En slags overraskelse
Etter å ha hørt Eivind Buenes "Possible Cities", og for den delen på forhånd også, hadde Andersson overhodet ikke lyst til å skrive om verket. I denne anmeldelsen prøver han alle slags unnskyldninger til å skrive om hva som helst annet enn Buenes verk. Han stiller langt flere spørsmål enn han besvarer, og hele anmeldelsen bærer preg av å være helt ullen. Nå ble denne ingressen hva artikkelen ikke er, nemlig et klart standpunkt. Andersson liker Buenes verk. Andersson liker ikke Buenes verk. Andersson har ikke tatt stilling.
Av Magnus Andersson
Det skal handle om Eivind Buenes "Possible Cities", som Cikada fremførte i går kveld under ledelse av Christian Eggen. Men jeg vegrer meg. Har ikke lyst til å skrive om det. Ønsker å skrive om Eggens fortrefflighet, om hvordan han gjort norsk musikkliv en fantastisk tjeneste gjennom tiår av urfremførelser og dermed vært ansvarlig for en stor del av nyskapingen og den kunstneriske ytringsfriheten i Norge. Men jeg har skrevet det så mange ganger, så vel i Ballade som i Morgenbladet.
Kanskje Cikada istedenfor?
Jeg kunne skrive om den lignende rollen som Cikada har hatt, selv om de er litt yngre som ensemble enn Eggen er som dirigent og musiker, om hvordan de er blitt ansett så viktige at de velfortjent fikk Nordisk Råds Musikkpris forrige år. Jeg kunne skrive om deres struktur, om hvordan de er et fleksibelt ensemble som endrer sammensetning etter den musikalske oppgaven, men hvis jeg skrev om det var det bare fordi jeg vegret meg å skrive om Buenes stykke, altså verket som heter "Possible Cities" og som ble ferdigstilt 2005. Men nå er vel grøten lunken nok til at jeg kan nærme meg den.
Kunne ikke skuffe
Jeg har til dags dato ikke hatt noen særlig positiv opplevelse av Buenes musikk, og derfor har jeg ikke lyst til å skrive om den. Jeg har fått inntrykk av at han er en mann med en uhyrlig idérikdom, men at han har hatt vanskeligheter å bli ved sine ideer, at musikken har vært en flod (skulle jeg skrive slakt ville jeg brukt ordet ’brekning") av musikalske tanker som forblir uforløste, som fremstår som kaotisk, som rotete og ubearbeidet, som, i all fall for meg, som uinteressante.
På den ganske dystre bakgrunnen kunne vel Buene vanskelig skuffe. Nei, faktisk skuffet han overhodet ikke. Tvert imot! Jeg fikk inntrykk av at han utvikler seg som komponist, at han tør å dvele lenger i sine ideer, at han gjennomarbeider dem langt mer, at han ikke gjemmer seg bak komplekse strukturer, men at han kommuniserer langt bedre til publikum hva han har å fortelle.
Fortellingen jeg snakker om hos ham er likevel ikke den han selv skriver om i programboken, om hvordan mennesket interagerer med hverandre i byens kaotiske og uoverskuelige strukturer. Nei, den fortellingen er kanskje interessant å lese om i etterhånd, omtrent som jeg synes det er interessant å vite at Beethoven kanskje led av blyforgiftning, men selv om jeg kjenner en mulighet til Beethovens beveggrunner til å komponere, så forandrer det ikke mitt syn på Beethoven som historiens største komponist en døyt.
Fortellingen jeg snakker om er den Buene legger ut i musikken, den lytteren hører, ikke den hun tenker. Buene er i mine ører en langt mer interessant forteller i dag enn han var noen år tilbake. Hva som tidligere tilsynelatende var en redsel for å ikke kjede lytteren er nå vekk. Buene er langt fra blitt en enkel komponist, men han gir lytteren holdepunkt.
Deprimerte genier
Men, dette tatt i betraktning, at jeg nå faktisk ser en ny Buene, en komponist som begynner å bli riktig interessant, hvorfor vegret jeg meg til å skrive om ham? Jo, fordi jeg ikke kan la min artikkel bli med bare en positiv anerkjennelse av at Buene etter mitt syn er på vei til å bli bedre. Han får meg å tenke men ikke å engasjere meg.
Jeg sitter og tenker på begrepet "alvor". Er det kanskje ut med å være alvorlig? Er det kun romantikkens deprimerte og melankolske genier som var alvorlige? Tja, hvis det er slik er kanskje alvorlighet feil ord.
Jeg lurer på hvor hengiven Buene er sin virksomhet som komponist. Men jeg tar meg umiddelbart i det. Det ville være en frekk dom av meg å si at Buene ikke brenner for hva han gjør. Jeg vet ikke noe om det, og det ville være en dom som gikk mer på person enn på musikk. Hvordan kan jeg da si det?
Hvordan var det mulig for Morton Feldman å gi sin utøver en instruks at han skal spille tre toner i høyt leie på klaveret, uten at Feldman presiserer hvilke toner, og allikevel får jeg inntrykk av at tonene er skrevet med den dypeste hengivenhet som finnes. Hvordan er det mulig? Hvordan kan Carola Bauckholts eller Helmut Lachenmanns hvesing fremstå som om det var på liv og død?
Jeg blir imponert av Buenes håndverk, og jeg liker hans verks dramaturgi. Hva handler det så om? Hvorfor denne skepsis? Må det til fornyet lytting? Må jeg se verket mer som fortellingen om menneskets og byens interaksjoner? Var det min dag som ikke var god nok? Var det Cikada eller Eggen som ikke gjorde sin jobb? Eller er det noe med Buene?
Cikada ble ledet av Christian Eggen. Følgende ble også spilt:
Luca Francesconi (IT)
A Fuoco (1995)
4º studio sulla memoria, per chitarra ed ensemble
Gitar Magnus Andersson (SE)
Carola Bauckholt (DE)
Klarinettentrio (1993)
Carola Bauckholt (DE)
Geräuschtöne (2002)
Carola Bauckholt (DE)
Treibstoff (1995)
Carola Bauckholt (DE)
Keil (2000)
