Alfred Janson fyller 70 år
- Jeg visker ut nesten mer enn jeg skriver! svarer komponist Alfred Janson på spørsmålet om korleis han arbeider. Komponisten som har skrive eitt av dei første crossoverstykka i Noreg og som ein reknar stå bak nyvennlighetens gjennombrot i Norden, fyller 70 år. I mars vert han feira med konsertar i Oslo og Sandefjord. Ballade har nytta høvet til å intervjua jubilanten, som fortel om si kompositoriske verksemd, sin politiske agenda og sitt nye verk "En Bibelhistorie".
Av Ida Habbestad
- Det var Finn Mortensen som kom på at jeg skulle komponere, seier Alfred Janson.
Den foreståande 70-årsjubilanten er invitert til samtale – om livet og om si musikalske verksemd – og han slår tidleg fast dette faktum.
Komponisten har skissert korleis hans musikalske karriere byrja på pianokrakken. Han har fortalt om sin debut i Universitetets Aula for nokså nøyaktig 45 år sidan, om si stadig meir levande interesse for jazz – og at Finn Mortensen så utgjorde eit vendepunkt for han.
- Som klassisk pianist skulle jeg også kunne harmonilære og teorifag, så jeg gikk hos Finn for å lære de elementære tingene. Finn sa til meg at ”nå må du se til å få gjort debutkonserten din, og så skal du bli komponist”, fortel Janson.
Inspirasjonen frå Darmstadt
Mortensen sendte Janson på kurs, mellom anna til den berømte Darmstadt-skulen. Året var 1962, same året som han hadde debutert i Aulaen, og Janson stifta her kjennskap med Stockhausen, Boulez og Ligeti, og han høyrde musikk av mellom andre Nono og Penderecki.
- Det var mitt første møte med samtidsmusikk, fortel Janson. - Jeg var vant til å tenke tonalt og harmonisk; og syntes tolvtonemusikk var stygt og rart, jeg skjønte ikke poenget rett og slett. Ligeti var kanskje den som gjorde mest inntrykk på meg, og så fant jeg kløstermusikken spennende. Det var der jeg begynte, de første komposisjonene mine er inspirert av den typen musikk.
Crossover og nyvennlighet
Med dette som utgangspunkt, var eit omriss lagt for Jansons vidare utvikling. Dei første tre åra etter Darmstadt-besøket, skreiv han musikk i ”darmstadtstil”, men alt etter få år byrja han bringa inn tonalitet og jazz i verka sine, etterkvart også folkemusikk.
Verket ”Kanon” frå 1965 er med si blanding av jazz og modernisme beteikna som Norges første crossover-stykke, og sidan kom "Nocturne", karakterisert som ”nyvennlighetens gjennombrudd i Norden”.
Kva førte til denne fokuseringa hjå deg?
- Det var vel flere komponister som til da hadde komponert innenfor det rent modernistiske som følte et behov for å få ting til å bli litt pent. Jeg lengtet, ikke minst som gammel jazzmusiker til en form for tonalitet, seier Janson, og legg til om sin bakgrunn som jazzmusikar:
- Det har nok påvirket meg mye. Jeg har hele tiden en puls inni meg, tenker nok veldig rytmisk. Men samtidig; når jeg komponerer tenker jeg mye på systemer og konstruksjoner, nesten som en motsetning til å improvisere. Det jeg gjør som komponist er som regel veldig planlagt..
Med blyant og viskelær
Jansons produksjon er høvevis liten – men gjennomtenkt; nedteikna med papir, blyant og viskelær, på hytta ved Sandefjord som han har hatt i ein mannsalder.
- Jeg visker ut nesten mer enn jeg skriver! svarer Janson på spørsmål om korleis han arbeider, og fortel at alt tek tid; å overkomma motforestillingar, og å finna fram til ei form i kvart verk.
- Når jeg komponerer, jobber jeg lenge med storformen, seier han. - Jeg tenker ut et slags forløp, og dels tenker jeg også på rent musikalske detalj-ideer som jeg lager skisser av, samtidig som jeg jobber med storformen. Jeg tegner grafiske skisser så jeg ser det visuelt, og når en god del av de tingene er klare, begynner jeg å skrive et kladdepartitur. Det er fremgangsmåten; jeg begynner aldri å komponere fra begynnelsen og til slutten.
Bibelen er full av klassekamp
Så også i hans nyaste verk, ”En Bibelhistorie”, som vert urframført i Jakobskirken 10. mars.
- Det startet med en historie jeg synes er veldig fascinerende, om Abraham og Sara, trellkvinnen Hagar og de to sønnene, fortel Janson. - Bibelen er full av klassekamp; hvordan noen blir treller og noen blir herrer; og dette er også en klassehistorie, om fruen og hushjelpa.
Janson er tydeleg engasjert i dette. Engasjementet kjem til syne gjennom mange av hans verk; som gjerne er baserte på politiske tema, eller dei er tillagde verkkommentarar eller titlar der Janson uttrykkjer eit standpunkt – direkte eller indirekte.
- Vi har jo vært veldig amerikansk-vendte i Norge, seier Janson. - Gjennom hele 50-tallet og ungdommen vår ble Russland fremstilt som noe forferdelig. Men jeg har alltid hatt et hjerte for Russland, som.også skyldes at jeg hørte det russiske statskor i Calmeyergatens misjonshus i 1946. Jeg har et sterkt minne av det; balalaikaen, trekkspillet – og all den smerten som ligger i den russiske musikken!
”Med hilsen til offeret for vårt lands mest overlagte justismord”
Det tykkjest vera liten tvil om at det er sosialismen som står i høgsetet for Janson. Heilt frå komponisten var liten, og hans mor las ”Piken med svovelstikkene” og ”De elendige” for han, til han som vaksen har skrive verk som ”Forspill” for fiolin og orkester, tileigna den myrda presidenten i Chile, Salvador Allende. Eller operaen ”Ett Fjelleventyr”, som ein kommentar til den norske debatten om EF-medlemskap. Eit nyare døme er stykket ”A Bagdad Blues (not for Blair, not for Bush)” som han skreiv i 2003 etter at amerikanske og engelske soldatar invaderte Irak.
Det sterkaste dømet er likevel ”Mellomspill” frå 1985 der Janson la inn ei helsing til Arne Treholt. ”Med hilsen til offeret for vårt lands mest overlagte justismord – i håp om lysere tider” var inskripsjonen – som førte til demonstrasjonar utanfor Oslo konserthus.
Korleis opplevde du omstenda kring dette stykket?
- Sant og si synes jeg det var veldig morsomt. Jeg var så engasjert i saken, og det var så tydelig hvem som demonstrerte, fortel Janson. – Men det var spennende også. Da saken ble slått opp i Dagbladet, reagerte orkesteret, de holdt på å nekte å spille stykket. På generalprøven måtte jeg gå opp på podiet og forklare hva jeg mente, og musikerne begynte å diskutere saken. Som et paradoks var det en russisk dirigent i orkesteret den uken, han sto ved siden av på podiet og skjønte lite av hva som foregikk. Orkesteret fremførte det heldigvis, og de spilte det veldig bra.
Jansons Bibelhistorie
Også i ”En Bibelhistorie” er det eit politisk tilsnitt.
- Å bruke Bibelen er nytt for meg, seier komponisten. - Jeg har ikke kunnet noe om Bibelen annet enn det jeg lærte på skolen, og.det var spennende å sette seg ned å lese denne boka. Det er så mange måter å tolke den på, og den har jo både blitt tolket og mistolket i mange år.
I verket skisserer Janson bibelhistoria på 45 minutt, og det seier seg sjølv at mykje er utelete. Men klassekampen er eit berande tema, og gjennom slektsledd etter slektsledd finn ein stadige døme på dette – både i stor og liten målestokk, meiner Janson.
Det seier seg òg at dette må bli eit verk med mykje tekst. Men ikkje all teksten er henta frå bøkenes bok:
- Jeg tillater meg å tolke litt, jeg også. Det er 95% ren bibeltekst, men jeg har et avsnitt som er mitt eget, seier Janson
Kva er det du legg til?
- Det er en form for kommentar om hvordan Bibelen er blitt brukt, både som inspirasjon til mye bra, og til å undertrykke og utnytte resten av verden, seier Janson.
Du tenkjer mellom anna på korleis ein nyttar kristendommen politisk i USA?
- Ja, for eksempel. Og slik har det vært opp gjennom hele historien. Det er ikke noe revolusjonerende i det. Bibelen er jo faktisk vårt kulturelle grunnlag, det gjelder for hele den vestlige verden, enten man er klar over det eller ikke.
Janson er løyndomsfull i sin vidare karakteristikk av korleis han har tolka historia. Snarare skisserer han ein slags struktur over verket:
- Skapelsesberetningen fram til Abraham er en slags innledning, seier han. - Så kommer Hagarhistorien, og tilslutt blir det et etterspill med Johannes åpenbaring, med all katastrofen. Da har jeg hoppet veldig lett over Jesus, men han har jeg hektet på til slutt.
- Jesus kommer inn og er trøsten! avsluttar Janson.
7. og 8. mars spelar Alfred Janson m/Trio og sonen Teodor Janson som gjesteartist på Jazzakademiet i Oslo Konserthus, Lille Sal
10. og 11. Mars vert han feira med konsertar i kulturkirken Jakob og Sandefjord kirke. Oslo Sinfonietta urframfører ”En Bibelhistorie”, og Det Norske Solistkor framfører ”Sonette 76” og ”Nocturne”
Ein ny CD med verka ”Nasjonalsang” ”Valse Triste” og ”Tarantella” vert lansert på Pro Musica i desse dagar.
