Piracy Kills Music – et nødvendig og riktig grep
Grammofonartistenes Forening, GramArt, er blant organisasjonene som står bak PiracyKillsMusic-kampanjen. Daglig leder Terje Klausen og nestleder Tomas Siqveland forsvarerer i dette innlegget nødvendigheten av kampanjen, og går samtidig inn i forretningsmessige og etiske aspekter i bransjen. Samtidig behandles digital distribusjon av musikk på en bredere front i denne artikkelen, og forfatterne kommer blant annet med denne oppsiktsvekkende opplysningen: - Av en eller annen grunn hører det dessverre med til sjeldenhetene at penger fra digitalt salg fordeles videre fra plateselskap til artist.
Av nestleder Tomas Siqveland og daglig leder Terje Klausen, GramArt
Musikkbransjens storstilte felleskampanje mot piratkopiering, Piracy Kills Music, har hatt en forventet god effekt. Et av kampanjens hovedmål er å informere. Hovedmålgruppen for kampanjen er ungdom mellom 15 og 25 år. Undersøkelser har vist at vel halvparten av disse mangler kjennskap til gjeldende lovverk om ned- og opplasting av ulovlig kopierte musikkfiler. De ser på CD’en som ”gammeldags” og unødvendig – og i samme slengen er ulovlig nedlasting en enkel metode for å få fatt i musikk og annet digitalt innhold.
GramArt har gått med i kampanjen fordi vi ser den som et helt nødvendig og riktig grep i arbeidet for å gjøre musikkbrukere som laster ned musikk oppmerksom på forskjellen mellom lovlig og ulovlig nedlasting. Nærmere 350 av våre medlemmer har spontant støttet kampanjen, noe som styrker oss i troen på at initiativet er riktig og viktig.
En håndfull medlemmer har gitt uttrykk for at de mener kampanjen enten har feil budskap eller at de mener ulovlig nedlasting bør få fortsette. Disse medlemmene skal selvsagt også få mene hva de vil og gi uttrykk for det. I GramArt har vi stor takhøyde. Det er ikke tvil om at en del uetablerte artister raskt og gratis har oppnådd god spredning på internett. Men også disse kan raskt oppleve at det kan bli tungt å fortsette dersom de ikke kan ta seg betalt for musikken sin.
Forretningsmodellen er overmoden for fornying
Noen har forsøkt å framstille kampanjen som et forsøk fra plateprodusentene på å redde platebransjens nåværende forretingsmodell, en modell de mener er en døende dinosaur.
Dette er feil. I GramArt mener vi det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Musikksalget stuper og det er klare indikasjoner på en sammenheng med stadig økende nedlasting fra ulovlige kilder. Verken artister eller andre aktører i bransjen kan forholde seg passive til dette problemet.
At bransjens forretningsmodell er overmoden for en gjennomgang og at det i den forbindelse er behov for å føre harde forhandlinger om artistenes rettigheter og størrelsen på artistenes ”bit av kaka”, er holdninger som GramArt støtter langt på vei. Vi jobber hver uke med gjennomgang av artistavtaler og er ofte i dialog med små og store musikkselskap, nettleverandører og aggregatorene som ofte opptrer som mellomledd mellom artist og nettdistributør.
I disse dialogene holder vi fanen høyt for at artisten må ha sin bit av kaka også ved digital distribusjon av musikk. Det er et sørgelig faktum at de færreste musikkselskap har funnet løsninger som fungerer med hensyn til å fordele pengene som tjenes ved digital distribusjon. Helt fram til i dag har det vært vanlig at inntektene ”fordeles” så langt som fra nettbutikken til plateselskapet. Av en eller annen grunn hører det dessverre med til sjeldenhetene at penger fra digitalt salg fordeles videre fra plateselskap til artist. Dette kan selvsagt ikke aksepteres. Så vidt oss bekjent, er det ingen i bransjen som mener noe annet. Diskusjonen står om når, på hvilken måte og hvor mye.
Verket må identifiseres
For å kunne gjennomføre registrering, kontroll og fordeling av pengene de ulike medvirkende rettighetshaverne i en musikkinnspilling skal ha, må musikkverket identifiseres. Videre må det være akseptabelt at skapere og selgere av musikk må ha mulighet til å sikre seg mot tyveri på samme måte som selgere av andre fysiske produkter sikrer seg mot innbrudd og tyveri. Dette skjer i de fleste nettbutikker for nedlasting ved bruk av DRM (Digital Rights Management). Igjen blir det et spørsmål om hvordan og med hvilke midler.
Når Apples Steve Jobs i sitt essay 6. februar tilsynelatende uegennyttig og som en Robin Hood erklærer at han vil omfavne forslag om å ”slippe musikken fri” ved å fjerne all form for DRM, er det neppe det å gjøre musikken gratis han sikter til.
Norske forbrukermyndigheter har vært tidlig på banen med krav om at Apple skal fjerne sin DRM, Fairplay, fra iTunes og iPod. Forbrukerombud Bjørn Erik Thon har markert seg effektivt på kartet. Det er ikke usannsynlig at ekkoet hans har nådd helt til Cupertino og har påvirket godeste Jobs til å publisere sin bannbull mot DRM. Det er verdt å merke seg at det ikke er rettighetshaverne til musikk ombudet først og fremst retter skytset mot, men det at et IT-selskap låser musikkfiler til sin egen bestemte avspiller, i dette tilfellet iPod.
Apples DRM FairPlay er likevel relativt "fritt". Man kan ha musikken på inntil fem maskiner, én iPod og et fritt antall CD'er. Da er det verre med avspilling av Apples iTunes-musikk på andre plattformer som PlayStation eller X-Box. Det finnes andre DRM som er mye strengere enn dette. For eksempel når en mobiloperatør lar brukeren laste ned musikk til mobilen, men ikke gir lov til noen som helst kopiering til eget bruk på andre avspillingssystemer (iPod, Zune eller lignende).
Trenger artistene DRM?
Vi mener artistene og markedet generelt har behov for en unik identifikator for musikkfiler. Filer med en slik identifikator vil inneholde all nødvendig informasjon om rettigheter og rettighetshavere. Denne skal sikre at bruken er under kontroll ved salg, kringkasting, offentlig fremføring og annen utnyttelse. I stedet for å fjerne DRM helt, bør standarden være bredt tilgjengelig og lisensiérbar. Apple har motsatt seg dette, likeså Microsoft med sitt PlaysForSure (Zune).
ISRC (International Standard Recording Code) ble jo en åpen standard for verksgjenkjenning på CD, men hadde ikke noe med sperrer å gjøre. En lignende ID må følge filer som selges på nettet enten de har streng, løsere eller ingen DRM. Det vil ta tid før en åpen løsning blir mulig. I mellomtiden kan behovet løses ved å legge inn lovlig "bridging software" som oversetter fra én DRM til en annen når filer flyttes til en fremmed plattform. Dette fordrer også at Apple m.fl. lisensierer ut sitt DRM.
Jobs fremholder at han gjerne hadde droppet DRM "...in a heartbeat (sic)" hvis han hadde fått med seg musikkselskapene på dette. Dermed sparker han ballen over til utgiverne av musikk. Flere selskaper og salgssteder på nettet er i ferd med å droppe DRM helt. Vi i GramArt tror ikke dette er den beste løsningen. Det aller beste ville være om alle nettbutikker benyttet samme type DRM. Da ville man kunne tillate brukeren å lytte til lovlig kjøpt musikk på alle ”apparater” man ønsker, fra iPod til PlayStation og X-Box. Samtidig ville musikkfila være merket med informasjon slik at direkte ulovlig bruk ved fri tilgjengeliggjøring eller spredning kunne registreres og kanskje hindres.
GramArt har altså TO tanker i hodet på en gang – Vi vil beskytte våre medlemmers rettigheter OG gjøre det lettest mulig for forbrukeren å benytte filbasert musikk.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladet søndag 4. mars.
