Stavanger Symfoniorkester avslutter sesongen
Stavanger Symfoniorkester avslutter sin hovedserie 06-07 den 24. mai. På plakaten står blant annet Beethovens fiolinkonsert og Fartein Valens Symfoni nr. 4 fra 1949. Christian Eggen er dirigent.
Fredag fikk Stavanger Symfoniorkester (SSO) beskjed om at fiolinisten Ulf Wallin måtte melde forfall til torsdagens konsert. På kort varsel har Marianne Thorsen kommet inn som erstatter, en fullgod sådan, som SSO skriver i en pressemelding. Konserten vil dermed gå som planlagt. Thorsen kan vise til en omfattende solistkarriere, og har vunnet en lang rekke prestisjetunge utmerkelser og priser.
På samme konsert:
SSO og dirigent Christian Eggen sitt langvarige prosjekt med å spille inn Fartein Valens orkestermusikk avsluttes de nærmeste ukene. I den forbindelse spiller SSO hans Symfoni nr. 4 fra 1949, skrevet av den modne Valen som til fulle har fått utviklet sitt tonespråk preget av atonale, kontrapunktiske og kammermusikalske stemmevev. Dessuten spiller SSO Respighis Suite for lite orkester (1927), der en samling fugler kommer til orde i et formskjema og tonespråk som bygger på musikk fra 1700-tallet.
Dette er detaljene den 24. mai:
Hovedserien
Tre musikalske språk
Stavanger Konserthus torsdag 24. mai 2007 kl. 19.30
Verkorientering i foajé C kl 18.30 ved Professor Arvid Vollsnes
Fartein Valen (1887 – 1952)
Symfoni nr. 4
Allegro
Larghetto
Chaconne: Variasjon 1 – 18
(21’)
OTTORINO RESPIGHI (1879 - 1936)
Gli Uccelli (Fuglene) – Suite for lite orkester
I Preludio: Allegro moderato
II La Colomba (Duen): Andante espressivo
III La Gallina (Hønen): Allegro vivace
IV L´Usignuolo (Nattergalen): Andante mosso
V Il Cuccu (Gjøken): Allegro
(20’)
Pause
LUDWIG VAN BEETHOVEN (1770 – 1827)
Konsert for fiolin og orkester
Allegro ma non troppo
Larghetto
Rondo: Allegro
Dirigent: Christian Eggen
Solist: Marianne Thorsen, fiolin
(39’)
Dette er SSOs verkomtaler:
Noen ganger synes det som avstanden mellom komponisten som person og hans musikk er ekstra stor. Fartein Valen ble fort en slik komponist. Hans enestående språklige begavelse (han behersket 9 språk) skulle kanskje indikere en viss taletrengthet, men det er i stedet det beskjedne og ydmyke som preger vårt bilde av Valen. Roser og kaktuser var de blomster han elsket mest, begge har torner, men mens rosene alltid oppfattes som vakre, er det vakre i kaktusene ofte gjemt i de små detaljene. Valen klarte å se det vakre i dem begge og hans musikk avspeiler dette mangfoldet.
Hans 4.symfoni fra årene 1947-49 er skrevet av den modne Valen som i disse årene opplever en internasjonal anerkjennelse. Han har utviklet sin lyriske flerstemmighet med en ekspressivitet som atskiller seg fra den romantiske tradisjonens klangkaskader. I stedet bruker Valen orkesteret til å bygge et kammermusikalsk og gjennomsiktig stemmevev hvor de ulike melodiene får utfolde seg i et landskap fritt for tonale bindinger. I første satsen vokser den indre kraft i det musikalske uttrykket frem mot en typisk Valenavslutning; satsens store fortissimo, som på ingen måte representerer en konklusjon. Den langsomme andresatsen blir dermed en kontrast i sin tilbaketrukne og innadvendte karakter. I siste satsen griper Valen igjen tilbake til en av de gamle formene; Chaconne, som gjennom sine variasjoner over en basslinje gir en historisk ramme for å kombinere hans musikalske uttrykks inderlighet og kraft.
Den italienske komponisten Ottorino Respighi var også svært betatt av tidlige tiders musikk og dens bruk av ulike musikalske formskjemaer. Til forskjell fra Valen valgte Respighi et tonespråk som i hovedsak sammenfalt med sine historiske forbilder. Suiten Fuglene fra 1927 er et slikt eksempel, bygd på lutt og cembalomusikk fra 1700-tallet, men Respighis elegante orkestrering fristiller musikken fra materialets historiske sammenheng. Etter det innledende Preludium kommer i tur og orden duen, hønen, nattergalen og til slutt gjøken.
Da Franz Clement fremførte Beethovens fiolinkonsert for første gang 23.desember 1806 ble den ingen suksess. Fristilt fra samtidens negative kritikk (”stykket er en opphopning av usammenhengende musikalske ideer ikledd opprørske elementer fra enkeltinstrumenter”) kunne Joseph Joachim presentere den i London (med Mendelssohn som dirigent) i 1847 og på musikkfestivalen i Düsseldorf i 1853, og fra da av har den vært betraktet som ”Dronningen blant fiolinkonsertene”. Beethovens originalitet er tydelig fra de første tonene; lagt i paukene som innledning til den eneste fiolinkonserten fra Beethovens hånd. Konserten har de tre tradisjonelle satsene, men førstesatsens lengde (mer enn de to andre satsene til sammen) viser Beethovens stadige søken etter å sprenge de klassiske rammene, samtidig som hans musikalske materiale har klassisismens vakre proporsjoner.
