Ny Musikk på Oslo City – et kritisk eksperiment?

Happy Days Sound Festival 2007 kan leses som en serie konstruerte kollisjoner mellom to antatt ekstreme motpoler: Den nye musikken med sitt iboende kritiske potensial på den ene siden, og kjøpesenteret som representant for et iskaldt markedsorientert og profittjagende kapitalistisk maskineri på den annen, skriver Emil Bernhardt – redaktør i Happy Days Off-program.

Happy Days 2007_plakat

Av Emil Bernhardt

Kritisk samfunnsmessig og politisk bevissthet innenfor den nye musikken som institusjon har tradisjonelt vært knyttet til verkets autonomi: Bare ved å hevde en fri stilling gjennom det spesifikt og absolutt musikalske, samt ved å fastholde motstanden mot å bli gjort til middel, har musikken kunnet innta en kritisk posisjon til samfunnet rundt seg. Som Ivar Frounberg er inne på i artikkelen Jubilantens selvtukt, har den nye musikken legitimert seg som et alternativ med vekt på konsentrasjon, langsomhet, detaljomsorg og forsvar for det særskilte, individuelle og unike. Gjennom slike idealer har den øvet en immanent kritikk mot de rådende samfunnsforhold, hvor målet om økt omsetning og fortjeneste har vært styrende, med resultater som bl.a. utslettelse av forskjell, evig konkurranse om oppmerksomhet og kjøpekraft, forstyrret konsentrasjon og høyt tempo.

Kjøpesenteret på sin side kan sies å representere denne utviklingen i konsentrert form. Det er gjerne bygget opp som kunstige byrom, der påskuddet om behagelig effektivitet («alt på ett sted») kamuflerer målet om konsentrert kapital; flest mulig butikker under ett tak. Det reklameres med trivsel, men som Tone Hansen skriver i artikkelen Kjøpesenterestetikk kan du ikke sette deg ned for en pust i bakken, uten samtidig å være nødt til å kjøpe noe. På denne måten er også det tradisjonelt frie og åpne byrommet trukket inn i markedsmaskineriets nådeløse automatikk. Erling Dokk Holm beskriver i artikkelen Den sentrale tomheten hvordan byen som sted i og med denne utviklingen mister sitt kanskje viktigste element – folket, ettersom sentrene gjerne er plassert i utkantstrøk som anses for interessante i et kommersielt perspektiv.

Ved å arrangere konserter med ny musikk i Oslos størst anlagte kjøpesenter, Oslo City, ønsker Ny Musikk å undersøke forholdet mellom disse to ekstremene. I den forbindelse oppstår en rekke spørsmål, og i bakgrunnen lurer et knugende dilemma: Hvordan skal Ny Musikk vinne innpass på Oslo City uten samtidig å legge seg flat for senterets premisser? I hvilken grad er det mulig for den nye musikken å operere innenfor et system, uten samtidig å gi slipp på sin iboende kritikk av det samme systemet?

Idet den nye musikken først har tatt skrittet inn i kjøpesenteret, er det ikke umulig å tenke seg at dens immanente kritikk selv kan gjøres til vare. (En av forutsetningene fra senterets side er at konsertene ikke skal hemme omsetningen i butikkene.) For kritikken kan omdannes til kulturell kapital, et fenomen som for lengst er kjent innen billedkunsten.

Et mulig innspill i denne diskusjonen kunne være å revurdere ideen om verkets autonomi, slik den har utviklet seg innenfor den nye musikken. Er denne tenkemåten, med de tendenser til isolasjon og lukkethet den kan sies å ha medført, fremdeles relevant som kritisk innfallsvinkel? Kanskje man må revurdere hele forestillingen om musikken som et alternativ som stiller seg utenfor; med andre ord om polariseringen mellom musikk og marked er relevant som bakgrunn for en gyldig kritikk? På den annen side innebærer et slikt argument igjen en fare for å gi etter for, og dermed legitimere systemet. Dilemmaet blir akutt, og forestillingene må utfordres.

Tiden er altså inne for et eksperiment, og det er her vi finner Happy Days Sound Festival 2007. Ved å la ideen om den nye musikkens iboende kritikk kollidere med kjøpesenterets system, oppstår en konkret situasjon, der forestillingene – både om musikken og senteret - kan betraktes, utforskes, korrigeres, eventuelt bekreftes eller forkastes, og i alle fall formuleres på nytt.

Festivalen iverksetter forestillingene innenfor en konkret kontekst, og søker gjennom eksperimentet å stille spørsmålet: Hvordan kan man i dagens Norge tenke seg en samtidsmusikk som engasjerer seg i og utfordrer de samfunnsmessige betingelsene som omgir den, og som den nødvendigvis også selv er en del av? Hvordan er det mulig å kombinere en effektiv kritikk med forsvaret for nyansene i et samfunn der alle nyanser blir offer for den samme nivellerende makten? Kanskje tvinges den nye musikken til å reformulere og tenke gjennom sitt kritiske potensial på en ny måte?

Refleksjonen føres videre i artiklene som følger, og vil også bli utdypet under Happy Days’ Off-festival, Elfenbenstårnet. (Kveldstid i festivalperioden på Rekord).

Emil Bernhardt er komponist og redaktør for tidsskriftet Parergon.

Denne artikkelen er å finne i sin originale kontekst her. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra Ny Musikk.

Happy Days Sound Festival finner sted 12. - 14. april.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no