, og er på eit mykje mindre engasjerande nivå no enn på sekstitalet, meiner Jacobsen:
- Så lenge man har det bra, slutter man å skrike så skrekkelig høyt. Om du ser på kulturpolitikken idag, når Trond Giske endelig skriver en kronikk om hvor han står hen, så er det om hvor viktig det er med fordeling og mangfold, man skal bruke kunst og kultur som et middel for integrering. Ingen med unntak av Linn Ullman vil si seg uenig i noe sånt, alle synes jo det er viktig, men måten han gjør det på - jeg synes han er ullen og lite konkret.
- Og det er her man ikke følger noe særlig opp i miljøet, jeg synes mange norske kunstnere generelt er slappe, de kunne engasjert seg mye mer. I Norge i dag lever vi i et kulturelt vakuum fordi vi har det så godt. Det er ikke det at man unner folk å sulte, men det gjør noe med engasjementet ditt, seier Jacobsen.
Avslutningsvis eit siste sitat frå dokumentaren, om ei framføring i Henie Onstad kunstsenter av Karlheinz Stockhausen:
”Musikk er organisert lyd. Noen annen definisjon har vitenskapen ikke å foreslå, så det nytter ikke å si at dette ikke er musikk. Men hvor god De synes den er, får De naturligvis avgjøre selv...”
For den som er interessert i å sjå nærmare på dei gamle klippa, er filmane tilgjengelige på NRK ULYD frå onsdag.
