Periferi
Det nærmer tid for Happy Days, og i sin leder til årets festivalavis skriver Trond Reinholdtsen mer om festivalen. Årets tema er periferi, men også det lokale er et bærende element i mange av prosjektene: - Idéen om at det finnes ett, eller noen få, kunstsentra står definitivt for fall, skriver Reinholdtsen. - Happy Days er ikke korrumpert og demonstrerer dette ved ikke å ha et eneste konvensjonelt konsertarrangement i år. I stedet vil festivalen være mobil, og stadig forflytte seg rundt i byen, for en stor del med buss, utendørs eller i private hjem. Festivalvirksomheten vil trekke konseptuelle linjer gjennom byen, og skape uventede forbindelser mellom det private og det offentlige, naturen og det urbane, forside og bakside.
Av co-festivalleder Trond Reinholdtsen
Moderne kunstmusikk er perifer i forhold til vår samtid. Og i høyeste grad perifer i forhold til medieoffentligheten. Men det er nok et for åpenbart og selvsagt poeng til å bruke som tema for en festival. Oslo som festivalsted befinner seg like selvsagt i en kunstnerisk periferi. Løsningen for en lydfestival med eksperimentelle pretensjoner kan synes utelukkende å være å orientere seg mot “kunstens sentrum”,så og si å være som en slags mental kortbølgemottager på et laftet loft med ryggen mot fjøset og pannen mot Colosseum (eller hvor nå sentrum er). Slik kunne vi ha laget Happy Days 06 og nok en gang bekreftet at Norge er et møkkaland, sa brura, og at det derfor er hyggelig ved festlig festivalanledning å kunne tenke på andre ting.
Men: Denne idéen om at det finnes ett, eller noen få, kunstsentra står definitivt for fall. Verken geografisk eller idémessig er det lenger holdbart å si at det finnes ett priviligert perspektiv, formet fra ett geografisk punkt på kartet. Like lite som man i dag refererer til én musikkhistorisk forståelsesmodell for dagens mangfoldige og uoversiktlige kunstmusikalske situasjon (f.eks.: tonalitetens krise, leder til serialisme, leder til pluralisme), kan man påstå at visse geografiske punkter har en priviligert maktposisjon. Kunsten er desentralisert og demokratisert med laptop og wirelessoppkobling som dens viktigste våpen. De gode kunstneriske og musikalske idéene følger ikke automatisk opphopningene av mennesker og penger. Derimot kan man i blant få følelsen av at det nettopp er evnen til å unngå og omgå de tradisjonelle institusjonene som gir mulighet til en samfunnskritisk posisjon, og som ivaretar den gamle utopiske idéen om den såkalte “frie” kunsten.
I motsetning til “sentrums fall” og de såkalte metafortellingenes oppløsning innenfor kunsten og den moderne filosofien ser vi paradoksalt nok flere sentraliserende tendenser i samfunnet. I politikken blir vi stadig fortalt at man i en global økonomi “ikke har noe valg”. Selv ikke partiene på ytterfløyene kan heve seg over politiske konstanter som “vekst”, “konkurranse” og øvrige begreper fra “markedets lover”, uten på opplagt vis å handle mot velgerenes beste. Mediene blir likere og likere utfra liknende mekanismer: Også de smale mediene må være bredere for ikke å dø helt ut. Og videre: mediene henter sine nyheter fra de samme kanalene og fra hverandre; hvordan kan det ha seg at alle de største nyhetsmediene tolker gårsdagens komplett uoversiktelige verdenshendelsesflom på nesten nøyaktig samme måte, og kommer ut med de samme tre hovedsakene
Et interessant blikk på begrepsparet sentrum/periferi kan man hente fra urbanisme-tenkningen. Stadig flere byer, foreløpig mest i USA, men etterhvert også i Europa, blir gjenstand for en slags sentrifugalkraft ved at flere og flere av byens viktigste funksjoner trekkes ut av bykjernen. Først flyttes boligene ut i drabanten, så butikkene (ofte samlet i en annen type sentrum: kjøpesenteret), og etterhvert også de beste restaurantene, konsertstedene og kirkene. Det opprinnelige bysentrumet organiserer ikke lenger de planlagte og tilfeldige menneskemøtene. Det blir en slags dødsone som betegnende nok i økende grad består av konstellasjonen kontorer/parkeringshus (man kan gå på jobb i tøfler), og et tømt gateplan dominert av samfunnets menneskelige restmateriale som uteliggere og narkomane. Til å manøvrere seg i denne fragmenterte og utspredte nettverksstrukturen har man bilen; middelet som forbinder funksjonene og gjør (det bemidlede) individet mobilt og uavhengig av andre. Politisk kan man spørre seg: Hvordan organiserer man en demonstrasjon i en slik by? Hvor skal man utføre den? Og videre har jeg spurt meg selv om denne urbanismemodellen kan brukes som en metafor på kunstmusikken i dag. Kretser kunstmusikken om en dødsone? Og forhindrer i tilfelle denne mangelen på et sentrum (eller som i den greske polis: en agora – et åpent torg f.eks. i gamle Athen hvor Sokrates vandret rundt og diskuterte med sine medborgere) at man i det hele tatt kan møtes i en felles diskurs og en felles kunstopplevelse, med et felles sett av referanser?
Hvis påstanden om at vårt samfunn i stadig sterkere grad er gjenstand for sentralisering stemmer, må det påpekes at det også har vokst frem en markant motbevegelse. Nye typer ikke-kommersielle nettverk oppstår utenom de tradisjonelle maktsentrene. Internettet er både det sterkeste symbolet, og det viktigste mediumet for denne virksomheten. Nedlasting og blogging ser ut til effektivt å kunne ta knekken på henholdsvis platebransjen og nyhetsmediene (Rupert Murdoch skjelver i buksene, leser jeg i avisen i dag). På kunstområdet står man overfor et valg om å forsøke å redde de siste restene av offentlighet (f.eks. å kritisere P2 for useriøs og fordummende dekning av samtidsmusikk), eller å forkaste den tradisjonelle offentligheten fullstendig. En rekke kunstnere jobber i dag konsekvent og bevisst i opposisjon til en offentlighet, som oppfattes som gjennomkorrumpert. I stedet ser vi en stor opptatthet av lokalitet: steds-spesifikk kunst, relasjonell kunst, kunst som går i direkte dialog med omverdenen, nærmiljøet og eksotiske eller sosiale settinger. Det er likevel interessant hvordan verker som i sin utførelse tematiserer nettopp periferien, og som utføres til skogs eller til fjells eller på et fiskevær, spredt for alle vinder og for alle teorioppleste hoder, senere føres tilbake til de tradisjonelle kunstinstitusjonene via videodokumentasjon og tekstlige bekrivelser. Det kan se ut som om periferien lettest får utnyttet sitt kunstpotensiale betraktet fra sentrum.
Happy Days er ikke korrumpert og demonstrerer dette ved ikke å ha et eneste konvensjonelt konsertarrangement i år. Festivalen mangler fullstendig et geografisk fokus. I stedet vil festivalen være mobil, og stadig forflytte seg rundt i byen, for en stor del med buss, utendørs eller i private hjem. Festivalvirksomheten vil trekke konseptuelle linjer gjennom byen, og skape uventede forbindelser mellom det private og det offentlige, naturen og det urbane, forside og bakside. Imidlertid arrangeres samtidig motfestivalen Off-Happy Days, der sentral-europeisk kammermusikk fra 1800-tallet vil bli framført midt i bykjernen på en av Oslos minste barer, Sound of Mu, som altså inntar rollen som dødsone, og hvor det fragmenterte hovedfestivalprogrammet vil bli forsøkt “samlet”.
Happy Days ser det som sin oppgave å konfrontere sentrum med periferien og periferien med sentrum. I prosjektet “Perler fra serialismen – Modernismen på turné” settes en pianist på et lasteplan og fraktes rundt på en formiddagsturné til Oslos drabantbyer i øst og vest. På hvert stoppested spiller hun en av serialismens klassikere fra 50-tallet, stykker av Karlheinz Stockhausen, Pierre Boulez, Jean Barraqué, Bo Nilsson og Milton Babbitt, komponister som definerte det tydeligste modernistiske orienteringspunktet i årevis, ikke minst det noen ganger innfløkt teoretiske til grunn for musikken. Utendørskonsertene annonseres med plakater i nærmiljøet, og en dokumetarfilm om prosjektet vil presenteres samme kveld på Off-Happy Days.
Er det et land som mer enn andre har hatt en sentral plass i musikkhistorien må det være Østerrike (jmf. Adorno-artikkelen i denne avisen). Det stod for oss som en konseptuelt interessant idé å be en av dette landets mest omdiskuterte komponister, Georg Nussbaumer, lage et steds-spesifikt konsertinstallasjonsverk som betrakter Oslo og Norge med et sentraleuropeisk blikk. Mottoet skulle være “lokalkoloritt”! Nussbaumer har i sitt arbeid valgt å følge lite opplagte linjer ut fra den konvensjonelle klassiske musikk. Han vil synliggjøre en pianotangents direkte forbindelse til elefantjakten i Afrika hvor elfenbenet ble sanket, og han kaller dette “en visualisering av musikkens globale ingrediensstrøm”. Nussbaumer jobber utelukkende med installasjoner, og er berømt for å ha levende dyr (snegler, skilpadder, hunder, kakkerlakker) og annet organisk materiale med. Nussbaumer var på befaring i Oslo i desember og elementer som ble formende for verkkonsiperingen var nrk-serien om vikingbåten “Berserk” med Alex Rosén, som han så på sin Anker Hotel-TV, nordlyset og dertil norsk natur og dyreliv, inkludert jord, den skuffende Oslofjorden og forskjellige gevirer.
Happy Days har også gleden av å presentere det vi regner med vil bli Norges nye nasjonalopera skrevet av brødrene Bendik (musikk) og Simen (libretto) Hagerup. Temaet er selvsagt den lokalspesifikke og noe uglesette virksomheten hvalfangst, og susjettet er hentet fra Herman Melvilles berømte roman Moby Dick. Men i stedet for å vektlegge det som finnes av handling hos Melville, trekkes de mer pseudeo-vitenskapelige delene fram: beskrivelser av jaktutstyr, refleksjoner som ”hva er en fisk og hva er et pattedyr?”, og innføring i ro-teknikk.
I prosjektet hjemme hos søkes en nærere forbindelse mellom verk og opphavsperson enn vi er vant til i tradisjonell konsertsammenheng. Det perifere blir her forstått som det private eller intime og en turistbuss med sosialantropolog Theodor Barth som guide, vil frakte publikum hjem i stuene til fire kunstnere, på Grünerløkka, på Vindern, på Sogn og tilbake til Grünerløkka, hvor verk mer eller mindre tilpasset situasjonen, vil bli presentert av opphavspersonen selv. I denne situasjonen vil oppfattelsen av verkets grenser forhåpentligvis begynne å vakle. Kunstnere vil bli påtvunget en kontekstualisering (sightseeing som kunstsjanger?) av sitt arbeid. Har det noen betydning for lyden at parken i nærheten en gang var en kolerakirkegård, at komponisten sover rett over en bar, at naboene er blant Norges rikeste eller at beboerne på gangen (visstnok) er en bøling med “freaks”? Og: Hvordan har den i sannhet perifere sjangeren cowboylyrikk fått en ny vår på Oslo Øst?
Fullstendig program for festivalen finner du her.
