Djevelens instrument

INTERVJU: Norske folkesagn og slåttemusikk settes inn i en ny musikalsk kledning. På platen ”Grimen” møtes spelemann Knut Buen, Emperors Vegard Tveitan og Heidi Solberg Tveitan (Starofash) under navnet Hardingrock. Her er slåttemusikk og gamle norske sagn og myter omarrangert til et nytt uttrykk. Med djevelens instrument, hardingfela, i sentrum og dystre historier om Fanitullen og Fossegrimen som utgangspunkt, har trioen funnet en åndelig og musikalsk likhet mellom moderne metall og vår egen mytiske folkemusikktradisjon.

08.06.2007 | Av: Bjørn Hammershaug

Av Bjørn Hammershaug

Det er knyttet mange myter til den dyktige felespilleren og vasstrollet Fossegrimen. Han spilte alltid i fossen, og var bedre enn noe levende menneske. Ja det sies at selveste Myllarguten (Torgeir Augundsson fra Sauherad) hadde lært å spille av ham. Fossegrimen kunne frembringe de mest utrolige toner fra sine strenger, men bare de som trodde på ham kunne høre disse. Den lunefulle skapningen evnet å lokke folk til seg med sitt fantastiske spill, og når noen kjente en dragning mot å stupe ned i fossen så var det Grimen som manet med sin musikk.

- Fossegrimen er han som dreg folk inn i fossen. Hardingefela var djevelenes instrument, veit du, sier plateaktuelle Knut Buen til Ballade.

Fossegrimen figurerer også på omslaget til den ferske platen ”Grimen”, der han sorgtungt sitter med ansiktet dekket til, mens fossen bak ham er lagt i rør. Det bruser ikke lenger fra fossen, og ingen lokkes lenger dit. Inntil nå.

Folkemusikeren Knut Buen (Grimen) har i samarbeid med rockemusikerne Vegard Tveitan (Ihsahn) og Heidi Solberg Tveitan (Starofash) gitt nytt liv til gamle norske sagn og myter. Basert på gammelt tonestoff og slåttemusikk tar trioen urgamle tradisjoner og dyster folketro inn i en moderne musikalsk kontekst som inkluderer både metall, elektronika og folkemusikk.

”Eg er tru i den som tvilar, eg er tvilen i kvar tru”

Bakgrunnen for dette på mange måter unike konseptet kan spores mange år tilbake, kan den anerkjente spelemannen Knut Buen fortelle til Ballade:

- Ideen til Hardingrock-prosjektet har jeg hatt siden 80-tallet, men jeg fant ingen musikere til å være med på å realisere det. Før nå, sier Buen.

Vegard Tveitan forteller om bakgrunnen for at de i det hele tatt kom i kontakt med en musiker som i teorien befinner seg langt unna på den musikalske genreskalaen:

- Det har stått litt i lokalavisene her i Telemark om oss begge, så vi visste om hverandre. Vi hadde nok kanskje et noe A4-syn på hverandres musikk før vi ble kjent. Jeg kom først i kontakt med Knut gjennom bookingjobben min på Juke Joint Studios på Notodden, og ringte til ham en gang derfra i forbindelse med en mulig jobb. Da fikk jeg en skikkelig skyllebøtte! Han var ferdig med den ”crossover-greia” kunne han fortelle, så noe slikt var ikke aktuelt. Et års tid senere støtte vi på hverandre i parken på Notodden, da var han blid som en sol, og fremla interesse for et musikalsk samarbeid. ”Du skulle jo aldri gjøre noe slikt mer”, svarte jeg forsiktig, hvorpå Buen repliserte med et smil: ”Vi er begge kunstere, du har vel humørsvingninger du au!” Så vi delte litt plater med hverandre, og tok det hele videre derfra, sier Tveitan med et smil.

- Vi fant raskt ut at vi har mye til felles i kraft av å være kunstnere i utkanten av populærmusikken, selv om det er på hver vår ende av spekteret.

"Der lyder slåtten av skrik og pine"

Tanken til Buen var altså å sette slåttemusikken inn i en rock-sammenheng, eksempelvis ved å bruke deler av slåtten som grunnlag for rockeriff, lage nye tekster, og tilpasse det en nyere musikkstil på grunnlag av gamle sagn og slåtter. Samarbeidet med de to svartmetall-musikerne har realisert hans gamle drøm, og han er full av lovord om sine nye samarbeidspartnere.

- De har sans for mange elementer blant annet i sagnkulturen og naturmystikken. Dessuten har de bakgrunn fra ulike musikktradisjoner. Det var en kombinasjon som jeg synes passet godt til det lyriske og dramatiske innholdet i dette stoffet. Dessuten har vi blitt gode venner i løpet av denne prosessen, og det er viktig for å få til et godt musikalsk samarbeid, sier Buen.

Den kvinnelige tredjedelen av gruppen er ikke mindre fornøyd med å arbeide med Buen, og gir ham mye kreditt for det ferdige resultatet:

- Det var veldig annerledes å arbeide med Knut i forhold til det vi har vært vant med fra før. Han har kommet med alt av materiale; slåtter, tekster, sagn og myter som han leste inn. Vår jobb var egentlig å sette sammen det puslespillet, og å forene de to uttrykkene. Jeg har egentlig sett på meg selv mest som en brobygger i den prosessen, sier en ydmyk Heidi Tveitan.

- Det er stas å jobbe med Knut. Han er en kulturskatt i seg selv, slår Vegard fast.

- Han er veldig åpen mot nye uttrykk og kan utrolig mye. Det er lett å sette en nisselue på hodet hans og gjøre ham til en stereotyp. Det samme gjelder for black metal som mange har et veldig stereotypt forhold til. Vi tre er mer opptatt av den felles plattformen vår, og det konstruktive i den prosessen. ”Grimen” er ikke ment som noen provokasjon på noen måte, den beste provokasjonen etter mitt skjønn vil være å nettopp bryte ned noen av disse stereotypene.

Buen er ikke buseredd for å ta folkemusikken inn i nye sammenhenger, og bringe den inn til et nytt publikum. Tidligere har han blant annet samarbeidet med folkrock-bandet Gåte, som likevel var et ganske annerledes prosjekt.

- Dette er i motsetning til samarbeidet med Gåte et rent studioprosjekt. Nå spilte jeg inn materialet akustisk, som så ble bearbeidet etterpå. Det var viktig å fortelle historier på den lokale dialekten, og skape en slags ny kombinasjon med disse i sentrum. Jeg tror også at dette prosjektet har en pedagogisk funksjon, som kanskje kan brukes i skoler for å peke på trekk ved gammel norsk mytologi, mener Buen.

”Av vondt er du komen! Til vondt skal du bli”

Historiene her er gamle, og for mange velkjente. Vi møter djevelens slått Fanitullen, bergtatte Margit Hjukse fra Sauherad, huldras egen Huldreslått, og nevnte Fossegrimen.

Tekstmaterialet baseres på disse gamle sagnene. Noen er omskrevet underveis. Blant annet ble det laget ny tekst rundt de gamle mytene om Fanitullen og Fossegrimen.

- Ut fra disse nyskrevne tekstene ble det laget melodier tilpasset arrangementet til slåtten. De fleste av slåttene er også stykket om, men elementer er brukt etter behov for å passe inn i konteksten.

Hvordan er disse mytene og sagnene relevante i dag?

- Det er holdt ved like til en viss grad i konsertsammenheng. Relevansen ligger nok i interessen for det allmennmenneskelige. Dette er ikke en plate laget som et propagandaprosjekt, men et musikalsk prosjekt som forener elementer som jeg synes passer sammen.

Hvilke likhetstrekk ser du mellom denne gamle tradisjonelle musikken og historiene og moderne norsk metall?

- Overtroen og folkefantasiene lever videre i dag, ikke minst nettopp i black metal-miljøer. Det er mulig å trekke paralleller mellom disse miljøene, blant annet i troen om det underjordiske. For vår del så har vi jobbet mye med å tilnærme oss hverandre. Det jeg fant særlig interessant her er måten vi utnyttet melodistoffet på. Det er gjort på en måte som ikke er brukt så mye før. Slåttene er jo arrangert før, men her er det nye komposisjoner av gammelt stoff som skiller seg ut fra det jeg har hørt før.

Heidi trekker også klare paralleller mellom norsk metall og norsk folkemusikk?

- Det er to stilformer som begge lever i utkanten av det norsk mediebildet, samtidig som det roses som noe veldig spesielt og noe som er mer typisk norsk enn norsk pop. Begge bygger vel mye på det mytiske, og i svartmetallen er det en tradisjon for å være tiltrukket av for eksempel natur og norrøn mytologi. Den fremstår derfor veldig særpreget og veldig særnorsk. Dette særnorske er også tradisjonelt noe norsk metall har vært veldig stolt av, uten at det nødvendigvis har ligget noe nasjonalistisk i det – det er viktig å få med.

Forventer du reaksjoner på denne platen innad i folkemusikkmiljøet, Knut Buen?

- Jeg har ikke tenkt så mye på genre i arbeidet med denne platen, men ser ikke på dette som en metall-plate. Det er vel ikke mye her jeg vil tro skulle utløse sterke reaksjoner. Men ethvert produkt vil være gjenstand for kritisk vurdering av den enkelte. Det vi har merket er rett og slett en voldsom interesse i forhold til det vi hadde forventet. Til og med plateselskapet vårt, Musikkoperatørene, var noe skeptiske til det hele, da de ikke jobber noe særlig med metall. Men de endret raskt mening da de hørte det ferdige produktet.

”Eg er fredløysa som filar otten under band og bru”

- Vi ble tatt litt på senga av den store interessen dette prosjektet har vakt, istemmer Heidi Tveitan (tangenter, samples, programmering, vokal).

- Det er nytt med så mye interesse fra norsk media. Vi har også allerede merket en del nysgjerrighet fra utlandet i forbindelse med denne platen.

- Vår erfaring er som kjent fra metallen, og ”Norwegian black metal” er jo et begrep i seg selv, som noe eksotisk og noe som er langt vekk. Det er en myteomspunnet genre som appellerer til mange utenfor Norge. Det har gjort det enda mer interessant for meg og Heidi å ta tak i dette, gamle velkjente deler av norske kulturarv, fortsetter Vegard Tveitan (gitar, programmering, vokal).

Hvilket forhold har dere til folkemusikk og folklore?

- Vi kjenner litt til norsk folklore, men ikke folkemusikken i særlig grad. Den har en spesiell tonalitet som var noe utfordrende for oss. Vi forsøkte å konvertere det durstemte inn i et mer mollstemt uttrykk. Dessuten har den en ganske fri rytme som også har vært utfordrende å få til. Vi har følt oss på tynn is mange ganger, men da har vi skjøvet Knut i forgrunnen og bygget opp låtene rundt ham. Vi lot han gå igjen som forteller via fele eller tekst/tale som en slags rød tråd. Vi har også bundet musikken sammen med åstedsrapporter; samplet kirkelokker, tatt opp lyder fra naturen, av hest og kjerre og rennende bekker. Det kunne blitt mye hummer og kanari, men vi later i hvert fall som vi har en rød tråd i dette, smiler Heidi.

Dere nevner den ”åndelige likskapen mellom metallens ideologi og trua på mytiske vesen i folktradisjonen”.

- Ja, det mørke og det underjordiske er god symbolikk for å få fram det som ligger i djupet, noe mer enn bare det overflatiske. Det er ikke alle som lar seg fenge av Lotto og Grandiosa for å si det slik. Samtidig som vi har ønsket å gå dypt ned i materien, så er det gjort med et glimt i øyet, og vi har egentlig ikke vært veldig ambisiøse i forhold til dette prosjektet. Hvis folk synes dette er bra så er det helt topp, hvis noen blir provosert så er det enda bedre, sier Vegard med smil.

- Verken folkemusikk eller ekstremmusikk har først fremst et ønske om å tilfredsstille. Det er lidenskapen for musikken som kommer i første rekke. Politisk korrekte er det vel heller ingen av oss tre som har noe ønske om å være. Vi er frie kunstnere, og det er det vi vil være.

Mer om fortellingene, fortalt av Knut Buen:

Fanitullen
Ein slått Djevelen har dikta. Den blei høyrd fyrste gongen i kjellaren på garden Hovet i Hol. Det var i året 1727 at det stod eit dramatisk og blodig brudlaup i Hallingdal. Det kom til slåsskamp mellom to unge menn og spelemannen og skjenkaren i gjestebodet gjekk ned i kjellaren for å tappe opp seiers og leske-kål til den som sigra i kampen. Men når han skulle tappe øl blei han var Gamle-Erik sat å stillte fela på øltunna. Og så satte han i gang med ein slått så vill at skjenkaren sprang opp att i gjestebodstoga det fortaste han vann. Da hadde nettopp den eine slåsskjempa blitt drepen med kniv av den andre. Slåtten heldt fram frå kjellaren og er den dag i dag den mest kjende slåtten i Noreg.

Fossegrimen eller Grimen
Ein slått som er høyrd av spelemenn i fosseduren. Fossegrimen er betre til å spela enn noko menneske og dei beste spelemenn skal ha lært av honom. Men da måtte dei kaste uti eit kjøtlær til han. Om det var lite kjøt på beinet lærde dei berre å stemme fela. Og da song det frå fossen: Eg skal lære deg stille, men ikkje å slå, for du gav meg eit bein det var ingenting på. Når nokon kjenner dragning mot å stupa seg i fossen, da er det Grimen som manar med musikken sin.

Faen på bordlasset
Ein slått som blei til ein gong ein bonde i Telemark dreiv med å få flutt ein plankestabel med hest og kjerre. Det var sørpeføre og lasset saug seg fast i søla. Da blei bonden forbanna og ropa; - Tru faen kom å reiste med heile bordlasset!?
Da kom faen med to svarte hestar som han spennde for stabelen, sette seg, plystrande på lasset og reiste med det.

Margit Hjukse
Margit Hjukse var einebarn på garden Hjukse i Sauherad. Ho ville til kyrkje ein sundag, men blei burte på vegen. Da trudde folk ho var bergteken av Bergekongen. Dei ringde med kyrkjeklokkene tre torsdagskveldar på rad for å få ho ut att or berget. Og den tredje kvelden byrja berget å opne seg, men så datt den eine kyrkjeklokka ned og da gjekk berget isaman att. Margit kom likevel heim til far sin på gjesting ein gong. Ho fekk lov til det av Bergekongen. Men ho måtte koma att til avtalt tid. Det gjorde ho ikkje og da kom Bergekongen farande etter henne og tok ho med seg innatt i berget til seg og borna. Sidan blei ho der. Det er dikta folkevise om Margit og ein av dei tradisjonelle melodiane er å høyre som del av denne nye komposisjonen. Hardingfeleslåtten blei fyrst dikta av Lars Fykerud 1864-1902.

Faens marsj
Da Lucifer blei utstøytt av himmelriket og ned i underverda fekk han med seg denne reiseslåtten. Den marsjerar han, fredlaus etter, på si gudsdømde, evige vandring.

Huldreslått
Det opprinnelege slåttenamnet er Bygdatråen, som var musikarnamnet på spelemannen Nils Myrkve, frå Myrkdalen på Vossevangen. Han høyrde denne slåtten fyrst av huldra, ein gong han var på fisketur og la seg til å sova i ei seterbu oppi Grøndalane. Huldra tulla (song) slåtten og Nils leita lenge før han fann ei stemming som høvde å spela han på.

Hardingrock ”Grimen” slippes på Nyrenning forlag/Musikkoperatørene førstkommende mandag.

Legg til ny kommentar

2 lokale kommentarer til denne artikkelen

 
 
HEI
Skrevet 21.10.2008 17:41 av hi hi

Svar på kommentar

 
 
DJEVELENS INSTRUMENT
Skrevet 22.10.2008 11:00 av Bjørn Hammershaug

Svar på kommentar