Verdensfred – ett menneske om gangen
I fjor skrev Ballade om det musikalske fredsprosjektet One People. Denne måneden kommer de første fruktene av dette internasjonale samarbeidet mellom norske, senegalesiske og amerikanske musikere ut på CD. Platen ”Tatanka” er tatt fra Tatanka Ohitika, som er det indianske navnet til poeten og musikeren Tom LaBlanc, som har stått for alle tekstene og flere av de musikalske innslagene på platen. Mari Boine, Sofian, Knut Reiersrud, Wagëblë og Karen Jo Fields medvirker også. Ballade fikk en prat med LaBlanc, Fields og prosjektleder Åsmund Gylder – resultatet kan du lese her.
Av Knut Steen
Fyret, Youngstorget, Oslo.
Innerst i lokalet sitter Åsmund Gylder og Karen Jo Fields og spiser lunsj.
De sprudler, tygger og er så imøtekommende at det er vanskelig å få inn et spørsmål på tvers.
Etter hvert kommer også Tom LaBlanc – bortsett fra den hvite strikkegenseren fremstår han som den arketypiske indianerhøvding: Markert, stoisk, rolig og trygg.
Mannen, som ble født i har vunnet utmerkelser for så vel poesi som dugelig innsats i Vietnam-krigen, vært aktivist i American Indian Movement (AIM) siden begynnelsen av 70-tallet og den første indianer som mottok Heinrich Bölls minnespris for urbefolkningslitteratur.
Nå om dagen er han mest opptatt av fredsarbeid.
Jeg våger meg frempå med et spørsmål som avdekker alle Sølvpilen-fordommer om indianere (jeg skulle sikkert skrevet ur-amerikanere) som ”annerledes skrudd sammen” i forhold til ”oss” i ”den kapitaliserte vesten”:
På hvilke områder skiller Sioux-indianernes livsperspektiv seg mest fra det europeisk/amerikanske i forhold til eiendom, fremgang og lykke?
LaBlanc blir ikke det minste fornærmet.
- Våre verdier er basert på en annen økonomi enn den vestlige kulturen, svarer han med et skjelmsk flir mens han lener seg fremover bordet.
– Vi forsøker å leve lettere på jorden. Jeg sier ikke at vi ikke forurenser, for det gjør vi. Men vi tenker annerledes. I stedet for å fokusere på hvor pene vi er eller tenke på alle tingene vi kan samle på, lærte vi å se på dyrene og naturen. Lære hvordan den fungerer, i stedet for å se på hva andre mennesker gjør og har. Som Sioux lærer man at det viktigste er å overleve, deretter å frykte kulde, flammer og andre ting som bringer smerte, og til slutt å ha kjærlighet til livet og det å leve. Dette fikk oss til å se verden på en annen måte, noe vi fremdeles gjør. Da Colombus kom til vårt land, ble vi ikke kalt indianere fordi han trodde at han hadde kommet til India. Den historien er bare tullprat, forteller LaBlanc:
- Ordet Colombus brukte var latinske ”Indios”, som betyr ”de som har Gud med seg”. Colombus beskrev folkene han møtte som generøse og uten skam. Før han slo fast at det bare trengtes en liten armé for å ta dem alle sammen. Folk flest gjemmer seg fremdeles i skam, men indianerne er fremdeles nakne i Colombus’ skygge, reflekterer LaBlanc.
Men hva er egentlig One People, bortsett fra en CDen ”Tatanka”? Åsmund Gylder er mannen bak prosjektet, og svarer villig:
- One People er et samarbeidsprosjekt, et musikalsk fredsprosjekt. Målet er å få mennesker til å bli mer fredfulle overfor hverandre. Vi startet hos indianerne i Amerika, men planlegger å lage fem plater, der forskjellige deler av verden får sagt noe om dette. Budskapet vårt er at alt liv er like viktig, livet handler om å finne seg selv med andre mennesker. Derfor har vi også brukt det indianske medisinhjulet som symbol på at man kan leve med andre mennesker på en fredfull og harmonisk måte, sier Gylder.
Jeg blir overrakt en ziplock-pose med en drømmefanger/medisinhjul, i form av en myk plast-refleksbrikke med snor.
- Men den virker bare hvis du har den på deg, altså, understreker Gylder.
Hvis noen av våre lesere synes å dra kjensel på navnet Gylder, kan gjenkjennelsen komme fra flere arenaer: Åsmund Gylder har arrangert musikk som har vært spilt på Ultimafestivalen, vunnet EMI og P3s Beatles-konkurranse i 2001, vært frontfigur i gruppen Soldogg og gitt ut en soloplate ved navn ”Gnist” i 2004. I år har han også mottatt Hans Christian Ostrøs minnepris for sitt engasjement i fredsarbeid. Jobber på fritidsklubb i Groruddalen gjør han også.
- Det kan kanskje høres pompøst ut, dette her, mumler Gylder med referanse til One Peoples ambisjoner.
Her møter han overstrømmende vennlig motbør fra sangerinnen Karen Jo Fields, som bidrar med en rekke vokalinnslag på ”Tatanka”:
- Jeg synes ikke One People er pompøst i det hele tatt, jeg. Men det er sjelden at man møter noen som deg, som er så engasjert! Men det ligger jo i din natur! Det er så deilig at tanker jeg også har inni meg blir snakket om – jeg forsøker å være et brennede lys for min sønn – dette handler om at fred er noe som skjer mellom mennesker her i dag og at man ikke må gi fra seg den innflytelsen man har som enkeltmenneske. Man trenger ikke alltid å snakke om fred som et storpolitisk spørsmål, vi fortjener å kunne bære de største og fineste tankene i oss som mennesker. Alle foreldre vet dette. Dette er ikke idealisme, men arbeidet man gjør for å fremme tanken er idealisme, jeg synes ikke det er tullete, sier Fields med enorm innlevelse.
Men for å ta et skritt tilbake - at man skal leve i fred med hverandre er knappest noe vågalt politisk standpunkt fra kunstnere i dag – på hvilken måte har One People tatt skrittet videre fra 70-tallets holistiske hippiekultur?
Gylder griper ordet:
- Vi ønsker å gjøre dette på vår måte, vi vil være et ikke-politisk og ikke-religiøst møtested. Vi ønsker å ta vare på det vakre og bruke musikk og tekst til å inspirere andre til å bruke sine talenter på en positiv måte i en positiv utveksling. Dette er ikke noe nytt og revolusjonerende, mange ser på den tida som var som fantastisk, samtidig som mye var sprøtt. Men du kan vel si at vi tar en del av tankene fra den tiden frem i lyset, svarer Gylder.
Fields hiver seg på ballen:
- One People handler mindre om å at jeg skal oppsøke de menneskene som ikke har ”skjønt det” og mer om å ha det gøy med de menneskene vi trives med. I motsetning til 70-tallet, da man ofte prøvde å overbevise noen. Det er klart at man trengte å heve stemmen i forhold til det som skjedde for eksempel i Vietnam, men i dag kan man gi seg selv en gave ved å være engasjert. Jeg har vært igjennom en del vanskelige tider, og oppdaget at det er min plikt å finne ut av det for å bli et bedre menneske. Jeg er uinteressert i politikk, men jeg gidder ikke gå rundt og være deppa, sier Fields, før hun fortsetter:
- Det er derfor jeg er så imponert over den måten indianerne ser livet på – sier hun med et nikk til LaBlanc - det handler ikke om å nå paradis, men om hvordan man skal få hvert enkelt individ til å vokse!
LaBlanc er på sin side overbevist om at verden kommer til å vende tilbake til stammesamfunnet:
- I kjølvannet av de store katastrofene, som tornadoen Katrina, vil folk til slutt forstå at vi må leve på en annen måte, vi må basere oss på en annen distribusjon enn vesten gjør i dag. Det er dette vi refererer til med undertittelen på platen; The Indigenous Soul (den innfødte sjelen, red. anm.) Alle liker indianere, så kanskje vesten også burde sjekke ut vår filosofi og våre ideer?
LaBlanc forteller at hans posei i stor grad skrives med dette for øyet:
- Tekstene til sangene på Tatanka er skrevet fra 1980 til 2006. Jeg skriver ikke for meg selv, men for at andre skal forstå hvordan vi tenker. Derfor bruker jeg også deskkriptive termer i stdet for tradisjonelle engelske ord, en indianer ville ikke sagt ”fly”, men heller beskrevet flyet som en ”jernfugl”. Jeg håper at mine dikt kan vise litt av hvem vi er og hvordan den innfødte sjelen tenker, sier LaBlanc.
LaBlanc forteller at diktene hans er skrevet med hele registeret av menneskelige følelser; hat, kjærlighet, frykt glede. I mye av hans arbeid kan man kjenne igjen en slags ”dem mot oss”-tankegang, ikke ulik den man ofte finner i politiske protestviser.
På låta ”They (can not take our dreams away) kommer dette spesielt tydelig frem. Men hvem er egentlig ”They”, i motsetning til ”oss”?
- Det er de som dreper, hater og skaper kaos, svarer LaBlanc. – Sånne som du og jeg. For selv om jeg er Sioux, er jeg fremdeles amerikaner. ”They” er oss, eller i alle fall i oss alle sammen. Verden er full av dårlige naboer, både globalt og på det rent personlige plan. Noen gjør noe galt, så går andre inn for å stoppe dem med å gjøre enda flere grusomme ting mot hverandre. Det er med på å fortsette en ond sirkel, som ikke kan stoppes med mer ondskap, slår LaBlanc fast.
Undertegnede avbryter Gylder midt i et boblende passiar med Fields, der gjensidige komplimenter flyr frem og tilbake.
For å få litt bedre grep på en del av terminologien som omgir One People og ”Tatanka”- hva betyr det for deg å ”resirkulere fred”, slik det star i innledningen til CD-omslaget?
- Jeg har vokst opp i en familie hvor kjærlighet har vært viktig. Jeg er etterkommer av Marcello Haugen, som var mystiker, klarsynt og brobygger, han fortalte meg at jordens misjon er å utvikle kjærlighetens prinsipp. Den fredfullheten man finner i seg selv og deler med andre er fred, på tvers av religion og politikk. Mitt kall i livet er å gjøre noe med alle disse tankene, er Gylders svar.
Men hvordan gikk han frem da han skulle sette musikk til LaBlancs poesi?, undrer journalisten. For det er nemlig Gylder som har ståt for mye av musikken, i samarbeid med Lars-Erik Westby og Rune Lamøy.
Også her er svaret mer eterisk enn musikkorientert:
- Mitt forhold til Tom går tilbake til 1995, da jeg leste hans bok ”Dakota”. Jeg ble veldig inspirert og sendte ham et brev til reservatet. Det tok fire måneder før jeg fikk svar, men han var veldig positiv. Den gang var jeg frontfigur i et band som het Soldogg, og ble inspirert av Toms tekster, som formidlet at alle menneskers ønsker om likeverd var like over hele jorden. I forbindelse med andreplata til Soldogg i 2000, kom Tom over til Norge i fire hektiske dager – det var her ideen om One People ble unnfanget. Senere har jeg reit til Senegal og Cuba, for å se kulturen bak medie-propagandaen. I motsetning til hva pressen forteller folk, er det ikke farlig å reise til for eksempel Iran. Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker på de samme stedene som media advarer mot å besøke. Jeg har også besøkt Tom i reservatet, der vi gjennomførte noen ritualer sammen, før jeg fikk lov til å spille inn ”Tatanka” med alle disse fantastiske menneskene. I fremtiden håper vi å kunne betale artistene, men denne gangen har det dessverre ikke vært mulig. Men vi håper at denne platen baner veien til nye muligheter. Vi er i alle fall veldig happy med å ha tatt det første steget, understreker Gylder.
Karen Jo Fields, halvveis i sitt andre glass med te, er full av entusiasme over One People:
- Da Åsmund ringte, tenkte jeg at jeg fikk se hva dette var. Målestaven skulle uansett være om jeg hadde det moro, så alle de typiske tankene om hvordan dette ville representere meg som artist, hva jeg ville tjene og hvordan dette ville se ut på et salgs artistisk resymé, ble satt til side. Jeg maler, synger og danser, så jeg kan alltids få meg en jobb. Ved siden av det vil jeg bare ha det moro – man skal ikke gjøre dette til noe lite, det jeg har arbeidet med er en sorg som har åpnet hjertet mitt og fått meg til å tenke på ting. Her jeg sitter i dag, føler jeg at det er en gave, reflekterer Fields.
Om planene videre for One People-initiativet ligger det totelt fem plater og dannelsen av en stiftelse, forteller Gylder.
- I tillegg til denne platen skal vi også rette fokus mot Zimbabwe, Tanzania, Sørafrika og Senegal. Vi har allerede fått med oss en rekke flotte artister, Mike Scott fra Waterboys skal synge litt, i tillegg til at vi har fått ja fra en rekke ledende afrikanske artister. Mange nordmenn har allerede bedt om å få være med, men vi kommer nok til å rette fokuset litt utenfor Norge, sier Gylder, før han blir avbrutt av Fields:
- Jeg blir med videre uansett om jeg blir bedt eller ikke. Det er helt greit å koke kaffe , men du blir ikke kvitt meg, sier hun spøkefullt.
Pengene til å fullbyrde prosjektet er selvfølgelig en utfordring. Men selv om det allerede har gått hardt utover Gylders privatøkonomi, er han forsiktig med å si ”takk” til penger fra hvem som helst.
- Jada, vi har sendt inn en del støtte-søknader. Men vi vil jo helst eie dette selv, derfor har vi klart å stable på beina de 200 000 det koster å opprette en stiftelse. De skal forvalte inntektene fra One People og sørge for at pengene blir brukt på en god måte. Det kan selvfølgelig være fristende å ta imot penger fra privatpersoner som ønsker å gjøre dette til sitt eget prestisje-flaggskip, men utover det kommersielle aspektet med at vi faktisk selger plater, må vi være forsiktige med hvem og hva vi sier ja til. Det er veldig viktig å ikke bli mistrodd på hensiktene våte understreker Gylder. Som selv har lånt huset til oppover pipen for å få det til på gå rundt.
- Sånn som det er nå, kunne det ikke ha blitt annerledes. Men jeg håper vi kommer så langt at vi kan betale artistene som er med, og kjøpe en middag i ny og ne til folk som jobber for oss. Så de ikke føler at de bare går for lut og kaldt vann. Men som Tom sier ”Peace is not a cheap lover, how much you want it is the trick”. Men vi må nok ha litt støtte…
Hva tidsrammer angår, vil ikke Gylder binde seg til noe:
- Vi lar det være åpent med tidsrammene, det lille vi har nå kommer vi til å legge i plate nummer to. Så får vi håpe at det lar seg gjøre å selge en del plater og merchandise, men vi selger ikke sjelen. Dette er foreløpig tøft for alle involverte, men vi håper på å forandre på det, så folk ikke trenger å belaste sine egne finanser for hardt, avslutter Gylder.
Platen vi ikke fikk snakket så mye om - ”Tatanka – The Indigenous People” – kan kjøpes i vanlige platebutikker. For en forhåndslytting, finnes tre av de beste låtene på prosjektets myspace-side. Ellers kan den interesserte leser lese mye mer på One People sine hjemmesider, som finnes på denne lenken.
