Frikos andre reise
For tre år siden slapp produsentduoen Friko albumet ”Burglar Ballads”. I ettertid har den blitt karakterisert som en kultdebut. Albumet ble framført i sin helhet, med alle bidragsytere, på Oslo Jazzfestival i 2004. Nå er Peder Kjellsby og Sjur Miljeteig tilbake med oppfølgeren ”The Journey to Mandoola”. Også dette albumet skal framføres i konsertform på hovedstadens jazzfestival, med involverte sangere og musikere. - Utvikling over lengre tid er en god idé, som i kunstmusikken. At prosessen tar tid kjennes riktig, sier Peder Kjellsby til Ballade.
Av Carl Kristian Johansen
Ballade møter Peder Kjellsby og Sjur Miljeteig på Kampen Bistro. De kommer fra den gamle Skarpretterboligen på Galgeberg, der Miljeteig disponerer et øvingsrom sammen med pianisten Tord Gustavsen.
Kjellsby og Miljeteig er nå inne i den siste fasen av forberedelsene til lørdagens konsert på Oslo Jazzfestival. Der skal ”The Journey to Mandoola” framføres i sin helhet, som ”Burglar Ballads” ble det i 2004. Men vi starter med det svært sammensatte og innholdsrike sistealbumet, som inkluderer en ganske lang gjesteliste.
Prosessen
Kan dere fortelle litt om hvordan dere har jobbet fram dette albumet?
Peder Kjellsby: - Vi kan starte med en enkel lyd, eller en melodi som bare dukker opp. Jeg spiller eller improviserer på piano, og synger en tekst som passer fonetisk. Og så utvikler det seg videre - idé avler idé.
Sjur Miljeteig: - Peder pleier å gi meg CD-er med rare ting, så diskuterer vi litt fram og tilbake og oppdager gjerne nye ting ved det han har gjort.
Rekkefølgen på låtene virker veldig gjennomtenkt?
Kjellsby: - Det er en albumtanke som ligger i bånn, det er helheten som er viktig. Vi endrer ofte på en låt etter at låtrekkefølgen er satt, for at det skal passe inn i helheten.
Miljeteig: Det er en tankegang som kanskje er arvet fra prog-rockens dager, at enkeltlåtene er underordnet albumet som helhet.
Kjellsby: - Utvikling over lengre tid er en god idé, som i kunstmusikken. At prosessen tar tid kjennes riktig. Samtidig er det deilig å kicke på en låt som ikke passer på radio - som ikke har det umiddelbare ved seg, og som det tar tid å komme inn i.
Den sømløse preget har fått noen til å trekke inn engelske Robert Wyatt som en referanse til Friko, og undertegnede kommer trekkende med Talk Talk og deres to siste album, for plassere Kjellsby og Miljeteigs konseptuelle tankegang i et internasjonalt pop-orientert landskap.
- På ”Cuckooland” (2003) brukte Wyatt synth-lyder som hørtes veldig tidlig 80-talls ut. Da tenkte jeg ”hæh, går det an å gjøre dette?”. Men det er for å skape kontraster og motstand. Og Wyatt skaper musikalsk friksjon ved å sette opp et element som jobber mot et annet, sier Kjellsby.
Den tekstmessige dimensjonen
Når vi kommer til det tekstlige innholdet utmerker Wyatt seg som den store humanisten, og Talk Talk skiller seg ut i retning av semi-religiøse grublerier. Hva handler ”The Journey to Mandoola” om?
- Det er referanser til reising i nesten alle låtene. De kan betraktes som reisebeskrivelser på et halvveis eksistensielt/filosofisk plan, og handler om nysgjerrighet, søken, og undring. De gir ingen eksplisitte forklaringer på hva det handler om. Tekstene er veldig lite konkrete, og er åpne for tolkninger – spørsmålene blir på en måte svarene, sier Kjellsby.
Miljeteig: - Mandoola er en fiktiv størrelse. Det trenger ikke være et sted, det kan være en person eller tilstand. Poenget er å åpne for tanken - ikke å være belærende eller budskapstung.
- Tittelkuttet kan være en oppfordring til å prøve på nytt, eller prøve å komme dit man vil være, sier Kjellsby.
Gjestelisten
Som på ”Burglar Ballads” har Friko hentet inn det mange omtaler som et stjernelag av vokalister og musikere, for å bidra med tekst- og instrumentlinjer. Den gang kunne man finne Øystein Greni og Beate Slettevoll Lech blant bidragsyterne, og videre med på ”The Journey to Mandoola” kan vi finne Solveig Slettahjell, Jarle Bernhoft og Harald Simonnæs. I tillegg har Susanna Wallumrød, Ane Brun og Pål Angelskår kommet til.
Hvordan har dere jobbet bidragsyterne inn i dette prosjektet?
- Jarle og Solveig har vært i studioet vårt (Is It Art? - studio, journ. anm.) i lengre perioder. De andre har vi tatt opp i Oslo med guidespor, som jeg har sunget eller spilt inn først. Alle har stilt opp gratis, forklarer Kjellsby.
Jazzbassisten med rockefølelsen, Ingebrigt Håker Flaten, er også med på tre spor.
Kjellsby: - Ingebrigt fikk et guidespor jeg hadde spilt inn med samplet kontrabass. Det er lett med Ingebrigt, han føler seg ikke forpliktet til å få det til å lyde likt som på guidesporet.
- Det er noen vokalister som har lettere for å kopiere – det har kanskje noe med at det mer vanlig i rock- og pop, mener Miljeteig.
Hvor i låtskriverprosessen har vokalistene kommet inn i bildet?
- Vi finner som regel ganske tidlig ut om vi vil ha en mannsrøst eller kvinnestemme, sier Miljeteig, og Kjellsby følger opp:- Noen vokalister er flinke til å synge, men ikke til å fortelle historier. Og omvendt. Det er en utfordring å finne de riktige vokalistene.
Studiomontasje?
I 1997 etablerte duoen studioet Is It Art? i et hus i Sør-Sverige. Det er der musikken har blitt komponert, hovedsakelig spilt inn, og satt sammen. Kan vi kalle ”The Journey to Mandoola” for en ren studiomontasje?
- Ja, definitivt. Vi har tenkt på dette som en collage der alt Peder har spilt inn er klippet i og flyttet på etter hvert som prosessen har gått framover, konstaterer Miljeteig.
- Vi har brukt studioet som et instrument, og albumet er i stor grad et resultat av en klippe- og limeprosess, selv om det er mer spilte ting nå enn forrige gang. Men så lenge man har en tanke om hvordan musikken skal bli, er metoden uinteressant, sier Kjellsby.
Har dere følt noe behov for å sette rammer for dere selv i arbeidet med albumet, siden det har vært få eksterne personer involvert i selve montasjeprosessen?
Kjellsby: - Vi har hatt 100% frie tøyler. Det kan selvfølgelig ende med at man blir navlebeskuende i den forstand at man ikke får prøvd det ut på noen – bortsett fra noen skisser her og der. Men vi har vært trygge på at dette har vært noe å gå videre med. Folkene som har stilt opp har sannsynligvis gjort det fordi de liker det. Vi har sluppet detaljkranglingen, men utøvd ganske streng selvkritikk.
- Kanskje en type lyder, eller visse deler av arrangeringen, men vi har forholdt oss lite til regler. Vi har sluppet å ta hensyn til plateselskap, produsent, agent, artister og målgrupper. Vi har bare forholdt oss til oss selv, sier Miljeteig.
Konsertversjonen
Som med ”Burglar Ballads” skal også ”The Journey To Mandoola” framføres i sin helhet. Hvilke erfaringer har dere dratt siden forrige gang?
Miljeteig: - Dette er en stor maskin å få på beina. Vi øver nå inn musikken etter partitur med de som skal være med. Det er egentlig synd at det er så få konserter, for man får mye igjen for det.
- Vi har også erfart at det er en krevende prosess. Å ta med dette prosjektet på tur ville nesten krevd statsstøtte på kammermusikknivå. Men det er mer komfortabelt nå – forrige gang ble det altfor kompakt, og vi ville ha med absolutt alle detaljene fra albumet. Materialet egner seg bedre til å gi musikerne en større grad av frihet enn forrige gang, og det kommer vi til å gi dem, avslutter Peder Kjellsby.
