Ekstrem stemme
Diamanda Galas: Griseskrottkastende satanister er ingenting mot henne, skriver Jenny Hval i denne artikkelen om den helt særegne artisten. - Å kalle det jeg jobber med musikk, eller kunst, er begrensende. Og når jeg står på scenen, tenker jeg ikke over hva jeg, eller kroppen min, er. ‘Hvordan er det å stå på scenen som kvinne?’ blir jeg spurt. Det vet jeg ikke. Jeg driver ikke med sånt, har Galas uttalt.
Av Jenny Hval
I Russ Meyers film ”Faster, Pussycat! Kill! Kill!” (1965) kjører tre lettkledde damer rundt på landeveien i USA og dreper menn. De kjører over dem, knivstikker dem, banker dem opp. Noen kliner de med først. De har trange bukser, korte topper og utringinger for dype til å kalles utringninger. Det er pupper og rumper, lange lår og bar hud overalt, men de er farlige - kvinnekroppen er full av våpen. Puppene står rett ut, som svære maskingevær klare til å fyres av.
Diamanda Galas gjør noe av det samme, men med lyd. Galas begynte sin karriere midt på 70-tallet som jazzpianist, helt til hun oppdaget stemmen. Hun mente at stemmen var det alle instrumenter forsøker å etterligne. I den lå nøkkelen til all musikk.
Double-barrel prayer
Galas sier i boka ”Angry Women”: - Stemmen er et våpen. Man trener den opp som kampsport-utøvere trener kroppen, trener presisjon, bevegelse, hurtighet, smidighet.
Så kan man velge hva man skal bruke det til; uskyldig lek, programmert kamp, eller, som hos Galas, å dælje løs på publikum i salen, og de som måtte sette på plata. For det virker. Vi blir slått helseløse av hennes tilstedeværelse. Men det er vakkert, vakkert og hårreisende skummelt på en gang.
Heksefitte
Kanskje det er nettopp denne våpenbruken som gjør henne så kontroversiell. Ethvert aspekt ved Galas virker «farlig», og hun blir identifisert med ganske mange tradisjonelle feminine varseltrekant-figurer: hekser, djevelen, det okkulte, døden. Jeg blir intenst interessert i disse identifikasjonene, i en tid hvor vi på mange måter tror at feminisme er unødvendig og gammeldags og mange debatter om kvinnesak handler om kvotering i arbeidslivet og amming i parken. For når jeg setter på plata ”La Serpenta Canta” i platebutikken jeg jobber i, en plate som er Galas’ tolkninger av mørke gospel- og blueslåter, ser kundene ut som om de plutselig har vandret inn i orgie-seremonien i ”Eyes Wide Shut”.
- Få av den heksefitta, hører jeg noen mumle.
Okkulte krefter
Det Galas vekker, er en slags eldgammel redsel, en stereotyp frykt hvor det overskridende feminine er forbudt. For hvorfor blir en artist kalt heks fordi hun synger nasalt og kraftig?
Jeg innser hvilken enorm kraft det finnes i uttrykket som tar selve stemmebruken – ikke ord eller bruk av instrumenter – for langt.
Og selv om mange utøvere i metall-sjangeren går ekstremt til verks med stemme, gitarer, tekster, bilder, er det ingen som skrider over det feminine, det voldsomme, på en slik velplassert og kontrollert måte som Galas.
Frykten for mørket
Den gang hekser fortsatt ble brent på ordentlig, ble det sagt at de hadde en slags makt til å regjere begge kjønn, en slags overskridende og uforståelig okkult makt som gjorde dem uovervinnelige, overnaturlige, og skadelige for samfunnets sunne utvikling.
Galas, med sitt mange-oktaviske register og sin tøyleløshet til å i det ene øyeblikket høres ut som ei white trash-tøyte fra Sørstatene, og i det neste hennes gærne ektemann, via en karakter fra en gresk tragedie, akkurat i det øyeblikket kroppen hans blir trukket fra hverandre av fire galopperende hester.
Og så, i det neste, snakker hun som en allvitende prestinne. Ofte, selvsagt, feiltolket som en samtale med Satan, sånn på direkten. Og ingen forventer egentlig noe svar: som en tvekjønnet, hvinende øverstkommanderende, tar mange det for gitt at hun faktisk fremkaller, eller er, djevelen selv. Det er farlig å drive disse tingene for langt.
Det ekstreme er ondt. Mørket, det ukjente, det som er annerledes, det som krever å bli oppfattet som noe nytt – det er det samme, og det har lange tradisjoner.
Grensesprengende feminisme
Denne boka jeg graver i, Melting the Venusberg: a feminist theology of music av Heidi Epstein, bruker Galas som et eksempel på kvinnelige artister som forsøker å forandre måten vi lytter på; måten vi oppfatter hva som er riktig og galt i tonebildet, i opptreden, og ikke minst i uttrykk.
Galas tar alt for langt; hun bruker opera-tekniske virkemidler i sin musikk, men hos henne bikker de over fra det vakre til det ubehagelige, tilsynelatende atonale, eller rett og slett det skingrende. Samtidig er hun ikke mulig å forutsi; lytteren har ingen mulighet til å sovne til forutsigbare kadenser. Vi blir tvunget til å holde oss våkne; som hun synger i ”WERE YOU THERE?”: ikke bare tekstmaterialet, men også selve stemmekvaliteten forholder seg direkte til lytteren.
Her finnes ingen så ofte generelle stemninger å hvile øret mot; det er direkte, det er her og nå, en kan ikke løsrive seg selv fra henne. Kniven kyles ikke inn i en skuespiller på TV, den kyles inn i meg. Navlestrengen går ikke mellom mor og barn, den går inn i min egen navle.
Opp fra de døde
Ved det okkulte ligger ikke bare makt over begge kjønn. Det innebærer også en makt til å snakke til, fra, og med andres stemmer; de dødes stemmer. Galas som artist er opptatt av dette; å bruke teknikkene til de gamle greske klagekvinnene, og å tale for ofre av massakre, sykdom og undertrykking.
Hun tar stemmene opp i seg og oppsøker steder utenfor godtatte musikalsk punkter. Hun presenterer en stemme som inneholder mange, mange stemmer. Levende og døde, eller hinsides både levende og døde. Slikt blir det heksekok av.
Nettopp her hun kan stå og si at hun ikke bryr seg om å være kvinne på scenen. Det er ikke det å være kvinne som er problemet; det i seg selv er ikke problematisk nok. Det er begrensende. Det er så mange stemmer, det er så mange å synge for, hvordan kan man rekke, eller gidde, å bry seg?
Skaper frihet
Men Galas er opptatt av undertrykking av kvinner. Kvinner og AIDS-syke, myrdede og krigsofre. Mye av hennes arbeid er basert på mennesker i bur, sier Galas. I fengsel, i tesalonger, i lukkede kister. Hun forklarer: - I fengsel finnes ikke rom.
A prisoner cannot be subdued
even with a knife at throat.
That is why at this time he is a
prisoner. (...)
he cannot be subdued, only
murdered.
(Fra "Panoptikon", 1981)
Den undertrykte må selv skape følelsen av å finnes i et rom. Å nektes rom er den verste straff: å bli nektet væren og bevegelse. Og Galas er interessert i det alternative, fiktive rommet som skapes av den undertrykte; det okkulte, det psykotiske, den delte personligheten, den dialogen man skaper mellom seg selv når det ikke finnes andre.
Slik går teksten til den siste låta på den siste plata hennes, ”Defixiones, Will and Testament”:
Have you ever heard that coffin sound
Lord God, you’ll know I’m dead and gone
You can dig my grave with a silver stade
And let me down with a golden chain
Have you ever heard those church bells toll
Lord God, you’ll know I’m dead and gone
I have one last favour to ask you
Won’t you be sure that my grave is kept clean
”To be played at maximum volume”, står det på coveret av flere Galas-plater. Og hva skjer når man skrur opp lyden? Jo, lyden fyller opp rommet, og sansene - det er ikke plass til noe annet rundt, eller inni, tilskueren/lytteren.
Samtidig er det ofte umulig å vite hva som skjer, og som skal skje, i musikken - stemmen ikke bare fyller, men skaper et rom rundt lytteren som er ustabilt, nesten kjernefysisk. Et slags ro hvor alt og alle finnes, og som aldri slutter å skapes; som er så langt i kontakt med døden, de døde, døde stemmer, alle de stemmene Galas har tatt opp i den hun selv bruker.
I platebutikken, den korte stunden (til noen ble sprø og satte på noe mer handlevennlig igjen) Diamanda Galas synger fra anlegget, er det som om hele butikken blir forvandlet: et slags gravkammer med beinete korridorer, mørke ganger og spindelvev. Radene med cd-er som folk gikk og kikket på minner meg mest om gravstøtter.
Slik forandrer Galas verden, om enn bare for en kort stund. Og i denne gravkammer-verdenen har hennes egen seksjon (den er liten, men den er der) de aller beste inskripsjonene:
Diamanda Galas
You Must be Certain of the Devil
Cause he knows your name.
Fakta:
Diamanda Galas (f. 1955): Amerikansk sangerinne, komponist og performance-kunstner som siden tidlig åttitall har jobbet med et ekstremt uttrykk som kombinerer tysk-ekspresjonistisk Schrei-opera, liturgiske tekster, og Maria Callas’ diva-utseende. Mange av verkene hennes tematiserer og uttrykker undertrykte stemmer, f eks AIDS-trilogien ”The Masque of the Read Death”, og hennes siste innspilling, ”Defixiones, Will and Testament”, som tar for seg de døde i den glemte massakren av armenere, assyrer og grekere utført av USA og Tyrkia mellom 1914 og 1923.
Les mer om Diamanda Galas her.
Denne artikkelen er tidligere publisert i det feministiske tidsskriftet Fett. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra magasinet.
