Schaathuns musikalske portretter
Gjennom en rekke fremføringer under Ultima-festivalen kan publikum stifte bekjentskap med både nye og gamle verk av Asbjørn Schaathun. Kristin Kverndokk har intervjuet komponisten, og skriver blant annet følgende: "Schaathun har nå slått seg til ro med at det er mye han ikke får gjort. Dette har gitt ham en annen holdning overfor andre mennesker og for sin egen musikk enn han hadde da han var yngre. Nå aksepterer han det han gjør, og det opplever han som litt deprimerende og ganske frigjørende. – Jeg liker å tenke over ting, og jeg liker gjennomtenkte stykker. Jeg har aldri skrevet mye. Jeg får rett og slett ikke tenning av å skrive mye musikk. Musikk er viktig, men ikke så viktig, sier han."
Av Kristin Kverndokk
Asbjørn Schaathun har hatt et travelt år. I juni ble fiolinkonserten "Double Portrait" urframført under AGORA-festivalen i Paris, han har nylig fullført en ny strykekvartett til Engegårdkvartetten og ved årets Ultimafestival urframføres to nye verk; Requies (“S2 ") for ni instrumentalister og "Transcription of an unknown symphony" for soloklaver.
- Med disse stykkene har jeg ryddet opp utrolig mye bakover for å komme meg à jour, sier Asbjørn Schaathun.
Double Portrait
Fiolinkonserten, "Double Portrait", framføres også på Ultimafestivalen. Det er et verk som har arbeidet i ham i flere år. Første versjon av verket ble bestilt av IRCAM i Paris og urframført i 1992. Men Schaathun ble aldri fornøyd med resultatet. Da IRCAM, Radio France Musique og Ultima gikk sammen og bestilte en ny utgave, kom han tilbake til verket:
- Jeg klarte da å fullføre Dobbeltportrettet. Jeg fikk stablet det på beina, sier han. – Verket var ”the missing link” mellom brunstverket bassklarinettkonserten, "Actions, Interpolations & Analyses" (1987-90), og "A Tabular System" (1993-95). I bassklarinettkonserten jobbet jeg med masse lyd, i "Tabular" med linjer; og midt i mellom dette ligger altså fiolinkonserten. Verket fullfører dermed en musikalsk linje. Det er et viktig stykke for meg. Jeg kunne nesten i dag ha kalt det selvportrett. Det oppsummerer mye og får på plass mange tekniske og musikalske sider av meg selv.
Musical Grafitti
Under Ultima skal Asbjørn Schaathun også dirigere klaverkonserten "Musical Grafitti (II)"; et verk han skrev da han var i begynnelsen av 20-årene. Stykket oppsummerte den gang det han til da hadde gjort, og ble som et musikalsk portrett av den unge komponisten. - Når det gjelder "Musical Grafitti", kan jeg merke at jeg er fryktelig glad i stykket, sier Schaathun.
- Klaverkonserten er også det stykket jeg har fått mest personlige henvendelser om i ettertid. Den gang samlet jeg alt jeg hadde lært fra studietiden i ett stykke. Og teknisk sett er det mye som fungerer. Noen av passasjene i klaverkonserten står ennå.
Han ser klaverkonserten som en del av sin musikalske linje; en linje som han i dag har fått et annet forhold til.
- Det skjer noe i hodet når man passerer 40-45 år. Jeg trenger ikke lenger å unnskylde hva jeg tidligere har skrevet. Det jeg skrev den gangen, mente jeg. Alle mine verker er en bit av historien om musikken min.
Schaathun har ikke lenger behov for å skjule hva han tidligere har skrevet, og sammen med forlaget Wilhelm Hansen har han nylig bestemt at alle hans musikalske portretter opp igjennom skal få en plass i katalogen - også de han skrev som 14-15 åring.
- Nå hører jeg musikken jeg skrev tidligere, utenfra. Dette er ikke arroganse, men noe jeg faktisk gjør. Med "Musical Grafitti" er det som om stykket lever sitt eget liv; er a-personlig. Musikken er mer enn meg selv, noe utenfor meg selv. Det er ikke jeg som har laget den lenger, men den er en organisme som lever for seg selv. Og jeg har heller ikke noe ønske om å styre det. Jeg kan dirigere verket som om det er noen andre som har skrevet det. Det er som om tiden hjelper musikken videre. Når tiden går, er det noe som avleires. Og når tiden går, spilles det også bedre. Dette har med framføringshistorie å gjøre. Innslagpunktet på prøvene er høyere enn det var tidligere. Før måtte man jobbe veldig, nå begynner man å lage musikk etter den første prøven. Jeg gleder meg til å gjøre "Musical Grafitti"!
Både i klaverkonserten og fiolinkonserten, "Double Portrait" bruker Asbjørn Schaathun en formel, som en grunnstein i verket. Formelkomposisjon binder flere av verkene hans sammen.
- Jeg tilhører den gamle skolen hvor veltalenhet er å si de samme tingene på forskjellige måter. Jeg må forholde meg til noe, jeg må ha begrensninger, sier han.
Klarhet og dunkelhet
Og Schaathun legger ikke skjul på hvilke komponister som har betydd og som betyr mye for ham; som Beethoven, Stravinsky og Bartók. Gang på gang kjenner han at han vender tilbake til Béla Bartók. Hos Bartók finner han blandingen av klarhet og obskuritet, tildekkethet, som han selv søker. I dette landskapet er det altså et spørsmål hvordan man leser verket, hva man ønsker å trekke fram. Det er som å bevege seg i et skyggelys, mellom det klare og dunkle. Schaathun sammenlikner det med våre mentale prosesser.
- Jeg tenker ikke klart når jeg komponerer, sier han. - Når jeg analyserer, bruker jeg en annen del av hjernen. Det å jobbe med formelkomposisjon er som å jobbe med denne mellomposisjonen, mellom dunkelhet og klarhet. Formelen er for å kunne holde mellomposisjonen mellom tematikk, teknikk og teksturering; det å jobbe med tekstur og det å være spesifikk og forpliktende med intervaller. Jeg er ustrukturert i hodet og må holde det på plass med strenge metoder og systematikk.
Å arbeide med klarhet og dunkelhet handler for Asbjørn Schaathun også om mot til nettopp å være klar. - Jeg synes det er feigt å ikke tørre å være klar. Det at man alltid må si noe ekstra, blir mye staffasje for meg. Å bare jobbe med tekstur interesserer meg ikke. Jeg må ha noen forpliktende utsagn. Og jeg kan ikke rømme fra intervallene, de ligger der. Både "Musical Grafitti"og "Double Portrait" er knyttet opp til intervaller. Kvarttoner har jeg ikke noen preferanser for, men intervallene sitter i meg. Jeg er sykelig opptatt av intervaller. Og så håper jeg at resultatet blir klart og rikt, men det kan jeg jo ikke styre.
Som å gi ut dagbøkene sine
Da Schaathun skrev fiolinkonserten første gang, for 14 år siden, ønsket han å forene Alban Bergs fiolinkonsert med Fartein Valens fiolinkonsert. Det var et forsøk som han i dag betegner som klønete. Ideen var intrikat og han prøvde å løse for mye på én gang. Prosjektet strandet av mange grunner. I flere år følte han at verket lå uforløst, men i 1996, etter masse arbeid, ga formelen seg selv. Den bare kom uten at han diskuterte med seg selv.
- I løpet av alle disse årene har verket endret karakter. Og det er veldig morsomt å fullføre etter så mange år. Den siste tiden er det som om jeg har oppsummert mye. Det er som å gi ut dagbøkene sine, få orden på det, sier han.
I den nye utgaven av verket er Valens konsert mer skjult, mens Bergs fiolinkonsert fremdeles er tilstede. Verket åpner med en fiolinistisk gest - hvor buen går over strengene, fra den dypeste til den høyeste - som om fiolinisten prøver å huske Bergs fiolinkonsert, men ikke klarer det helt. Forbindelsen til andre komponister har han ikke behov for å skjule.
- Hvorfor skal jeg legge skjul på det? Jeg har ikke kapasitet til å finne på noe nytt, men til å ordne det jeg allerede kjenner. Jeg bearbeider, jeg finner ikke på noe nytt. Store komponister finner på noe nytt. Jeg er ikke noen stor komponist, men jeg er et medium, og det gjør meg ikke noe. Jeg skriver ikke for å tilfredsstille andre. Jeg skriver sånn som jeg kan skrive. Og det bekymrer meg ikke lenger; det er en slags frihetsfølelse. Fiolinkonserten er kausal musikk i symfonisk forstand. Verket utvikler seg fra venstre til høyre, gjennom hele verket. Man kan kritisere det, men det er den musikken jeg liker å høre selv. Jeg kan ikke leve på andres ambisjoner, heller ikke på hva jeg tror IRCAM vil ha.
Dobbeltportretter
Schaathun mener at alle hans stykker kunne hatt tittelen dobbeltportretter. Her ligger igjen fascinasjonen for det som ligger mellom klarhet og dunkelhet. Vi har alle forskjellige sider i oss som forenes. Fiolinkonserten er også knyttet til diktsyklusen "Horae Canonicae" av den engelsk-amerikanske dikteren W. H. Auden. Gjennom sju dikt beskriver Auden de forhold mennesket lever under i løpet av et døgn. I en linje skriver han ”At this hour we all might be anyone”. Sitatet har Schaathun plassert på forsiden av partituret. Utsagnet knytter han til det øyeblikket hvor man våkner fra søvnen og i et brøkdels sekund ikke vet hvem eller hvor man er. Man er uten fordommer, ønsker, lengsler og krav. Man bare er - uten ego, uten identitet. Igjen finner vi spillet mellom klarhet og dunkelhet; opplevelsen av at i dette øyeblikket kan jeg være hvem som helst.
- Det er en fantastisk balanse mellom dunkelhet og klarhet i Audens diktning, mener Schaathun. - Han har noen rare bilder som jeg synes er veldig poetiske, og en dunkelhet som jeg også føler. Når jeg skal si noe klart, ser jeg ofte at jeg ikke vet. Det er høyst uklart hva det er. Selv om jeg kan føle hva som er riktig, vet jeg ikke hvorfor.
Tittelen på verket er i den nye versjonen også knyttet til at elektronikken kommenterer fiolinen. Elektronikken blir dobbeltstemmen. Schaathun trekker spesielt fram solisten når han snakker om verket; den østerrikske fiolinisten Ernst Kovacic. - Solisten er en perfekt utøver, sier han. - Han er skikkelig. Han har intellektuell utstråling med klassisk-romantisk teknikk og spiller med full tone, og han sparer ikke på noe.
Smerten i fingrene
Asbjørn Schaathun legger ikke skjul på at han er opptatt av tradisjonen. Med en fiolinist som Kovacic og referansen til Alban Berg knyttes "Double Portrait" til fiolintradisjonen. Og med klaververket "Transcription of an unknown symphony", knytter Schaathun seg til klavertradisjonen. Piano er hovedinstrumentet hans, men vi finner likevel ikke mange verker av ham for soloklaver.
- Jeg bruker piano hele tiden, påpeker han. - Men kanskje ikke så mye solo. Jeg har ofte piano i orkesterverkene mine. Og da er pianoet meg; min følelse av å sitte og spille.
Pianisten i ham kommer virkelig til syne i "Transcription of an unknown symphony" som Kenneth Karlsson urframfører under Ultima. Med begeistring snakker han om gleden over pianoets potensial og dets orkestrale muligheter, og trekker ikke minst fram den fysiske gleden ved å spille.
- Man skal kunne kjenne smerten i fingrene. Som når man spiller Bach. Og det er en god følelse!
Som pianist ligger også den romantiske klavertradisjonen i Schaathun. Han trekker spesielt fram Franz Liszt som viktig for ham. Liszts idé om recital var å turnere rundt med store verk på programmet hvor publikum blant annet fikk høre orkesterverker. For å få viktige og store verker ut til folk, som Beethovens symfonier, ble de altså transkribert for klaver. Og selve ideen om å transkribere de store orkesterverkene fordi man ikke får hørt dem på annet vis, fascinerer Schaathun. Dette inspirerte han til å skrive et verk som knyttes direkte til denne transkripsjonstradisjonen, altså en transkripsjon av en symfoni ingen kjenner.
- I dette verket spiller jeg bevist på det gamle. Jeg prøver å gjenskape en ukjent symfoni for tilhørerne som jeg transkriberer i parafraser - og det kan være en hvilken som helst symfoni.
I skyggeland av tradisjonen
Schaathun ser at han stadig vender tilbake til utgangspunktet, til det primære man finner i Beethoven og Liszt, som den landlige idyll og den heroiske kamp. Dette er en del av den klassisk-romantiske musikken som vi kjenner så godt. "Transcription of an unknown symphony" befinner seg i skyggelandet mellom tradisjonen og hva vi husker av den. Hvordan vi husker, vår fragmenterte hukommelsesverden, opptar Schaathun. Og i dette verket er det nettopp hukommelsen som er utgangspunktet.
- Det er som om jeg prøver å rekonstruere etter hukommelsen ting jeg har hørt og spilt. Og i dette ligger det et alvor. Det er forpliktende. Jeg er glad i alvoret. Jeg er ikke gøyal i det hele tatt, og det er det sikkert noen som ikke liker. Jeg klarer ikke å skrive morsom musikk, sier Schaathun og trekker også fram alvoret i det å spille.
- Hva er det vi som publikummere forventer skal skje i dag når en pianist kommer inn på scenen? Vi har fått to modeller av pianister: plukkemodellen og sportsmodellen. Jeg har lyst til å lage stykkes som skal spilles. Pianoet er et polyfont instrument - det er ikke bare perkussivt. Og med det kommer den gamle pianomodellen opp, og den er alvorlig. Det er alvor å spille. Så dette er mitt tilsvar til ironien i dag; jeg vil tilbake til det uironiske. Ofte når jeg hører noe tenker jeg at, nei, dette gidder jeg ikke å høre på. Jeg vil høre Bartók! Jeg vil høre noe man står ved og ikke rømmer unna. I alvoret ligger det å være forpliktende. Hvis man introduserer noe, må man også ta ansvaret med å lede det ut. Det er forpliktende å jobbe med verker som er lengre enn åtte minutter og som henger sammen i et stort format. I dette klaververket kommer jeg med et utsagn fullt ut!
Schaathun snakker varmt om de enorme mulighetene pianoet har. Instrumentet er orkestralt og gir en mulighet til å utvikle noe over lang tid.
- Tenk at én pianist kan holde publikum i ånde i 45 minutter, sier han begeistret. - En Beethoven-sonate er en symfoni for piano. Men det finnes lite norsk klavermusikk av et visst format. Jeg ser nå at jeg er opptatt av at jeg er norsk, og vår egen tradisjon mener jeg det er viktig at vi er oppmerksomme på. Når det gjelder store klaververker fra nyere tid, har vi i alt veldig lite. Vi har Fartein Valen (2. klaversonate), Finn Mortensen (Lykkehjulsonaten) og Klaus Egge (to klaversonater). Ta for eksempel Charles Ives’ andre klaversonate, "Concord-sonaten", et verk jeg har vært veldig opptatt av. Det er virkelig et stort verk! Og jeg ville lage en norsk Concord-sonate; et verk med proporsjoner. Det er så morsomt med orkestrale pianostykker. Underforstått jobber man da med en symfonisk form; en stor fortelling! Nå har jeg skrevet et verk som er ca 25 minutter langt, og kanskje det blir noe mer. Der er fantastiske pianister her i landet, og jeg vil skrive pianistisk for pianister.
I Requies ”S2”, et verk for ni instrumentalister, kommer Asbjørn Schaathun igjen tilbake til det han har skrevet tidligere. Verket er en videreutvikling av ”S” "Miniature for ensemble" fra 1992. ”S” står for Stravinsky – en komponist han også jevnlig kommer tilbake til. - Det dreier seg om det samme som jeg finner i sen Beethoven, hvor tonene peker ut over seg selv, sier han.
- Jeg leter etter de elementene i musikk som gjør den god. Store komponister finner på, vi andre bruker det de finner på. Idealet i "Requies" er den sene Stravinsky. Her er det klare kutt, det er instrumentalt og det er rituelt. Det er et stykke med klare utsagn, delt opp i ni deler. Jeg har gått en litt annen vei her, men det er dog noe av det samme jeg gjør. Jeg har hatt lyst til å bevege meg bort fra den tradisjonelle, litt sprikende Pierrot-besetningen, og har valgt å skrive for dype instrumenter: bratsj, cello, piano, altfløyte, engelsk horn, bassklarinett, horn, trombone og kontrabass. Det gir en dypere og samlende farge.
Schaathun har nå slått seg til ro med at det er mye han ikke får gjort. Dette har gitt ham en annen holdning overfor andre mennesker og for sin egen musikk enn han hadde da han var yngre. Nå aksepterer han det han gjør, og det opplever han som litt deprimerende og ganske frigjørende. - Jeg liker å tenke over ting, og jeg liker gjennomtenkte stykker. Jeg har aldri skrevet mye. Jeg får rett og slett ikke tenning av å skrive mye musikk. Musikk er viktig, men ikke så viktig, sier han.
Dermed opplever han at det er mange ting han har sluttet å snakke om, som f.eks. ideen om det rene verk. – Jeg har fått øynene opp for at når man lager ting, er det skittent. Ting hentes inn fra andre stykker - fra andre eller en selv - og det settes sammen. Selv Boulez har gjort det. Jeg gidder ikke lenger å framstille framstillingsprosessen som vitenskapelig. Kunsten er ikke verifiserbar. Enten låter det fint eller dårlig. Men som lærer kan jeg jo ikke si dette. Det er høyst irrasjonelle ting som spiller inn i komposisjonsprosessen, men selvfølgelig bygger den på erfaring. Hva jeg gjør i dag kunne jeg ikke ha gjort som 20-åring. Nå vet jeg hva som virker, men jeg kan ikke forklare det.
Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink.
Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no.
