Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket
Ballade har snakket med trommeslager Vidar Evensen og vokalist Kjetil Nernes i Årabrot, aktuelle med en liten Norgesturne i vår. Vi oppsummerer noe av året de har lagt bak seg, som blant annet omfatter sprengte lunger, drøye nachspiel med Hawkwind og nærkontakt med innpåslitne chavs. Etter et turbulent fjorår rettes nå fokus fremover. - Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt - selv om det kan høres pretensiøst ut, sier Nernes i dette intervjuet.
Av Bjørn Hammershaug
Årabrots Kjetil Nernes (i midten på bildet) har akkurat kommet hjem til Norge etter et halvt år i Nottingham. Batterier er ladet, nye låter skrevet og fokus rettes nå fremover.
- 2006 var et år med mye styr og surr, både i bandet og privat for mange rundt oss. Det var godt å komme litt vekk fra folk og konsentrere seg i rolige omgivelser, forteller han til Ballade.
- Nå er vi tilbake, med nytt fokus og klare for å jobbe godt framover etter to Europaturneer, Norgesturneer og en heftig plateinnspilling.
Sist vi snakket med Årabrot, i februar 2006, var det midt mellom spillejobber i Tyskland og England. Nernes kunne da fortelle om ganske så absurde episoder på kontinentet, men ting skulle vise seg å ta mer av i England.
Sprengte lunger
- Etter runden i Tyskland dro vi rett til England og spilte vår første konsert i London. Under nest siste sang, ”Ramshackle Row”, klarte jeg faktisk å sprenge en lunge på scenen. Låta har ganske heftige frekvenser, og jeg ga alt. Da hørte jeg bare et slags sprak, forteller Nernes med et smil mens han simulerer en heller ubehagelig lyd.
- Det kjennes ut som et knivstikk og det gjorde vondt hver gang jeg pustet inn, så jeg fortsatte konserten på utpust. Deretter bar det rett på en vill jetset-fest med blant andre Adam & the Ants, Hawkwind og bimbostylisten til The Darkness. Jeg satt sammenkrøpet i et hjørne og bare forsøkte å puste mens de holdt på rundt meg, humrer han.
- Vi dro rundt i England en uke og var helt træsja. Jeg kunne egentlig ikke synge, men legene krevde £50 bare for å sjekke lungene mine, og det har jo ikke småband som oss penger til.
De forteller om en turnehverdag som er langt fra glamorøs. Ødelagte kropper, turnebiler som faller sammen og disputter med den lokale ordensmakter er noe av det som påregnes.
- Det er hardt, men ting ordner seg som regel på de rareste vis. Men det tok på fysisk. Jeg var helt knekt etterpå.
Turnelivets hverdag
Nernes beskriver stor forskjell på å turnere kontinentet sammenlignet med øyriket.
- England er noe møkk. Ellers i Europa er det veldig fint, med helt andre nettverk for små band. Der får vi mat og penger til bensin, mens i England er det mer vanlig å bli plassert på et rom i en pub eller privat, og det er ikke mulig å forvente noe. Det er bare tullball, ler han.
- Men London er veldig bra, og vi har spilt noen veldig gode konserter der borte.
Hva med nysgjerrigheten blant folk utenfor Norge? Kommer det noen på konserter med et heller ukjent, norsk band?
- Vi spiller mye på steder som har et etablert kjernepublikum, sier Vidar ”Marakel” Evensen.
- I Nottingham spilte vi for eksempel under konseptet ”Damn You!”, som leier forskjellige steder i byen, og der følger folk etter plakaten. Da dukker den faste kjernen opp som stoler på det de arrangerer.
De to understreker viktigheten av å turnere utenfor Norge, ikke minst for å bygge et større nettverk som de kan dra nytte av senere. De nevner også effekten av å ha et kjent produsentnavn på sine to siste plater (Billy Anderson, som blant annet har jobbet med High On Fire og Sleep).
- Det hjelper, for da får folk en krok å henge interessen på, istedenfor at vi bare er ett av mange ukjente band der ute.
Nye prosjekter
Deres andre plate ”Rep.Rep” ble gitt ut i desember, med en kjede femmere bak seg fra landets aviser. Men den driftige trioen har fokus på en rekke prosjekter i løpet av de kommende månedene.
- Vi prøver så godt vi kan å jobbe fokusert, men det går fort i svingene. Vi ønsker ikke å henge igjen i fortiden, det er ingen vits å dvele unødvendig for et band som oss.
Evensen forteller at de har vært i studio på nytt, og gjort ferdig materiale til en ”bøllete liten sak” av en single titulert ”HGSD” (som også er å finne på EP’en ”Rogues Gallery” fra 2003).
- Det er egentlig initialene til Haugesund, men vi sier bare at det er en sjukdom. Singelen er en skitten bastard med fire låter på drøyt fire minutter, knegger vokalisten og fortsetter:
- Dessuten jobber for tiden med et lengre prosjekt sammen med Ryfylke, som vi har spilt inn det meste av allerede.
De to spilte sammen på Festspillene i Bergen sist fredag, og er et samarbeid de omtaler som fruktbart for begge parter. De fremhever særlig Ryfylkes Stian Skagen som en trollmann på synth, og ansvarlig for mange av de spennende lydteppene som preger dette samarbeidsprosjektet.
- Det ser ut til å bli én svær låt ut av dette, der både Årabrot og Ryfylke samarbeider. Men det er fremdeles veldig i startfasen dette, så vi vet ikke helt hvordan det ferdige resultatet blir. Men etter planen skal det hele ut som ”Absolutenegativism EP” i løpet av året.
Nottingham nothingland
Kjetil Nernes har bodd i Nottingham det siste halve året, der han har skrevet og spilt musikk. Han har ikke lagt igjen et langvarig kjærlighetsforhold til selve byen.
- Den er som Haugesund blåst opp til 600 000 innbyggere, en arbeiderklasseby med sterk chav-kultur.
Hans engelske venninne ser opp med et oppgitt smil: ”Are you talking about chavs”, spør hun, og en uforstående nordmann trenger en smule oppklaring.
- Chavs er en type ungdomskultur som er veldig voldelig, med bakgrunn i den fattige arbeiderklassen. Det er snakk om unge gjenger, ofte kledd i Nike-joggedresser og bling-kjeder, som gjerne er bevæpnet. De henger sammen i grupper og angriper folk uten grunn, forteller hun.
- Jeg ble angrepet av slike gjenger. De liker tydeligvis ikke folk med trange bukser og hatt, forteller Nernes. - Det er utrolig mye skit i slike i slike fabrikkbyer. Da er det bedre å bo her, sier han.
Den typiske kvinnelige delen av chav-kulturen er storrøykende, hissige ungdomsmødre, fantastisk portrettert i humorserien Little Britain som vulgære Vicky Pollard.
- På mange måter står det dårlig til der borte, men London er veldig bra, fastslår Nernes.
Fokusert energi
Dere kan vel snart regnes for å være et ”etablert” band. Har dere noen planer om å snart stige opp fra undergrunnen?
- Det har vi, men det må skje på våre egne premisser. Vi er ikke et undergrunnsband for å moro skyld. Nå skal vi jobbe med låtene til den nye platen, som også er mer eller mindre klare, og så får vi se hvordan de blir etter hvert. Kanskje vi må jobbe litt annerledes. Jeg har en idé om hvor vi skal gå, det gjelder bare å få det realisert. Jeg tror i hvert fall vi kan jobbe ytterligere med lydsiden.
Både Nernes og Evensen legger vekt på at Årabrot forsøksvis har et noe annet fokus enn bare å henge sammen for å ha det ”kult”.
- Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt - men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt - selv om det kan høres pretensiøst ut.
- Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.
- Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.
- Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.
Turneliste, Årabrot:
25 apr: Kaos, Tromsø
4. mai: Working Class Hero, Drammen
5. mai: Blå m/ Dÿse, Oslo
24. mai: Charlies, Trash Pop, Kristiansand
25. mai: Tribute, Sandnes
26. mai: Lille ByScenen, Haugesund
3. aug: Passagen, Larvik
