Klassisk musikk på rustent sidespor?
DEBATTINNLEGG: - Det er på tide å åpne øyne og se at det faktisk finnes et publikum der ute, men det er et publikum som ønsker noe annet enn hva vi tilbyr dem. Og de ønsker det til andre tider, på andre steder, og i andre former. Orkesterinstitusjonene må snu og innta en aktiv holdning i forhold til formidlingen av musikken. Dette er en del av budskapet til Mattias Lundqvist, direktør i Det Norske Blåseensemble, i forlengelsen av Per Erik Kise Larsens utspill på Ballade mandag.
Av Mattias Lundqvist, administrerende direktør Det Norske Blåseensemble
De aller fleste er nok enige om at direktør i Det Norske Kammerorkester, Per Erik Kise Larsen, trampet i klaveret med sine utsagn om kvinner og klassisk musikk.
Det Kise Larsen derimot ønsker å løfte frem er en nærmere debatt om kunstmusikkens plass i folks bevissthet og i samfunnet generelt.
Jeg er enig med Kise Larsen om at vi i musikkmiljøet sitter med hendene foran munn, ører og øyne. Vi har i stor grad oss selv å takke for at vi konstaterer at vi er i ferd med å havne på et rustent sidespor.
Det er ingen andre enn oss som kan heve statusen for vår egen bransje og det gjør vi ikke ved å stadig be om større bevilgninger fra det offentlige. Vi må bli flinkere på det vi er satt til å gjøre: Formidle kvalitetsmusikk!
”Den europeiske kunstmusikkens status forvitrer langsomt og er i ferd med å bli totalt marginalisert som kunstform. Den blir betraktet som kjedelig, konform, og med alt for mange gamle mennesker i salen. Den er fortrengt fra oppmerksomheten i media og det offentlige rom som respektert kunstform til fordel for en sterk anglo-amerikansk påvirkning.” skriver Kise Larsen.
Han skriver også: ”At musikkformen er under press er ikke noe særfenomen for Norge, det samme gjelder for store deler av den vestlige verden. Media formidler verdinormene sterkt også innenfor kultur. Musikk utmerker seg blant kunstformene med dens sterke identitetsskapning, spesielt i ung alder. Ingen annen kunstform har en slik kraft til å gi unge en egen identitet.”
Vi skylder gjerne på media og ytre påvirkninger (fremforalt på for små bevilgninger). Vi vet at media er, og kommer alltid til å være opptatt av musikk, uansett sjanger.
Hvorfor klarer vi ikke å være selvkritiske nok til å se at det er vi som ikke er tilstede, vi som ikke er relevante nok?
Vi er faktisk kjedelige og konforme. Det er nesten bare konsert-abonnenter i relativt høy alder som orker å gå på torsdagskonserter for å bli servert et forutsigbart program, fremført i en form og setting fra anno dazumal!
Det er på tide å åpne øyne og se at det faktisk finnes et publikum der ute, men det er et publikum som ønsker noe annet enn hva vi tilbyr dem. Og de ønsker det til andre tider, på andre steder, og i andre former.
Orkesterinstitusjonene må snu og innta en aktiv holdning i forhold til formidlingen av musikken. Vi må bruke den kraft som finnes i musikken, og vi må utnytte moderne metoder for å nå ut til vårt publikum.
Musikk og media har en sterk identitetsbyggende kraft, særlig overfor ungdommen. Den klassike musikken er ikke en del av dette, den faller utenfor. Men det er mye vi kan gjøre for å innta dagens mediepodium med relevans.
Institusjonene må inn i den digitale verden. YouTube, FaceBook, MySpace, streaming, podcast, wap og andre begreper som tilhører dagens moderne menneske (og kulturbruker), er noe vi ikke kan lukke ører og øyne for lenger. Vi må bli mer tilgjengelige, vi må inn i TV-stuen og på hjemme-PC´n, og veien dit går via digitale medier.
Vi må ta vårt publikum på alvor. Dersom de ikke kommer til oss, så må vi gå i dialog og bli enige om en møteplass. Det betyr nye arenaer, det betyr konserter på andre dager og til andre tider, og det innebærer å modernisere den presentasjonsform som vi og våre konservative konvensjoner har låst oss inne i. Musikken vi presenterer er kraftfull og engasjerende i seg. Men den historiske og forutsigbare ritual og visuelle form som omkranser presentasjonen, gjør det hele kjedelig. Da velger publikum noe annet.
Formidlingsformen har gått ut på dato for lenge siden, men vi prøver fortsatt krampaktig å flytte denne datostempel ved blant annet å stadig be staten om mer penger. Det er jo tross alt blitt riktig så behagelig med enorme puter under armene!
Det er i dag altfor mange systematiske og holdningsmessige hindringer i våre organisasjoner. Interne musikerstyrte faglige råd har fått en posisjon hvor de i prinsippet styrer hele virksomheten utifra eget ønske om repertoar, og i utakt med publikum. Overenskomster gjør det dessuten umulig å planlegge konserter til de tider hvor publikum faktisk er tilgjengelig, og låser dessuten institusjonenes muligheter for å nyttiggjøre seg det formidlings- og markedsføringspotensiale som den digitale verden representerer.
Hvem skal betjene vårt publikum, og re-aktualisere den klassiske musikkformen, når institusjonenes ledelse ikke har muligheten til å styre virksomheten og legge til rette for konserter der publikum er, eller å bruke moderne digitale kanaler med samme selvfølgelighet som alle andre deler av musikkbransjen?
Institusjonene må ta nødvendige systematiske og organisatoriske grep og ansvar for å sette virksomheten istand til å komme mer i takt med tiden. Ledelsesutførelsen må styrkes og roller, mandat og ansvar må klargjøres, slik at det er klart at det er ledelsen som foretar endelige og bindende avgjørelser vedrørende hvordan virksomhet planlegges og gjennomføres, og hvilket innhold man tilbyr sitt publikum.
Kunstledelse er en kunst. Men den blir fort til abstrakt kunst i et system som er overdemokratisert og ansvarsfraskrivende og hvor kunstnerne i praksis sitter med vetorett i forhold til strategiske beslutninger som i enhver annen type virksomhet ville være et klart og definert lederansvar.
Jeg ser frem til Løken-utvalgets gjennomgang av offentlige fordelingsmekanismer, og som skal fremme forslag som legger til rette for nyskaping og utvikling.
Det blir opp til institusjonene å utføre nyskapingen og utviklingen. Da må institusjonene og det klassiske musikkmiljøet vise nødvendig ansvar, handlingskraft, fleksibilitet og - ikke minst; en vilje til å være tilstede, å være relevant.
Det er ikke på grunn av en uheldig avsporing vi befinner oss der hvor vi er idag. Vi er der fordi vi har sovnet i ”tidsånd”-timen, på sydde puter fra departementet, i en seng av konformitet, og med en tjukk dyne av doven bortskjemthet over oss.
Det er på tide å våkne, komme seg ut av sengen og ta ansvar for egen innsats!
