Om TONO og opphavsrett
DEBATTINNLEGG: Musiker og komponist Helge Sten kommenterer her Thomas Gramstads innlegg i gårsdagens Ballade. Gramstad i Elektronisk Forpost Norge (EFN) satte blant annet et fokus på det han omtaler som TONOs hersketeknikker i forhold til Venstres uttalelser om blant annet fildeling og opphavsrett, og også på TONOs egeninteresser i fildelingsspørsmålet. - Åndsverkslovens første og andre paragraf er klar i forholdet til opphavsrett. En dreining mot å gjøre denne loven avhengig av tidens gjeldende teknologi, strider etter mitt syn mot lovens intensjon og grunnholdning, skriver Sten her.
Av Helge Sten
Som musiker, komponist og medlem av TONO ønsker jeg å kommentere noen sider ved Thomas Gramstads innlegg i Ballade 4. juni 2007.
En debatt om opphavsrett er i sin natur kompleks, og undertegnede er på ingen måte skikket til å fortolke emnet i sin fulle bredde. Jeg får unnskylde for eventuelle unøyaktigheter på forhånd.
TONO innkrever og fordeler vederlag av de åndsverk som de til enhver tid har til forvaltning. Rettighetshavere i TONO er komponister, bearbeidere, arrangører, tekstforfattere, oversettere og musikkforleggere. TONO forvalter ikke rettigheter på vegne av musikere. Komponister kan velge å la TONO forvalte alle sine verker, eller kun et utvalg. Man står også fritt til å stå utenom TONO eller melde seg inn i et lignende selskap i et annet land. TONO signaliserer også en fremtidig bruk av friere lisenser som Creative Commons.
Det er litt uklart for meg hva Thomas Gramstad mener med uttalelsen: "Strøm prøver med dette skremmebildet å verne sine egne økonomiske interesser i TONO, som jo får en prosentandel av alle inntekter som går gjennom TONO."
Meg bekjent er selskapet et andelshaverselskap, som ikke har som formål å gi utbytte eller lignende til andelshaverne eller andre parter. TONOs prosentvise fratrekk fra medlemsmassens inntekter går direkte til å dekke kostnadene med den forvaltning selskapet er satt til å utføre. At selskapet skulle ha en økonomisk egeninteresse utover å samle inn og fordele vederlag på vegne av sine medlemmer er derfor vanskelig å se.
I en typisk musikkutgivelse ligger det en rekke økonomiske rettigheter som går direkte til opphavsmann/kvinne; komponistrettigheter, mekaniske rettigheter (NCB), musiker-rettigheter ved offentlig fremføring (Gramo), og musikk-produsent rettigheter ved eksemplarsalg.
Dette dreier seg om betydelige beløp som kan knyttes direkte til en opphavsmann/kvinne.
Det er også viktig å huske at en rekke musikere, komponister og musikkprodusenter bekoster innspilling av en utgivelse selv, og står fritt til å lisensiere denne ut til en tredje part, vanligvis et plateselskap. Det blir derfor et tveegget sverd å tro at man kun rammer platebransjen ved å bruke fildeling som ideologisk våpen. Alle rettighetshavere blir rammet.
Jeg imøteser også en faktisk modell som viser hvordan opphavsmenn/kvinner kan bli kompensert ved bruk av for eksempel tvangsavgifter og lignende på bredbåndsforbindelse. EFNs forslag om en slik avgift må også sees som en innrømmelse om at gratis fildeling rammer kunstnere. Avgiften vil forøvrig måtte romme en rekke rettighetshavere; plateselskap, filmselskap, software og spill-industrien, produsenter og TONO-selskapene, for å nevne noen.
Det er enkelt å tenke seg hvem som kommer verst ut i et slikt regnestykke, etter at underholdningsindustriens advokater har fått sitt. Det er heller ikke åpenbart at forbrukere kollektivt ønsker å dekke en avgift på vegne av de som velger å bruke kultur og underholdning gjennom gratis fildeling.
TONOs avregninger er per idag basert på faktiske avregninger og rapporter (ikke statistikk), med unntak av musikk som spilles på arbeidsplasser, utesteder og lignende.
Dette er et resultat av at slik avregning vil koste mer enn det inntektene ville være på. Disse midlene blir omfordelt i TONO etter en kulturpolitisk modell. At medlemmene i TONO diskuterer selskapets styringsmodell, nasjonale midler og den kulturpolitiske fordelingen, kan på ingen måte tolkes dit hen at medlemsmassen er på kollisjonskurs med styret når det gjelder den grunnleggende forvaltningen.
Åndsverkslovens første og andre paragraf er klar i forholdet til opphavsrett. En dreining mot å gjøre denne loven avhenging av tidens gjeldene teknologi, strider etter mitt syn mot lovens intensjon og grunnholdning.
Thomas Gramstad og EFN må gjerne reise spørsmål på vegne av forbrukere om musikkindustriens vesen. Det er likevel et faktum at de fleste kunstnere som idag klarer å leve av sitt virke, gjør dette nettopp på grunn av internasjonal lovgivning om opphavsrett, og ikke på tross av.
Med vennlig hilsen
Helge Sten
