Ultima 2007: Den 7. himmelretning
INTERVJU: Tidlegare i sommar vann komponist Edvin Østergaard ein internasjonal konkurranse i regi av Det Nederlandske Radiokor, med verket ”The Two Moons”. Onsdag vert han portrettert under Ultima med eit utval kammermusikalske verk. Til saman representerer dei sentrale trådar i hans kompositoriske virke, og me har samtalt med komponisten om desse. - Avstanden mellom kunst og vitenskap er kortere enn man kanskje tror, seier Østergaard til Ballade.
Av Ida Habbestad
Foto: Håkon Sparre
Det handlar om kunnskapsdanning og om menneska sine evner til å forstå seg sjølve i verda, seier Østergaard om sine to arbeidsområde.
Etter to fullførde utdanningsløp ved tidlegare Norges Landbrukshøgskole (no Universitetet for miljø- og biovitenskap) og Norges musikkhøgskole, har han pendla mellom arbeidet som førsteamanuensis ved universitetet i Ås og tilversla som komponist. To i utgangspunktet ulike felt, vil mange hevda – men ideelt sett ikkje så langt frå kvarandre som ein skulle tru, hevdar komponisten.
- Jeg er sterkt kritisk til hvordan vitenskapen har tatt på seg en overdommerolle og sier at det er på universitetene at kunnskapen lages. Fysikken har helt fra Newtons dager hatt den dominerende rolle, som den fremste av naturvitenskapene og som den fremste kunnskapsprodusenten i vår kultur. Den tviholder på en metodisk tilnærming, på hva som er gyldig eller ikke gyldig vitenskap. Men et nærmere blikk på vitenskaperes beretninger viser at de kan være like hoppende og intuitive som kunstnere er!
- Forfatteren Artur Koestler sier noe om dette i ”The Act of Creation”: Hvis vi hadde sett på vitskapsmennenes beretninger om hvordan de kom til sin innsikt, og slettet ut deres navn og posisjon, ville en kunne tro at de var skrevet av poeter eller kunstnere fordi det er så mange ulogiske hopp og intuitive innskytelser.
Gryande interesse
Tradisjonelt sett har det vore liten kommunikasjon mellom fagfelta. I nyare tid er interessa derimot gryande, og Østergaard har sjølv base i seksjonen for læring og lærarutdanninga, som nyleg har opna for å sjå kunst som eit potensielt verkemiddel i læring- og undervisningssamanheng. Dette opplever komponisten og forskaren som positivt.
- Jeg tror at kunsten lettere har en intuitiv tilgang til verden; at det å jobbe med kunst gir en annen tilgang til å forstå seg selv i verden. Derfor kunne det være interessant å utfordre det kunnskapshegemoniet som naturvitenskapen har i vår kultur, der kunst ofte blir sett på som kakedryss. Dessuten er avstanden mellom kunst og vitenskap kortere enn man kanskje tror. Som jeg var inne på, er vitenskaplige prosesser preget av det intuitive, det underbevisste som påvirker vår måte å argumentere på. Samtidig er en komposisjonsprosess ofte metodisk preget, og jeg tror en vitenskapsmann vil kjenne seg igjen i den, seier han.
Komplementærklang
Den første gongen Østergaard heilt konkret forsøkte å sameina dei to interessefelta sine, var i verket ”Einstein i gjenklang” frå 2005. Med stipend frå Norsk Kulturråd vart dette eit prosjekt med base i vitskap og komponering der tanken var å meditera over slektskapen mellom musikk og fysikk.
Men òg i andre verk er det tydeleg at naturvitskaplege emne opptek komponisten. I mic-biografien kan ein til dømes lesa at han er oppteken av å realisera klangen som oppstår som motsvar på omgjevnadene, og at han er oppteken av å verkeleggjera ein komplementaritet i musikken sin.
Vil du utdjupa dette?
- Tanken om å arbeide med det komplementære kom gjennom arbeidet med en artikkel til samlingen ”Musikk og mysterium”, som Øyvind Varkøy og Erling Guldbrandsen redigerte. Der forsøkte jeg å iaktta min egen komposisjonsprosess. Parallelt med at jeg skrev artikkelen, arbeidet jeg altså med verket ”Uncarved Block”, og forsøkte å se på komposisjonsprosessen med et fenomenologisk blikk.
- I artikkelen konkluderte jeg med at det kanskje er en komposisjonsredskap å tenke komplementært. Vi kjenner jo komplementærfargene; når man ser på en farge dannes komplementærfargen i øyet ditt, og ser man på en rød farge foran en hvit vegg vil man se omrisset av gjenstanden som grønn. Fargene utfyller hverandre og hører sammen.
- Jeg tenker at det også kan være slik med lyd. Av og til når jeg hører musikk, oppstår et musikalsk komplementært motbilde. For eksempel, om jeg hører forsiktig pianospill kan det av og til komme et brus av rytmisk sterk musikk fra det indre – som om mitt komplementære øre absolutt må fylle ut! Etter å ha reflektert over slike tilfeller har tanken om en slags komplementær lovmessighet kommet til meg. Vil en klang alltid ha en ”motklang”, en ”tvillingklang” som det gjelder å kunne lytte til?
- I ”Uncarved Block” bruker jeg dette redskapet, og verket begynner med en slags komplementær åpning. I mitt øre er korklangen nesten alltid vakker, og jeg ønsket å skape et motbilde der jeg hugget meg inn – i blokken og gjennom forventningen om denne kortradisjonen som flyter i velklang.
Urinstrumentet
”Uncarved Block” er eitt av fleire korverk på Østergaard si verkliste. Det er ikkje så vanleg at komponistar skriv verk for kor – kva ligg bak di interesse for det?
- Jeg er fascinert av menneskestemmen som et urinstrument, noe som kommer helt innenfra, svarer Østergaard. - De fleste kan synge og kjenner seg igjen i stemmen, blir truffet av den.
- Men vi satser jo ikke på kor i dette landet, og som profesjonell komponist vil en helst ikke skrive for et amatørnivå.
Problematikken er tydeleg i høve Østergaard sitt siste korverk, ”The Two Moons”. Verket er skrive til ein prestisjetung internasjonal konkurranse, utlyst av Det Nederlandske Radiokor – og av 136 innsende komposisjonar vann dette verket juryens pris i sommar. Men, med ei ynskt besetning på profesjonelle 76 songarar, er det spørsmål om det finst noko kor her til lands som kan framføra verket.
I mellomtida får ein nøya seg med ein skriftleg presentasjon.
I ”The Two Moons” har songarane ei sirkulær oppstilling, der det melodiske forløpet går frå venstre til høgre gjennom sirkelen, for å illustrera sola sin gang. Det er basert på tre ulike tekstar, og er truleg den av Østergaard sine komposisjonar som mest tydeleg problematiserer tilhøvet mellom kunst og vitskap.
- Det begynte med at jeg kom over tekster av Leonardo da Vinci, og erfarte hvordan han på 1400-tallet beskriver månen og lyset på den, fortel Østergaard. - Den gangen fantes det ikke kunstnere eller vitenskapsmenn i seg selv – dette skillet kom først på 1700-tallet – og det slo meg hvor poetisk han fremstilte månen, selv om han også så på den som et naturvitenskaplig fenomen.
- I dagens fysikkbøker finner vi så å si utelukkende faktaorienterte opplysninger; om månens diameter, om dens temperatur og lysforhold. Det er dette vi kaller månen, og det er dette vitenskapsmennene mener er viktig å vite om den. Polariteten finner vi i diktningen. Jeg har brukt et dikt av Denise Levertov hvor hun skildrer den emosjonelle månen, sin måne, som en fysisk manifestasjon av noe hun bærer selv.
- Jeg synes dette er et godt eksempel på hva som skjer når vitenskapens natur kjører seg inn i et blindspor. Vi skal ikke ha bare objektive beskrivelser, der masse og gjennomsnittlig avstand er det eneste vi kan snakke om; da blir månen en død gjenstand der oppe. I dagens kultur er vitenskap og kunst polarisert, noe som innebærer at kunsten ofte unnslipper kravet om å kommunisere noe objektivt eller rasjonelt. Kunstnere har stor legitimitet til å hevde at noe er, at noe er sant, bare fordi man mener det. I diktet til Levertov sier hun det rett ut: ”What the imagination seizes as beauty must be truth”.
- Mellomtingen finner vi hos da Vinci. Der er mennesket fortsatt tilstede. Etter at Galileo Galilei hadde gått i klink med kirken og påsto at jorden ikke lenger er sentrum i universet, kom da Vinci med en trøstende bemerkning om at mennesket til enhver tid er plassert i sentrum: ”Each man is always in the middle of the surface of the earth and under the zenith of his own hemisphere, and over the centre of the earth” Det er bra sagt!
To trådar
Dei siste åra er det to raude trådar som har gjennomsyra Østergaard sine verk. Den eine er utforskinga av tilhøvet mellom kunst og vitskap som me alt har vore inne på. Den andre kaller Østergaard ”Ritus-tråden”. Med inspirasjon frå den italienske komponisten Giacinto Scelsi har han utforska dvelinga kring ein enkelt tone.
- Scelsi viser i verkene sine hvordan et i utgangspunktet lite materiale kan åpne seg nokså ekstremt fordi man dveler ved det. Jeg er fascinert over den tanken. Modernistisk musikk har ofte mye informasjon, store skiftninger og kontraster. Motsatsen til det er ikke nødvendigvis et nyvennlig eller nyenkelt uttrykk, men en tredje vei, slik Scelsi viser, forklarer han.
- De siste fem-seks årene har jeg jobbet med ulike måter å komme inn i en tone, for å se hva som kan klanglig utdypes. Problemstillingen tangeres i Einstein-stykket hvor jeg jobbet med overtonesanger som en musikalsk metafor over spaltingen av atomkjernen, som Einstein gav et teoretisk grunnlag for i 1905. For overtonesang er tonespalting, hvor man synger en melodi på den ene tonen. Scelsi jobbet ikke konkret med overtoner, men jeg mener at hans måte å arbeide med klang på har mye med overtonespektre å gjøre.
Ei utforskande retning
Det er dette andre perspektivet som mest vert belyst under Ultima-konserten, gjennom verka i den påbyrja Ritus-syklusen. Dvelinga kring den eine tonen kjem til uttrykk gjennom det mangfaldig enkle i ”Ritus”, som rituelle gjentakingar i ”Die 7. Himmelsrichtung” (Ritus III), og som melodiar på éin tone i ”In Ab”, som Østergaard skriv i programkommentaren.
Dei tre verka er sett i relieff av korte satser frå ”Meditasjoner over Nå rinner solen opp”, som byggjer på fem versjonar av folketona av same namn. Stadig er det den dvelande karakteren – her belyst gjennom folketonene som står i fokus, og det heile har fått tittelen ”Den 7. himmelretning”
- Konserttittelen bygger på et gammelt visdomsord fra de australske urinnvånerne, seier Østergaard avsluttande.
- De mener det finnes syv himmelretninger: De fire grunnleggende; nord, sør, øst og vest, deretter oppover og nedover, og til slutt: Innover. Det er denne utforskende retningen som fascinerer meg – i det den representerer det dvelende og innadvendte.
Edvin Østergaards verk i den 7. himmelretning kan høres i Kulturkirken Jakob onsdag kl. 22.00.
