Jubilantens selvtukt (eller 85 års ensomhet)
Samtidsmusikken - Den Nye Musikken som institusjon - er ikke mer enn drøye 85 år gammel. I begynnelsen av 20-årene institusjonaliserte datidens komponister sine bestrebelser på å skape en musikalsk avantgarde i nasjonale og internasjonale sammenslutninger for ny musikk. Den mest prominente, ISCM, ble stiftet i 1922. Foreningen Ny Musikk - som konsertarrangør - står i forlengelsen av denne kortlivede tradisjonen. Avantgarden tok det siste skritt i retning av å bli ultimativt autonom, frigjort fra nyttetenkning, dvs. alene å være i besittelse av sin egen motivasjon, skriver Ivar Frounberg i anledning Ny Musikks kommende Happy Days Sound Festival.
Av Ivar Frounberg
Når samtidsmusikken i dag skal gjøre rede for sin eksistensberettigelse, gjøres det med henvisning til dens verdier: at den avspeiler samfunnsstrukturens kompleksitet, og gjennom sin refleksjon gir særlig innsikt, at den bevarer det unike (konsertoppføringens stadige gjenskaping i ny form) fremfor det masseproduserte (hvor gjentagelsen og gjenkjennelsen blir viktige egenskaper). Den nye musikken er kompleks, den skapes gjennom langsomhet og besitter den ”aura” som Walter Benjamin tilkjenner det unike kunstuttrykk. I perioden før 1920 erobret Den Nye Musikken sin autonomi gjennom å definere seg i motsetning til Samtidsmusikken, som bygget videre på den senromantiske ekspresjonisme, på romantikkens idé om det gudsbenådede geni og nasjonaloppbyggingens kunst. Etter opplysningstiden oppsto det på 1800-tallet sterke diskusjoner om hvorvidt den absolutte musikk hadde et uttrykk i seg selv, eller om musikkens uttrykk lå i det tekstlige utsagn, alternativt i programmusikkens mimesis. På den ene side var den absolutte musikk (hvis innhold Eduard Hanslick karakteriserte som former i klingende bevegelse), og på den annen side mistroen til den absolutte musikks manglende betydningsinnhold (Sonate, hva vil du meg?). Modernismen etter 2. verdenskrig tok et oppgjør med det subjektive uttrykk, og søkte den objektivitet som skulle rense musikken fra følelsenes fascisme (som Milan Kundera senere beskrev i boken De forrådte testamenter).
Oppsplittingen mellom Samtidsmusikk og Den Nye Musikken brakte ikke mer publikum til Den Nye Musikken, snarere kunne tradisjonelle konsertgjengere nå lettere fastholde romantikkens og nasjonaloppbyggingens kunstsyn, og knytte det til den andre kategorien. Solvej Balle søker i sin bok Det umuliges kunst å utsondre såkalte ”nåtidsestetiske” opplevelser fra kunstrommet - den tradisjonelle kunst. Samtidig definerer hun kunstartenes rolle som det å skape unntakstilstander, alternative opplevelsesmåter.
Kanskje befinner Den Nye Musikken som institusjon seg i dag i en cul de sac?
Selvforståelsen ser ikke ut til å ha tatt høyde for et paradigmeskifte i den politiske virkeligheten. Den nåværende danske statsminister er kommet med et ofte sitert utsagn om at man nå måtte befri seg fra smaksdommere og såkalte eksperter. Utsagnet retter seg også mot "armlengde"-kulturpolitikken, og ønsker å overlate dømmekraften til Folk Flest. I forlengelsen av dette stiller våre kulturministere i dag krav om større synlighet, større publikum og kanskje til og med nyttevirkninger for å ville støtte den smale kunsten (en utrydningstruet minoritetskultur!). Hva svarer vi med da? Har vi en ”omstillingsparathet” som vi vil hevde er en positiv egenskap ved vår musikk: at den søker nye veier og nye uttrykk? Eller støtter vi oss dermed til påkallelsen av tradisjonen - den tradisjon som vi i musikken forholder oss kritisk til?
Når foreningen Ny Musikk i år legger sin Happy Days-festival til Oslo City, til kjøpesenterets tumult og overfladiskhet er det - umiddelbart sett - kontraproduktivt i forhold til institusjonen Den Nye Musikks selvforståelse: Det hurtige streif (6000 mennesker passerer hver time) og de larmende omgivelser forhindrer enhver form for fordypelse. Kompleksitetens nyanser vil drukne i reklamepalassets rop. Paroler om omsetning og tilbud vil parodisere opplevelsen av det unike. Selvtukten og selvydmykelsen blir åpenlys.
Vi kan alternativt se forsøket som et kunstverk i seg selv - som kunstens kontekstualisering. En lekkasje inn i overfladiske virkeligheter, en lekkasje som konstituerer Den Nye Musikken som ennå en gyldig virkelighet i en større offentlighet. Kanskje en Heideggersk stein i skoen som skal få Folk Flest til å merke at de lever? Eller et narrespill, som tillates - som i oldkirken - fordi det underordner seg maktens generøsitet: Det er også plass til minoritetene på Oslo City. (Fortsettelsen kan her bli: Kom derfor trygt hit og kjøp deg til glede og selvfølelse - bli unik ved å kjøpe merkevarer!)
Endelig kan vi tenke oss at vi er omstillingsparate og begynner å skrive musikk som ikke er unik (musikk som frigjør seg fra Benjamins ”aura” og den siste rest av det magiske element i kunsten), musikk som skal gjentas, ikke genskapes, musikk som taler tydelig og uten nyanser. Men - med hånden på hjertet - hvorfor skulle vi det? Den musikken eksisterer jo allerede.
Det politiske paradigmeskiftet tar et oppgjør med ideologiene. Den danske statsminister Poul Schlüter uttrykte det slik på 80-tallet: ideologier er noe tull! I en BBC-dokumentar fra 2004 sies det: Før i tiden lovet politikerne å skape en bedre verden. De hadde forskjellige veier mot målet, men deres makt og autoritet kom fra de optimistiske visjoner de kunne tilby sine tilhengere. Ideologiene feilet, og folket har mistet troen på dem. I stedet anses politikere ofte som bestyrere av det offentlige liv. Men i dag har politikerne funnet en ny rolle som gjeninnsetter deres makt og autoritet. I stedet for å levere drømmer, ønsker politikerne å beskytte oss mot mareritt. De sier at de vil redde oss fra de forferdelige farer vi ikke kan se, ikke forstår...
I BBC-dokumentaren henvises det til den amerikanske professor på University of Chicago, Leo Strauss. Han mente at liberalismen førte til nihilisme, og at et liberalt samfunn i siste ende førte til at alt tillates med henvisning til individets rett. Strauss’ politiske filosofi var at det skulle skapes myter som folket kunne samles om. Sannhetsverdien i disse mytene hadde mindre betydning, myteskaperne skulle ikke nødvendigvis tro på dem selv. Mytene hadde verdi, simpelthen fordi de samlet befolkningen. Myteområder var f. eks. religion og nasjonalisme, begge utformet som kampen mellom det gode og det onde.
Alt for tydelig har vi sett at nåtidens politikere er post-straussianere: Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig (dvs. drepe hundretusenvis av irakere) – myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam (Når sprenger en terrorrist en bombe i køen?) mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.
For både modernisme og avantgarde i musikken er fremtidsdrømmene knust. Som Arnold Schönbergs etterkommere hører vi i dag ikke Folk Flest plystre atonale melodier. Hva da? Så lenge vi ikke adresserer de kyniske myters meningsløshet (herunder f.eks. kjøpesenterets myte om kjøp av identitet), så vil våre bestrebelser være marginalisert. Postmodernitetens pop-visjons-myte - at Folk Flest har like stor viten og dømmekraft som de ”såkalte eksperter og smaksdommere” - betyr at vi, når alt kommer til alt, kommer til å akseptere at Leo Strauss fikk rett!
Men vi må være kritiske til en slik kynisme. Noen historier er større enn andre, men det kan vi først oppdage gjennom å utsette oss for ennå ukjent viten og nye opplevelser. Vi må møte de virkeligheter som rammer oss med ydmykhet, for å kunne trenge inn i dem, og søke å forstå dem bedre. Utsett deg for Den Nye Musikken i Oslo City, og er du ydmyk nok, kan det være du opplever noe uventet eller ukjent! Eller gled deg over at du tilhører den siste times 5999 andre individualister.
Ivar Frounberg er dansk komponist og professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole.
Denne artikkelen er å finne i sin originale kontekst her. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra Ny Musikk.
Happy Days Sound Festival finner sted 12. - 14. april.
