Konservativ, fru Blom?
- På Ballade for vel en uke siden, leverte redaktør i Parergon, Emil Bernhard noen velformulerte tanker om kritikerens rolle. Ved å stille seg kritisk til kritikeren, pekte han på mangler i Magnus Anderssons noe overfladiske Ballade-anmeldelse av Lars Petter Hagens "Tveitt-fragmenter", der komponistens verkkommentarer inngår som en del av verket. Bernhard skårer i mine øyne nesten full pott i sitt innlegg, men snubler foran målstreken når han hevder at Andersson begrenses av "...delvis konservative oppfatninger".
Av Glenn Erik Haugland
For at Andersson tilnærming skal fortjene betegnelsen konservativ, må Lars Petter Hagens prosjekt være det motsatte. Radikal, progressiv eller avant garde.
Ikke radikalt
Komponister som bevisst bruker utenom-musikalske virkemidler for å påvirke lytterens oppfattelse av et verk, er snarere regelen enn untaket. Gjennom verkkommentarer, mytedannelser, møt komponisten-seanser og intervjuer spiller komponister aktivt opp mot lytterens forventning.
Vel vitende om at konteksten verket blir presentert i, er kan hende vel så viktig som verket i seg selv. Lars Petter Hagens prosjekt inngår som del av en lang tradisjon, med røtter minst 200 år tilbake i tid. Radikalt er det ikke.
Mytedannelser
Hagen har i en rekke sammenhenger vist seg å beherske ”kontekst-kunsten” på en måte som få andre i norsk samtidsmusikk-sammenheng. I samarbeidsprosjektet ”The Tynset project” der Hagen spilte en sentral rolle, dreiet det seg utelukkende om omstendighetene rundt en latvisk frigruppes (underbetalte) oppsetting av et norsk bygdespel. Hagens idéer er hentet fra konseptualismen (med hundre år gamle røtter til Marcel Duchamp), en trosretning som er fortsatt dominerende innen bildekunsten.
Han føyer seg imidlertid også elegant inn i rekken av komponister som Harald Sæverud (det er så meget sten i min musikk) og Fartein Valen (religiøse grublerier på en kirkegård ved havet), som aktivt arbeidet med mytedannelser rundt sine komponistgjerninger (og i flere tilfeller verkene).
Hvor mytedannelsene og komponisters aktive forsøk på å påvirke mottakelsen av et verk startet, vet jeg ikke. Men det sluttet i alle fall ikke med Wagner eller komponist/kritikeren Robert Schumann.
Musikkens kultur
Bernhard mener at det interessante oppstår i relasjonen mellom det klingende verket og kommentaren. Ingen hører på et verk i et vakum uten å ta med seg det en vet om komponist, utøver, forhåndsomtale, omstendighet, verkkommentar, osv. All meningsdannelse, ikke minst kritikerens, oppstår nettopp i relasjonen mellom det klingende og konteksten. Dette er musikkens kultur.
Som klinisk fenomen er dette sikkert interessant å forske videre på, men det er samtidig et felt så omfattende og med så mange parametre at en fort havner med tunga hengende på utsiden. Da er det langt mer interessant å fokusere på musikken i seg selv, og det kontekstuelle lest ut fra det som faktisk kan høres.
Bernhard mener at Hagen har tilført ”Tveitt fragmenter” et refleksivt nivå med sin programkommentar. Han har gjort kritikerens jobb og åpnet verket for tilhøreren, sier Andersson.
Andersson kunne kanskje ha gått noen ekstrarunder og tatt større hensyn til det konseptuelle i sin bedømmelse. Han var i beste fall uoppmerksom, ikke konservativ.
