Punkt 06: Vitalitet og nyskapning
Punktfestivalen på Agder Teater i Kristiansand, fra torsdag 24. til lørdag 26.august, leverte mange bevis for egenarten, styrken og nyskapningen i norsk jazz, skriver Ballades utsendte medarbeider, som lot seg begeistre av bredden og lekenheten hos artister som Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft, Mari Boine, Anja Garbarek og Arve Henriksen. - Punktfestivalen bærer preg av musikalsk nytenking, avslappet atmosfære og mye spilleglede, heter det i denne gjennomgangen av årets arrangement.
Av Jan-Olav Glette, Kristiansand
I løpet av tre dager med improvisasjonsmusikk av alle mulige typer, fikk vi mange dokumentasjoner på bredden og lekenheten innenfor denne delen av norsk musikkliv.
Norske jazzmusikere er fremdeles ganske alene i sin eksperimenttrang og sammenføring av jazz og moderne elektronikk i form av samples og live redigerinsteknikker. Dette tross at det i dag er snart førti år siden tyske Kraftwerk, Neu, Can og Cluster, samt amerikanerne Miles Davis og Herbie Hancock, snudde opp ned på internasjonalt musikkliv.
Instrumentets fysikalitet
Utforskning av instrumentets fysikalitet og materielle særegenhet er en viktig del av den kreative prosessentil musikerne på Punkt. Enten det i Sidsel Endresens tilfelle handlet om stemmens muligheter, eller om det dreide seg om å finne ut hva som befinner seg inne i et Steinway & Sons-flygel og hvilke lyder man kan få ut av det, demonstrert av Bugge Wesseltoft.
Sistnevnte, og de to kunstneriske lederene på festivalen Jan Bang og Erik Honoré, utviklet dette videre, og samplet og brøt opp den originale musikken elektronisk og skapte helt nye klangflater mer og mindre respektfullt eller – løst overfor det opprinnelige uttrykket.
Også ved å bytte munnstykke på sine saksofoner, fløyter eller trompeter sørget musikere som Arve Henriksen og Håkon Kornstad for å sprenge grenser og finne nye klangflater for sine instrumenter. Likefullt er det tonalitet og det melodiske som danner hovedgrunnlaget for det musikalske uttrykket.
I forkant var det knyttet store forventninger og interesse til de utenlandske gjestene Bill Bruford og Fennesz. I etterkant er det kanskje våre norske artister som gav meg de største opplevelsene sammen med den sjangerkryssende mediative glitch-elektronikken til Bernhard Günter.
Innovative utlendiger, norsk storspill
Fennesz opptreden var fin nok, men bar ellers preg av at den noe irriterte sveitseren måtte gå på scenen to timer etter planlagt tid, og som blant annet av den grunn måtte spille for en svært glissen konsertsal. Også er det det da problemet med å få laptopmusikk til å fungere som kommunikasjonsmiddel på en rockescene.
Bill Bruford og den nederlandske mesterpianisten Michiel Borstlap - på vekselsvis Grand piano og Fender Rhodes - ga et humoristisk og løssluppent eksempel på fri improvisasjon. Deres musikk varierte fra det abstrakte til det mer groovebaserte, og bar preg av kjemi, humor og samspill, men satte ikke like sterke spor som de aller ypperste av våre norske artister.
Det er sjelden man får muligheten til å oppleve et såpass intimt møte med så mye musikalsk storhet. Derfor vil meningene og synsingen om høydepunkter variere fra menneske til menneske.
Personlige høydepunkter
For min egen del var Arve Henriksens opptreden i storsalen lørdag kveld ren magi og festivalens absolutte kulminasjon. Hadde den påfølgende remix-seksjonen med stjernelaget Mari Boine, Nils Petter Molvær, Gunnar Augland, Peter Baden og Erik Honoré fått avslutte aftenen hadde festivalen endt på sitt aller beste.
Det er også umulig å forbigå Mari Boines sterke og berørende opptreden i hovedsalen i stillhet. Sjelden har vi sett henne bedre. Den samiske sangerinnen og hennes tildels lokale musikere strålte av spilleglede og musikalitet.
Bugge Wesseltofts solosett utenfor Jazzland Collective-oppsetningen har vi allerede nevnt. Her viste han hvordan man kan skru på knotter og instrumenter, og fremdeles opprettholde kontakt med publikum. Der mange elektronika-artister blir strenge og stillestående sørget Wesseltoft for å ta oss med inn i sin verden.
Food; denne gangen representert ved Ian Ballamy og Thomas Strønen, bød på stemningsrik og atmosfærisk musikk. Ikke minst demonstrerte Strønen bruk av elektronisk perkusjon i aller ypperste klasse. Han er en ledestjerne for dem som vil utfordre og utforske mulighetene for perkusonen.
Tyske Bernhard Günter berørte på en helt annen måte med sine templative og søkende computerkomposisjoner. Som en bedende munk satt han på gulvet foran sine maskiner, men sørget gjennom sin grensesprengende meditative kunstmusikk for klosterstemning og musikalsk fascinasjon. Det var hektisk aktivitet i salgsbua etter hans opptreden tross at kun et fåtall hadde funnet veien til Hovedscenen da. Og at vi av den grunn kan spørre om han i likhet med Fennesz burde vært satt opp i Alfarommet, som ga større mulighet for intimitet enn den store setede teatersalen med plass til 520.
Og vi skal vel forbigå danske Tys Tys mørke cabaretpop i relativ stillhet. Deres nervøse, famlende forsøk passet liksom ikke helt inn i denne settingen, tross at vi ble nysgjerrige på skivene deres.
Mangfold
Punktfestivalen bød på såpass mange forstemmende vakre soniske uttrykk og ulike opplevelser at det er vanskelig å oppsummere det hele.
Det er langt fra Karl Seglems egenhendige improvisasjoner med bukkehorn og saksofon, og Frode Gjerstads frie baritonsaksofon-lek til den gjennomtenkte, kalkulerte, men forførende avantpopen til Anja Garbarek, eller de mest tonale elektronikajazz-feinschmekerne Nils Petter Molvær og Wesseltoft.
Legger man så til festivalpremieren av Wagner Reloaded Project (WARP) - med et fulltallig Kristiansand Symfoniorkester, fire samplere/live remixere med mer, skjønner man at det var stort spenn i musikken disse tre dagene.
Garbareks gjennomstrukturerte, detaljstyrte popshow var forheksende og forstemmende, forførende i all sin eleganse, distanserte kjølighet og beherskelse. Hun er mon (kan hende ikke) ikke noen stor vokalist, men slapp backingmusikerne, med blant andre Håkon Kornstad og Wetle Holte, til med flotte mellomspill.
Mange gledet seg stort over det første samarbeidet mellom mesterprodusenten Helge Sten - for anledningen med akustisk gitar - og trompetist Nils Petter Molvær i deres dobbel duokonsert, hvor også Jan Bang og Sidsel Endresen hadde premiere på sitt samarbeid. Også det spennende, men jeg er fremdeles mer besnæret over den norske jazzsangerinnens ekstreme vokalharmonier, og jeg er langt mer forført over stemmeeksperimentene til for eksempel en Maja Ratkje eller Diamanda Galas.
Spennende liveremix
Der hovedscenen under festivalen bar preg av alt fra planlagte regisserte sett fra Jazzland Collective, til rene improvisasjoner fra nevnte Bruford & Borstlap, Molvær og Sten med flere, var bonusen Liveremix i Alfarommet ren skapelse i øyeblikket.
Det gleder undertegnede å høre at de kunstneriske lederene ønsker å gi enda større plass til dette frikvarteret under neste års utgave av festivalen.
I denne lillesalen med plass til 100 menesker benyttet Bang eller Honoré opptak fra konsertene i hovedsalen med 500 i kapasitet, og innspill fra produsenter på bakrommet og i Lisboa, til å skape helt ny musikk der og da fremfor et publikum.
De benyttet nye konstellasjoner av festivalens deltakende musikere til å improvisere over disse grunnskissene. Naturlig nok var resultatene av varierende kvalitet. Noen ganger var kan hende selve prosessen mer interessant enn sluttuttrykket. Andre ganger fikk vi berøre og ta på musikalsk glede og nyskapning mens den sto frem.
The Mongolian Jet Sets etterhvert respektløse lefling med konsertene til Endresen og Boine var for Ballades utsendte et høydepunkt, og Karl Seglems impro med røtter i norsk folkemusikk sto frem med større tyngde her enn i sitt eget solosett i samme rom tidligere. De legger diskusjonen om plateryttere er musikere, død. Det krever stor musikalitet å sette sammen musikk slik disse DJ-ene og produsentene gjør i sin remix av Boine, Endresen med flere.
Jeg likte også bedre Fennesz fremtreden her enn hans opptreden på hovedsecenen, selvom det nok i stor grad var perkusjonist Audun Kleive som styrte den seansen.
Rom for mer variasjon?
Noen ganger – særlig torsdagen- kunne det oppleves litt likelydende og lite variert med musikalske gjennomgangsfigurer som opptrer på alle scener til enhver tid, med alle sine ulike prosjekter.
Og kan det også være lov å foreslå at også andre en Bang og Honoré skal få ikle rollene som remixer/produsent?
Eller blir det blott kaos?
Samtidig gir jo dette også oss muligheten til et virkelig inngående og sterkt møte med disse eminente musikerne, og det holder det hele på plass og gir sammenheng.
Vi skal være glade for at musikk støttes av lokale stiftelser som Cultiva, Kristansand kommune og Staten slik at vi får muligheten til å oppleve denne typen arangementer.
Punktfestivalen bærer nemlig preg av musikalsk nytenking, avslappet atmosfære og mye spilleglede.
Ballade vil publisere ytterligere to artikler fra Punkt på tirsdag, også de ført i pennen av Jan-Olav Glette.
