Kalleklev Management kommenterer Wettre
- Det er ikke pengene som bestemmer om vi tar inn nye artister som vi vil jobbe med, skriver Kjell Kalleklev i Kalleklev Management her.
Av Kjell Kalleklev, Kjell Kalleklev Management
Jeg har lest Petter Wettres innlegg i Ballade der han tar opp diverse problemer rundt bransjen, og skal begrense meg til punktet som berører mitt KKM (Kjell Kalleklev Management red. anm.)
Det er ikke pengene som bestemmer om vi tar inn nye artister som vi vil jobbe med. Vi har ansvar for booking av mange artister og for to ansatte er det en begrensning på hvor mange vi kan jobbe med. Når du spurte om vi ville
tjene 75,000 for 20/30 konserter var det fristende, men uaktuelt rent prinsipielt. Vi jobbet den gang minimum 12 timer hver dag, også ofte i helgene. Å ta inn flere artister ville gi meg og min medarbeider (Pål Fidjestøl nå daglig leder Kongsberg Jazzfestival) enda lengre arbeidsdager, noe vi ikke ønsket.
Så vår beslutning var at vi ikke kunne ta inn flere artister men konsentrere oss om å ta hånd om de artistene vi allerede hadde. Hver uke får vi henvendelser fra en rekke musikere og stort sett sier vi nei til alle ut fra nevnte begrunnelse.
At vi sa nei til et betydelig beløp var underordnet i denne sammenheng, hensynet til egen helse og musikerne vi allerede jobber mer talte mer.
For ordens skyld har vi aldri jobbet med Sissel Kyrkjebø.
Kalleklevs kommentar er basert på dette avsnittet i Petter Wettres artikkel Hit med penga!, skrevet for tidsskriftet Minerva og viderepublisert på Ballade.
Jeg prøvde å skaffe meg et støtteapparat for noen år siden da jeg hadde vært så heldig å få bevilget 100.000 kroner av Kulturrådet i ensemblestøtte. Selv med iherdig jobbing har jeg alltid følt at jeg ikke klarte å få nok
avkastning på disse pengene. Derfor henvendte jeg meg til Kjell Kalleklev i Kalleklev Management i Bergen, som blant annet har artister som Nils Petter Molvær og Sissel Kyrkjebø i stallen. Jeg forteller om min agenda og tilbyr
ham 75.000 kroner mot at han booker 20-30 jobber for mitt band påfølgende år. I tillegg kunne han selvfølgelig kreve prosenter på toppen av honorarene han klarte å forhandle frem.
”Takk, men nei takk,” sa han. Han ville ikke ha 75.000 kroner! Det var ikke forenlig med deres politikk å jobbe på den måten...! Vis meg den mann/kvinne, i offentlig eller privat sektor, som ikke har lyst til å tjene 75.000 kroner på ærlig arbeid.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være for mye penger i omløp når man ikke orker å tjene 75 lapper.
