Peter Szilvay: Forlagene tar ikke ansvar
INTERVJU: Ved sesongstart presenterer KORK si nye innspeling med tre høvevis ukjende symfoniar av Edvard Fliflet Bræin. Peter Szilvay har dirigert KORK, og dessutan gjort eit omfattande arbeid med stemmematerialet. I dette intervjuet fortel han meir om prosjektet, og om sine øvrige kulturpolitiske kampsakar. - Jeg mener at noteforlagene har et ansvar her som de ikke tar alvorlig. De håver inn penger på å leie ut et stemmemateriale som er i elendig forfatning, men gjør ingenting for å holde det ved like, seier han til Ballade.
Av Ida Habbestad
Gjennom ei årrekkje var Edvard Fliflet Bræins ”Ut mot havet” eit hyppig innslag i Ønskekonserten på radio. For mange er det dermed dette verket ein umiddelbart assosierer med komponistnamnet, etterfulgt av operaen ”Anne Pedersdotter” og ”Konsertouverture opus 2” for orkester.
Med si første CD-innspeling som orkesterdirigent har Peter Szilvay i lag med Kringkastingsorkestret ynskt å bringa fram tre andre – men heilt sentrale – verk i Bræins produksjon; hans tre symfoniar frå perioden 1950-1968. Eit slikt uutforska materiale er alle dirigentars draum, meiner Szilvay.
- Det er jo dirigentens jobb å grave i materialet. Vi er på en slags evig skattejakt der vi prøver å finne noe som ikke er gjort før. Uten den interessen tror jeg ikke man blir dirigent, seier han.
Men, understrekar han; det er ikkje berre hjå dirigentane at arbeidet med å henta fram musikk av eldre norske komponistar burde vera meir offensivt.
- Vi trenger norske dirigenter som kan finne fram til ukjent norsk orkestermusikk. En av grunnene til at vi trenger norske dirigenter er jo akkurat dette. Vi kan ikke forvente at selv de dyktigste utenlandske dirigenter skal tilnærme seg norsk musikk på samme måte som de gjør til sin egen musikk. Men det kreves også annen tilrettelegging. Etter hvert kjenner jeg til mye av den norske orkestermusikken, og jeg kunne gjerne tenkt meg å fremføre mer av den. Problemet er at den ofte krever et stort revisjonsarbeid.
Dirigent på dugnad
Eit omfattande revisjonsarbeid tykkjest vera standard formulering ved omtale av desse eldre verka; om det no handlar om at materialet delvis er forsvunne, at det er handskrive og vanskeleg lesbart, eller som i dette tilfellet at der er feil og manglar i stemmene. Uansett tykkjest løysinga vera at dirigenten må sitja på dugnad for å rydda opp, noko Szilvay har sett seg lei på.
- Jeg mener at noteforlagene har et ansvar her som de ikke tar alvorlig. De håver inn penger på å leie ut et stemmemateriale som er i elendig forfatning, men gjør ingenting for å holde det ved like eller gjøre det mer oversiktlig og tilgjengelig. Resultatet er at dirigenter og musikere kvier seg for å fremføre denne musikken, seier Szilvay.
- Dette er kunstarven vår og vi burde være mer stolte av den. Mange av mine kolleger sier det samme, at det føles viktig å fremføre disse verkene. Derfor ender det som regel med at dirigenter som ønsker å fordype seg i musikken blir sittende med revisjonsarbeidet. Vi har jo en stolthet i forhold til å stå foran musikerne og det virker nesten som om forlagene spekulerer i det, seier han.
Bra spilt musikk er bra musikk
Til revisjon og innstudering har Szilvay nytta ei rekkje kjelder, mellom anna partitura til dirigentane som sto bak uroppføringane av verka. I tillegg trekkjer han fram viktige referansar i gamle kassettopptak frå 1960- og 70 tallet der Karsten Andersen, Øyvind Fjeldstad og Sverre Bruland dirigerer.
Men like viktig er den originale kjelda, understrekar Szilvay.
- Det er nok det fysiske partituret som har vært den viktigste kilden. Det er viktig å lese seg til musikken, danne seg et personlig inntrykk uten å lytte til andre tolkninger, seier han.
- De innspilte referansene har dessverre båret preg av delvis dårlig lydkvalitet og kort prøvetid. Man kan skjønne at disse kildene ikke har vært så apetittvekkende for den neste generasjon dirigenter. For det er viktig at denne musikken spilles bra, at man legger hele sjela si i det. Det er et Credo en må minne seg om hver eneste dag: Hvis musikk blir spilt bra, er det bra musikk, mener jeg. Notene og papiret de er trykt på er død materie; og det er utøverens ansvar å blåse liv i de nedtegnede intensjonene.
I dette arbeidet er det òg ei levande kjelde som har vore sentral:
- Dirigentpartituret til 1. symfonien hadde noen strykninger i seg, og medførte et spørsmål om man skulle fremføre verket slik Bræin originalt skrev det, eller ikke. Løsningen ble å ringe til Hans Christian Bræin (komponistens son, red anm) som har bidratt mye – først og fremst med å gi et levende bilde av personen Edvard Flifæt Brein. Hans Christian fortalte at faren hadde godkjent strykningene og syntes de var forbedrende. Derfor valgte vi å følge dem, fortel Szilvay.
Dirigentperspektiv i musikken?
Innspelinga av Fliflet Bræin sine tre symfoniar gjev eit godt bilete på hans kompositoriske utvikling, frå eit ungdommeleg, nasjonalt inspirert uttrykk i første symfoni, via eit meir neoklassisk uttrykk i den andre, til den tredje symfonien der ein kan høyra at ”modernismens erfaringer har berørt Bræin”, som Elef Nesheim skriv i coverheftet. Her kan ein dessutan lesa at Bræin var utdanna dirigent, og aktivt dirigerte gjennom si verksemd.
Sporar du som dirigent eit slags dirigent-perspektiv i musikken til Bræin?
- Det er vanskelig å svare på, så der må jeg gi deg et svært subjektivt svar! Av de komponistene som både dirigerer og komponerer er Mahler den for meg mest typiske dirigentkomponisten. På mange måter synes jeg er det "lett" å dirigere Mahler – det er praktisk skrevet, godt administrerte partiturer.
- Man kan godt si at Bræin har noe av den samme tilnærmingen; at han er en ryddig komponist, og at det ikke er praktiske vanskeligheter i partiturene hans. Men det er ikke dermed sagt at musikken ikke er krevende på innholdssiden. Men det hjelper at komponister er praktiske. En sjelden gang kan en jo oppleve at komponistens organisering av partituret kommer i veien for budskapet hans. Det er for øvrig der vi dirigenter kanskje kan være til hjelp for komponistene. I det hele tatt finner jeg det merkelig at norske dirigenter ikke har et automatisk medlemskap i komponistforeningen; synergien mellom dirigenter og komponister kan være så sterk og vi trenger hverandre mye!
- Dessuten er det vanskelig å klassifisere Bræin som komponist, noe jeg mener er en stor fordel. Vi lever jo i et klassifiseringsdiktatur i dag, men Bræin er løsrevet fra det. Han henter impulser fra så mange steder, samtidig som han har et personlig uttrykk. Jeg har fått mange assosiasjoner i arbeidet, til Bruckner, Prokofiev, Shostakovich, Nielsen, Sibelius, Svendsen, til og med til Gershwin! Men fremfor alt er han "seg selv".
Risikoen er skjerpande
Peter Szilvay er, som sagt, oppteken av den ukjende musikken. I tillegg er han levande oppteken av samtidsmusikk, og berettar om ei stor beundring for det høge nivået blant norske komponistar. Uroppføringar er utviklande for dirigentar, seier han, for utan referansar og innspelingar å sjå til, må ein tenkja sjølvstendig; der er ein annan fridom.
Men òg det tradisjonelle repertoaret er viktig for Szilvay, kanskje særleg opera og musikkteater. I skrivande stund gjennomfører han prøver på ”Maskeballet” av Verdi som skal ut på riksturne, med premiere i Kristiansand i slutten av september. Tidlegare denne våren har han gjort fleire forestillingar i tyske operahus, mellom anna med verk av Mozart og Puccini.
Han understrekar at det er artig å arbeida i hus med høgt tempo, sinte menneske og få prøver:
- Man kjenner adrenalinet pumpe og har blodsmak i munnen, og det trengs for å kjenne at man ikke er seks fot under. Musikkteater er så altoppslukende og farlig; risikoen er skjerpende seier Szilvay smilande, og legg til:
- Jeg håper at det blir plass til et mangfold i Bjørvika, både til mer eksperimentell opera og til klassikerne.
I Finland finst vilje til dyktige dirigentar
Szilvay har med dét presentert endå ei av sine kulturpolitiske kampsaker. Og han har meir på hjarta. Etter endt utdanning ved Norges musikkhøgskole i 1996 har han vore innom alle dei store norske orkestra, samt ei rekkje av korpsa i landet. Han har vitja St Petersburg-filharmonien og ei rekkje skandinaviske orkestre, han har vore kunstnarleg leiar for Forsvarets Musikkorps Vestlandet og han har dirigert mange ballettforestillingar ved Den Norske Opera.
På spørsmål om kva røynsler han har opparbeidd gjennom desse åra er det atter eit engasjert svar å få.
- Det norske dirigentmiljøet er supert, jeg har så fantastisk mange gode kolleger med veldig ulike kvaliteter, og det er plass til oss alle, svarer han.
- Men det er en klisje om at norske dirigenter ikke brukes i Norge, som delvis har noe i seg. Orkestrene har for eksempel en lei tendens til å gi unge dirigenter oppgaver som å dirigere skolekonserter og mindre spennende repertoar. Orkestrene tror de gjør oss en stor tjeneste gjennom å gi oss oppdragene, samtidig som de får prøvet ut unge dirigenter på det repertoaret. Men orkestret oppfører seg jo helt annerledes på disse prosjektene, da jobber de under helt andre vilkår. Du får en helt annen goodwill fra orkesteret når du dirigerer standard repertoar, og jeg mener derfor at det er her man burde prøve ut de unge dirigentene.
- Skolekonsertene bør sjefsdirigenten ta seg av, mener jeg. Slik Bernstein gjorde i New York. De har "råd" til det, da de gjerne har 10-12 uker med store programmer resten av året. Eller man kan se på hvordan man satser på dirigentene sine i Finland. Der har de en helt annen vilje til å bruke sine egne, en vilje til at de skal bli dyktige. Her i landet må kunstnere gjerne ha vært i utlandet og blitt berømte før de kan tas helt inn i varmen.
Szilvay understrekar at han ikkje på nokon måte er utakknemnleg, og har mange fine røynsler å visa til. Særleg trekkjer han fram sin tid som assistent for Mariss Jansons i hans siste Oslo-periode.
- Tiden med Mariss var tre års fantastisk slaveri, fortel Szilvay. - Det viktigste han viste meg var en enorm arbeidsmoral; jeg tror det er få som når hans nivå på det området! Han er som en evighetsmaskin som jobber hele tiden, med en ekstrem energi. Så lærte jeg mye av hans holdning til notematerialet. Han mener at du lærer stykket og blir kjent med partituret gjennom å lese stemmene, og han brukte mye tid på det. Men å virkelig se og føle hans energi for det å være dirigent, dét var det mest inspirerende.
Positiv krise
Mot slutten av intervjuet vender me attende til Bræin og den nye utgjevinga. Dei fleste i min generasjon er umedvitne om Bræins orkesterproduksjon. Kor viktig er dermed ei slik utgjeving?
- Det er viktig at man dokumenterer sin kunstarv. Slik sett er krisen i plateindustrien positiv, siden den presser selskapene til å gjøre innspillinger med annerledes musikk, seier Szilvay.
- Men jeg mener at det er enda viktigere at folk går på konserter og hører på denne musikken. På platen kan man høre et pust her og der, at strengene slår ned i en strengeholder, litt støy. Det virker som om 70-80- tallets istykkerklippede og ubalanserte platers tid heldigvis er forbi, og et viktig mål med innspillingen har vært at platen skulle låte litt "live". KORK løste oppgaven brillijant - de har stor evne til å spille med live- karakter i et studio, og ikke minst har musikerne stor bredde og innsikt i blant annet norsk musikk.
- Dessuten er Simax et supert plateselskap som skjønner nettopp disse verdiene. Men selv om CD- innspillinger er viktige og utfordrende og ofte til glede for lyttere, mener jeg det først og fremst er gjennom konsertsituasjonen man kan holde denne musikken levende, seier Szilvay.
Den nye innspelinga er utgiven på Simax.
