Ugelviks aften
Ultima er sentrert rundt Oslo og de institusjoner hovedstaden har å by på. Men ved siden av de altfor få utenlandske gjestespillene er det også noen utenbys ensembler som besøker festivalen. Bodø Sinfonietta under ledelse av Jonathan Stockhammer er en av disse, og de skårer godt i fremførelsene av Max F. (pseudonym for Lars Petter Hagen) sitt ”Passage – Silence and Light Triptych” og Asbjørn Schaatuns ”Musical Grafitti”. Likevel var verken ensemble dirigent eller komponister som sto i sentrum denne aftenen. Nei, det var pianisten Ellen Ugelvik som gjorde en mastodontisk innsats med et partitur som kan skremme den mest storkjeftede musikkhøgskolestudent til å bytte karrierevei.
Av Magnus Andersson
Konserten ble avsluttet med John Adams ”Chamber Symphony” fra 1992. Verket er skrevet av en minimalist som sannsynligvis begynte å kjede seg med det sparsommelige. Problemet når Adams prøver å bryte seg ut av de enkle er at han allikevel ikke har særlig mye mer å si.
Så lenge han ikke sier særlig mye makter han å holde på lytterens oppmerksomhet, fordi lytteren må engasjere seg for å skape mening i det lille, men når musikken blir kompakt og prøver å utsi noe musikalsk, da blir musikken bare masete og en plage.
I utgangspunktet hadde Bodø Sinfonietta et vanskelig materiale å arbeide med, og kanskje hadde aftenens avslutning blitt noe mindre ubehagelig hvis innsatsene hadde vært klarere og den rytmiske fremdriften kompromissløs.
Komme tilbake til
Konserten begynte langt triveligere, nemlig med ”Passage – Silence and Light Triptych” av Max F., som er et pseudonym for Lars Petter Hagen. Tatt i betraktning den diskusjon som Emil Bernhardt begynte om hvordan Hagens musikk kan og bør bli forstått, og som Glenn Erik Haugland har fortsatt, velger jeg å komme tilbake til det verket i neste uke (se Ballade: 4/10 og 12/10.)
Så det ble visst ikke noe om det verket her. Får jeg som kritiker lov å si at jeg syntes det var vakkert, eller er det for enkle ord å bruke? Er det en dom jeg ikke argumenterer godt nok for?
Midt- og høydepunkt
Konsertens midtpunkt, og uten tvil høydepunkt, var Asbjørn Schaatuns ”Musical Grafitti” (1983-84). Schaatun er en komponist som stiller kompromissløse krav til sine utøvere, og med dette risikerer han at hans musikk klinger som en parodi på samtidsmusikk, hvis den ikke blir spilt godt nok. Men allerede fra første frase viste Ugelvik at hun er en tilsvarende kompromissløs pianist.
Kanskje er det urettferdig å sammenligne ”Musical Grafitti” og urfremføringen av ”Requies (”S2”)” med hverandre. Det er tross alt mer enn tyve år mellom verkenes tilkomst. Allikevel er det noe lignende ved i hvert fall åpningene på verkene. Begge begynner med et soloklaver som utforsker en tekstur, og på overflaten skjer det ikke særlig mye.
I det senere verket, ”Requies (”S2”)”, fremsto utforskningen av klangene som en øvelse som ikke strakte seg lenger enn papiret, altså som noe som var intelligent konsipert men som ikke helt bar ut til lytteren. Slik erfarte undertegnede det hele, til tross for at jeg var fullstendig overbegeistret for den franske gruppen ”Ensemble Court-Circuit”, som fremførte verket sist uke.
Risiko
Det var en stor risiko at også Schaatuns gamle verk, ”Musical Grafitti”, skulle få en lignende skjebne. Materialet er for så vidt litt mer variert enn det er i ”Requies (”S2”)”, men det var ”enkelt” nok på overflaten for at det kunne bli en plage.
Slik ble det overhodet ikke i Ugelviks tolkning. Det er noe forunderlig hvordan man egentlig ikke trenger å høre mer enn en tone eller to før man vet noe om utøverens forhold til verket. Det er også noe merkverdig med hvordan to lignende teksturer kan bli levert så forskjellig.
Ugelvik kjedet ikke et sekund. Tvert imot viste hun seg som en poet, og med Schaatuns komplekse strukturer kan det synes som en selvmotsigelse. Hun formet og elsket med frasene, og når hun langt senere i verket fullstendig tok av, når hun la klaveret under seg som en kvinnenes Napoleon, var effekten av kontrasten så stor at det hele var skremmende spilt.
Å bli tatt seriøst
Jeg hørte en historie fra Ultimas korridorer om et pr-byrå som mente at Ultima måtte spille Mozart for å nå ut til et bredere publikum, fordi Mozart er noen som alle kjenner. La oss håpe at historien ikke er sann, fordi det ville vært toppen av dumhet å mene noe slikt.
Men likevel sier den noe vesentlig om kommersielle krefter og medieplass. Ugelvik spiller ikke Mozart, ikke Beethoven, ikke Brahms, og å spille Schönberg ville nok være et slags musikalsk arkeologisk statement fra hennes side. Hennes valg av repertoar er like kompromissløse som hennes spill.
Derfor vet ikke alle hvem hun er – fordi hun ikke spiller Mozart, og jeg tror heller ikke at hun fyllekjører. Men i vår del av musikkverdenen er det vanskelig å bli tatt seriøst om man ikke vet hvem Ellen Ugelvik er.
