Punkt 2007 - Erik Honoré ser tilbake
INTERVJU: Punktfestivalen i Kristiansand er nylig avsluttet, og i dette intervjuet legger Erik Honoré, som arrangerer festivalen sammen med Jan Bang, fram noen av ideene som har preget årets festival. Samtidig ser han nye muligheter for neste års festival. - Festivalen er på en måte en slags konkretisering av det norske miljøet som springer ut ifra improvisert musikk og elektronisk musikk. Vi har bare satt det hele i et større system, sier Honorè til Per Christian Frankplads.
Av Per Christian Frankplads
Punktfestivalen ble arrangert på Agder Teater første gang i 2005, og er unik fordi alle konsertene fra hovedscenen blir remikset live bare minutter etterpå nede i det såkalte Alfarommet.
Arrangører er Erik Honoré og Jan Bang, som begge er kjente størrelser fra musikkscenen. Honoré som musiker, forfatter og produsent, mest kjent for å ha gjort alle platene til Velvet Belly. Bang jobbet med nær sagt alle i norsk popbransje i løpet av 1990-tallet, men flyttet senere hjem igjen til Kristiansand og etablerte Punkt-samarbeidet med Honoré.
Her har de begge senere knyttet sterke bånd til et internasjonalt miljø som de har bragt til Kristiansand, i tillegg har de samarbeidet med en mengde norske musikere som driver med improvisatorisk jazz eller elektronisk musikk
- Festivalen er på en måte en slags konkretisering av det norske miljøet som springer ut ifra improvisert musikk og elektronisk musikk. Vi har bare satt det hele i et større system. Selv om vi er godt voksne begge to, og bare har holdt på i tre år, har vi på noen områder skapt en ny måte å arrangere en festival på. Kanskje spesielt innenfor dette musikkområdet. Vi bruker også veldig mye ressurser på visuelle uttrykk, video og rammene rundt dette, sier Erik Honoré.
Hva tror du Punkt kan bidra med som er annerledes enn de andre festivalene som arrangeres hver sommer?
- Vel, Jan og jeg har direkte tilgang til nøyaktig det musikernettverket vi ønsker å bringe til vår festival. Vi er ikke avhengig av hvilke artister som turnerer akkurat i den perioden eller å finne agentene deres, vi har kommunikasjon med artistene først. Så vi har full kontroll over det estetiske.
Sa de remiks?
På 1980-tallet ble remikser først og fremst laget for å forlenge låter eller å lage dem hakket mer dansevennlige. På 1990-tallet begynte remiksene å bli mer forretning for plateselskapene, som leide inn store DJ/produsent-navn for å gjøre house- eller andre dansemikser av singlene de ga ut. Dette er fortsatt hoveddelen av remikser som gjøres, og disse pleier som regel å ta svært lite hensyn til originalen, og siden de ofte øker tempoet mye og kan ta bort hele det originale arrangementet lyder disse ofte flatt og kjedelig.
Men samtidig, på siden av kommersialismen, er det artister og selskaper som bruker remikser mer som et verktøy for å få frem andre aspekter av originalen. Ved å lage helt nye arrangementer og andre lydbilder på en sofistikert og kunstnerisk måte får låtene en ny mening og nye målgrupper.
Men disse remiksene har naturligvis ikke fått like mye oppmerksomhet som allverdens houseremikser. Og derfor har "remix" en dårlig klang hos mange musikkfans som ikke vet om alternativene.
- Noe av poenget vårt er å på en måte ta tilbake remiks-greia, som var kul i utgangspunktet, og bruke den som et startpunkt for å lage noe nytt. Å ta elementer fra noe og videreutvikle det, ved hjelp av de riktige folkene. Og det skjer der og da, så du får improvisasjonsaspektet i tillegg. Vi vil vise at det er andre ting med remiks-aspektet enn det folk kanskje har fått inntrykk av.
Fra studio til live
Honoré har gjennom sin produsentgjerning vist seg å være litt av en luring i studio, men med konseptet "Remix Live" er han mer og mer å finne på scenen som utøvende musiker/produsent. Av de to var Jan Bang den som ble med på flest av "Remix Live"-konstellasjonene nede i Alfarommet, men Honoré deltok på ganske mange også.
Hva er hovedforskjellen på å produsere i studio og live for deg?
- For min del har jeg ofte jobbet i studio med band som i utgangspunktet har en streit rockebesetning, som for eksempel Velvet Belly. Og min jobb har vært å... nå holdt jeg på å si "kødde", men ja, å produsere de i form av å bruke maskiner til å lage lydlandskap som ikke finnes.
- Sånn er det litt her på festivalen også. Jeg er på scenen og gjør noe av det samme, men bare mye raskere. Og med improvisasjon er det naturligvis umulig å ha full kontroll på all lyden fra alle i konstellasjonen, det er vel hovedforskjellen. I studio har man jo stort sett full kontroll.
Men til og med uten full kontroll kan det vel ikke bli direkte dårlig?
- Nei, men det kan jo bli dårligere enn det beste musikerne kan prestere. Men det er jo improvisasjonens natur og det må man jo bare akseptere. Det er risken.
Kunst og Punkt
- Punkt Kunst er nytt av året, et samarbeid med Sørlandets Kunstmuseum, der vi bevisst har gått inn og forsøkt å gjøre noe som er relevant for både visuelle kunstnere og musikalske artister. Det er altså lyd til kunst, og ved siden av hvert kunstverk ligger det hodetelefoner med lydkulisser.
Blir det Punkt Kunst til neste år også?
- Vi håper det, selv om det neppe tar samme form som i år. Men musikk og billedkunst vil møtes.
Stort oppe, strengt nede
På hovedscenen spiller altså de litt større artistene som så blir remikset av "cutting edge" elektroniske lydkunstnere nede i Alfarommet.
- Ja, og i Alfarommet er det ofte også "strengere" i uttrykket, hakket mer for spesielt interesserte. Og før det blir et logistikkproblem for oss er det egentlig ganske kult. Det kan være stappa fullt nede med 150 mennesker som er veldig interessert i det elektroniske, og oppe kan vi ha 500 folk som synes Trio Mediæval er veldig fint, eller Mari Boine som i fjor.
Man kan finne så utrolig mye fin og relevant musikk som er spilt organisk, så det er mye å ta av hvis vi velger å fortsette å fylle hovedscenen på samme måte.
Flere på festivalen har sagt at stemningen er som Quart-festivalen var tidlig på 90-tallet. Det er koselig, intimt, ikke så stort, ikke noe VIP eller masse kommersielle sponsorer.
- Ja, selv om musikkformen er forskjellig, ligner det jo veldig. Og så lenge vi kan klare å beholde den stemningen er det jo superbra, at alle henger rundt med alle, og at alle som er her - musikere, publikum, journalister - er her for musikken og ikke noe annet.
- På den annen side er det en utfordring å gjøre det i en liten by. Hadde vi gjort det i Oslo og fått det til der kunne vi ha gjort det på et større sted og gjort det enklere for oss selv økonomisk. Da kunne vi hatt 1000 publikummere oppe og 500 nede, i stedet for 500 oppe og 150 nede.
This town ain’t big enough?
Hva skjer hvis dere ekspanderer sånn som dere gjør nå? I år var det jo mange flere publikummere og artister enn i fjor. Er Kristiansand stort nok?
- Hvis vi vokser med samme kurve som vi har gjort, må vi tenke på ting som at vi eksempelvis ville få flere publikummere hvis vi kunne tilby en slags pakke som gjorde det billigere å kjøpe festivalpass og overnatte. Vi har jo ikke leid inn områder for camping.
- Men vi har ikke noe ønske om å bli kjempestore i festivalsammenheng heller. For å kunne bli så stor, i hvert fall i en by som Kristiansand, må man jo ha en slags folkefest for å trekke mye folk. Og da forsvinner jo fokuset for oss. Så vi må finne balansen som gjør at vi går rundt økonomisk, og også kan være totalt kompromissløse på innholdet.
Ville noe av sjarmen og stemningen bli borte hvis dere flyttet hele greia til Oslo?
- Kanskje... Festivalen er jo basert på frivillig hjelp i nesten alle ledd. Og det er kanskje lettere å skape entusiasme for et relativt smalt prosjekt og lage en organisasjon på et lite sted, hvor det er lett å komme i kontakt med veldig mange folk som kan gjøre forskjellige ting. Så kanskje det er enklere å lage noe sånt som det vi holder på med her i Kristiansand.
Hva er det som koster mest for dere?
- Vi bruker ganske mye midler på lys, lyd og omgivelser. Mens det totale bookingbudsjettet vårt er omtrent like stort som det et mellomstort band på Quart eller Hove, Turboneger koster.
Generasjoner
Hva slags grunntanke hadde dere da dere la opp programmet?
- Den viktigste er nok at vi har tenkt litt "musikergenerasjoner". I år har vi fått tak i de tre kanskje mest innflytelsesrike trompetistene; Jon Hassell som nestoren, Nils Petter Molvær som den store norske og etter hvert europeiske, og Arve Henriksen som den nye store. Og på samme måte har vi hatt det med vokalister, faktisk.
Noen ønskeartister til neste år?
- Det er nok noen av de nestorene vi kunne tenkt oss. Det ville vært bra for oss, og bra for dem. Brian Eno er jo selvsagt en kjerneperson sånn sett. Vårt nettverk tangerer jo på en måte hans nettverk, det er bare å se rundt seg her, sier Honoré, og peker på folk som har jobbet med Eno; J. Peter Schwalm, Eivind Aarset og Russell Mills.
- Han er på en måte edderkoppen midt i nettet. Vi har kontakt med ham, og det var ikke så langt fra at han kom i år, så det betyr jo bare at vi må ha ham hit til neste år. Også fordi han har vært så sentral i utviklingen av flere av musikkformene som de fleste her vokste opp med.
- Ellers er det jo mange yngre folk. Four Tet kunne sikkert vært morsom å ha nede i Alfarommet, folkene fra The Books, og Jan Garbarek i en helt ny setting hadde vært veldig gøy. Noe av det vi synes er kjempegøy og ønsker å gjøre mer av er jo å være kuratorer, å sette sammen nye konstellasjoner av musikere og se hvordan det fungerer.
Punkt har denne hjemmesiden.
