PLATEANMELDELSE: Joiker Inga Juuso og bassist Steinar Raknes ser verden med et utgangspunkt i det lille stedet Skáidi i Finnmark. Albumet portretterer mennesker, dyr og naturfenomener på en spennende og original måte, og Juuso/Raknes gjør det med innlevelse. - Om joik defineres som å gjenskape, vil jeg si at en kunstnerisk framstilling av et naturfenomen aldri har korrespondert mer med min egen forestilling om det samme, skriver Ballades anmelder.
Av Carl Kristian Johansen
Joik forteller ikke om noe i vanlig forstand, men er mer et uttrykk
for å gjenskape et bilde eller en forestilling av personer, steder, dyr
eller naturfenomener. Dette albumet er spilt inn i Sofoenberg kirke, men
er et uttrykk for stedet Skáidi - og det er derfra verden ses og gjenskapes.
Dette lille stedet ligger på enden av Sennalandet, som er et ganske fascinerende
slettelandskap man må krysse hvis man skal bile fra Alta til Hammerfest
eller Nordkapp.
Bassist Steinar Raknes er stadig å finne
på plate i forskjellige konstellasjoner, fortrinnsvis innenfor jazz, mens
Skáidi - Where the rivers meet er joiker Inga Juusos første albumutgivelse
på hele 17 år. Skaidi ble for øvrig sluppet samtidig som Váimmu ivnnit
- Pattern of the Heart, der Juuso og Raknes er å finne i et større band.
Dette er et nedstrippet, men allikevel uttrykksfullt
album fra Steinar Raknes og Inga Juuso. De bruker ikke de helt store faktene
eller de strenge skjemaene for å mane fram det de ser fra stedet mellom
de to elvene. Gnisten i samarbeidet ligger i joikens assosiasjonsrekker
og jazzens improvisasjon.
Gjennom de 14 relativt korte sporene kan
man oppleve overraskende stor variasjon i musikken. Grovt sett beveger
Juuso seg fra det jeg oppfatter som det mer tradisjonelle joikuttrykket
til lydmalende og hypnotiserende strupeøvelser.
Mellom dette, og midt i låtrekken på albumet,
finnes sporet Moraš calmmit. Det er et spor der Juuso synger på samisk
med en slags egenutviklet syngejoik. I den formen høres plutselig det samiske
språket helt annerledes ut, og umiddelbart gav det meg assosiasjoner til
Japan. Raknes' nesten melankolske toner gir på dette sporet dybde til låtens
tittel og innhold, nemlig noe som kan oversettes til norsk som Forgråtte
øyne.
Vi kan finne personjoiker og dyrejoiker på
dette albumet. Sporet Guovža, Bjørnen, er det mest fascinerende i så måte,
selv om det påfølgende reinsimle-"portrettet" scorer på originalitet
og kanskje litt humor i min bok.
Raknes og Juuso gir også sin helt originale
tolkning av mørketiden gjennom Skábma. Den mest interessante lydlige framstillingen
av et naturlig fenomen er allikevel noe som henger sammen med mørketiden,
nemlig Guovssahas, Nordlys.
Juuso visker og tisker, og veksler mellom
å bruke stemmen langt nede i halsen og mer konvensjonell nynning. Mens
Juuso høres ut som en kastvind, eller mer konkret som ideen om et nordlys
som bukter seg rastløst over nattehimmelen, plukker Raknes hurtig og stødig
på strengene i de mørke registrene som for å understreke det dramatiske.
Guovssahas blir tydelig og abstrakt på samme tid.
Om joik defineres som å gjenskape, vil jeg
si at en kunstnerisk framstilling av et naturfenomen aldri har korrespondert
mer med min egen forestilling om det samme. Det blir nesten noe magisk
over dette.
Skáidi - Where the rivers meet - Steinar
Raknes, Inga Juuso
Plateselskap: DAT
Steinar Raknes - bass, fotbjeller
Inga Juuso - joik, vokal, fotbjeller
Audun Strype - miks, mastring, innspilling
DAT har denne
siden.
SKÁIDI PÅ RIKSSCENEN TIRSDAG 17. JUNI
Skrevet 26.05.2008 08:34 av Jan Lothe Eriksen