- TONO motarbeider musikkfilmer
LESERINNLEGG: - Hvorfor ønsker ikke TONO at det lages dokumentarfilmer om musikken til sine egne medlemmer, spør filmskaper og TONO-medlem Audun Aagre. - Jeg har laget en 50 minutter lang film om en sentral musiker og komponist innen ny norsk musikk. Det kommer jeg neppe til å gjøre igjen. Årsaken ligger i at TONO straffer filmskapere for å lage produksjoner som handler om musikk i seg selv. Dette er budskapet til Aagre i dette innlegget.
Av Audun Aagre, filmskaper i a3media og TONO-medlem
Dette er merkelig når en samlet musikerstand etterlyser mer dokumentarfilm om ny norsk musikk på TV. Kanskje bør skytset rettes mot egne rekker.
Først: TONO gjør utvilsomt en viktig jobb når det gjelder musikeres rettigheter. Det er viktig å kjempe for vederlagene til tusenvis av komponister og musikanter i Norge. Like viktig er det være bevisst på hvilke kamper man bør kjempe. Gjennom rigide regler om bruk av musikk i dokumentarfilm har TONO endt opp med å kjempe for rettigheter som i siste konsekvens går mot sine egne medlemmers interesser.
Som musiker har jeg selv nytt godt av TONOs arbeid. Som filmskaper har jeg sett baksiden av medaljen.
Underskuddsprosjekt
Min siste dokumentarfilm, "Magnetisk musiker", følger musikeren og komponisten Jon Balke gjennom fem år og tre plateinnspillinger. Filmen ble vist på NRK i 2006 og 2007, og vil vises på SVT i januar og februar 2008. Budsjettet var på 450 000 kroner. Den eneste støtten som kom inn var 150 000 kroner fra NRK.
Filmen ble allikevel produsert, vel vitende om at produksjonene ville gå med dundrende underskudd. "Magnetisk musiker" er en musikkfilm. Filmens lengde er 52 minutter, og Jon Balkes musikk blir eksponert i totalt 41 minutter og 17 sekunder, enten i forgrunnen eller bakgrunnen. Noen ville sagt at dette er positivt for norsk musikk, i en tid der det knapt produseres dokumentarfilmer om nyere norsk musikk, særlig innen sjangrene jazz og klassisk.
Men ikke TONO.
Musikk i film blir avgiftsbelagt av TONO to ganger. Først av den som viser filmen (f.eks NRK og SVT), den såkalte TONO-avgiften. Deretter av produsenten (meg), gjennom den såkalte NCB-avgiften. På grunn av omfattende bruk av musikk i denne filmen var NCB-avgiften alene i utgangspunktet på rundt 30 000 kroner (med visningsrett kun i Norden). Da dette ville ført til at filmen ville bli trukket tilbake, reduserte TONO prisen til 16 000 kroner, etter et møte mellom Jon Balke (rettighetshaver), TONO og meg. For ordens skyld: NCB-avgiften går mer eller mindre uavkortet tilbake til musikeren. Rettighetshaveren sa seg i dette tilfellet villig til å redusere NCB-avgiften til tilnærmet null, uten at dette hjalp
Straffet
Avgiften spiste opp siste rest av den positive kapitalen etter fem års ulønnet arbeid. Økonomisk sett er ikke 16 000 tungen på vektskålen. Filmen ble finansiert gjennom annet arbeid. Det handler om hva TONO formidler med sitt regelverk. "Magnetisk musiker" er en film som går i dybden på en musikalsk prosess, og følger innøving, konserter, plateinnspillinger og turné. Prosjektet ble gjennomført av egen interesse. Som filmskaper og tidligere musiker har jeg hatt et mål om å jobbe tett med uttrykket mellom lyd, musikk og film.
Jeg hadde ikke noe behov for takk, men hadde ærlig talt ikke forventet å bli straffet av musikernes egen interesseorganisasjon for å lage en dokumentarfilm om norsk musikk.
Hva mener TONO?
Regler er en måte å formidle en organisasjons ønsker og behov. Spørsmålet er hva slags meningsytringer TONO formidler med sitt NCB-regelverk? Her er en tolkning fra en filmskaper.
Jo lengre filmer man lager, og jo mer plass man gir musikken, dess mer penger må man betale i NCB-avgift. Dette er et faktum. TONOs budskap til filmskapere blir dermed: Hvis du først skal lage en dokumentarfilm om musikk, bør du sørge for at filmen er kortest mulig med minst mulig musikk i forhold til tale.
Som filmprodusent betaler du først rettigheter for Norden. Hvis filmen vises i et annet europeisk land må man betale en gang til (50 prosent av første avgift. Budskapet er dermed: Visning av filmer om norsk musikk i utlandet må avgiftsbelegges ytterligere. Og om man ikke selger filmen til en TV-stasjon, men kun ønsker å vise den på en liten filmfestival, skal avgiften allikevel betales.
I forhold til avgift om musikkbruk gjøres det ingen forskjell fra TONOs side om man lager en dokumentarfilm om musikk i seg selv, som i tillegg eksponerer musikeren, eller om man bruker musikk som vilkårlig bakgrunn til, ja, en film om undertøy. TONOs budskap er dermed at det ikke er noe verdi om man lager en dokumentar som gir mulighet til å bringe ny norsk musikk til et større publikum.
Er dette i samsvar med musikernes interesser?
Ikke i samsvar med dagens virkelighet
Dette regelverket ville sikkert fungert bra for 30 år siden, da NRK både produserte og kringkastet denne type filmer. Slik er det ikke i dag
Regelverket står ikke i forhold til dagens virkelighet. Det fungerte kanskje da NRK både produserte og kringkastet slike filmer. Nå er det ikke noe penger å hente. I likhet med noen tusen filmskapere drømmer også jeg at NRK ringer og ber meg lage en dokumentarfilm med et romslig budsjett. I likhet med omtrent like mange vet jeg at den telefonen aldri kommer.
Realitetene i dag er at NRK i svært liten gjør egenproduserte dokumentarfilmer om smal musikk som samtidsmusikk eller jazz. Rating har utvilsomt blitt viktigere, også for NRK, som er den eneste aktuelle kanalen for denne typen produksjoner.
Smal musikk trekker få seere, og investeringsviljen er lav. Produksjonene er dermed overlatt til små produsenter som lever på syltynne budsjetter. Grunnen til at vi i det hele tatt gjør det er at vi er genuint interessert i musikk, og er villige til å investere mye tid uten å få betalt i penger.
Musikkdokumentarer har også en lei tendens til å falle utenfor de offentlige støtteordningene som Filmfondet og Fond for lyd og bilde forvalter. Musikkdokumentaren er truet fra alle hold. Det er derfor svært overraskende at den største trusselen, det avgjørende sparket under beltestedet, kommer fra musikernes egen interesseorganisasjon.
TONO har endt opp med å suge penger ut av produsenter som lager dokumentarfilm om musikk for knapper og glansbilder.
Innlegget stod først på trykk i Aftenposten 5. januar.
