Reisebrev fra Storås - II
FESTIVAL: Ballades utsendte rapporterer videre fra Storås. - Dagens store overraskelse var Storås Danseband på Sagascenen, Det hele er festivalgründer Sveinung Sundlis idé, han ville nemlig ha mer pardans og god stemning på festivalen. Bandet leverte stramme og svingende tolkninger av låter som ”Sussebass”, ”Voi Voi” og ”Frøken Johnsen”, skriver Svein Egil Hatlevik om fredagsprogrammet, som mellom oppturer og nedturer lot seg imponere av Animal Alpha og Årabrot under festivalens siste dag.
Av Svein Egil Hatlevik
Mens mange andre var opptatt av å diskutere Storåsfestivalens booking av strippersken Caroline Andersen og i hvilken grad dette bidrar til å svekke festivalens omdømme og gjør hele arrangementet til en mannsjåvinistisk grisefest, fant jeg veien til fredagens første konsert på Huldrescenen. Her hadde Storås stilt scenen til disposisjon til en ung kvinne som jobber innenfor et smalt og lite salgbart uttrykk, nemlig støymusikk.
Linn Halvorsrød satt bak laptopen og miksepulten og skrudde lyd. Innledningsvis spilte hun en rekke mer abstrakte klanger opp mot et barokkstykke av for meg ukjent opphav. Åpningen likte jeg ikke så godt, og det er fordi jeg sjelden setter pris på veldig åpenbare sitater når det brukes i støymusikk. Senere på dagen kunne Halvorsrød fortelle meg at hun syntes dette musikkstykket var noe av det vakreste hun kjente til. Så da kan man jo alltids spørre hvem jeg er som klager over at hun gjør noe jeg mener er galt innenfor en sjanger hvor alt i prinsippet er lov.
Likevel vil jeg mene at Halvorsrød navigerte noe famlende gjennom sin rekke av forskjellige lydlandskaper. Noe fungerte godt, mens andre deler ble litt for endimensjonale. Jeg hadde ønsket meg mer dybde og fylde i lydbildet. De passasjene som var fyldige og dype og som virkelig lyktes i å mane fram bilder for det indre øyet var gjerne de mer rolige, rytmiske og repetative.
Trollskog, Hitler-jugend og ompalomper
Etter dette gikk turen opp til Trollskogen, hvor performancegruppa Flukt opptrådte. De har jeg sett én gang tidligere på Bekkelaget kloakkrenseanlegg i Oslo. Den gangen fikk jeg assosiasjoner til Roald Dahls ”Charlie og sjokoladefabrikken” og det merkelige folkeslaget ompalompene som gjør all jobben inne på fabrikken. På samme måte holdt medlemmene av Flukt – ikledd karakteristiske røde, hvite og blå kostymer som kan minne om en mellomting mellom gymnastikkdrakter, badedrakter fra 1950-tallet og Hitlerjugend-uniformer – på med aktiviteter inne på renseanlegget som var like ubegripelige og absurde som de var preget av den aller største viktighet.
Sammenlignet med den spesielle effekten Flukt fikk ut av kloakkrenseanlegget var ikke et skarve skogholt like trollbindende, men Flukt klarte å oppnå mye med et tjuetalls pappesker som de hadde spredd rundt i skogen. Under forestillingen foregikk det en slags kamp mellom flere interessegrupper innad i persongalleriet om hvor disse boksene burde være og hvordan de burde behandles. Forestillingen var delikat tonsatt av Flukts faste enmanns-elektronika-backingband Psychonautilus.
Programmessig rot
Mye av fredagen gikk med på å lure på hvilke artister som egentlig skulle spille når og hvor. Festivalavisa hadde tydeligvis gått altfor tidlig i trykken, og flere av konsertene var utelatt fra programmet. Rett nok hadde Storås laget en nyere versjon i lommeformat, men heller ikke dette var feilfritt. Da var det greit å erstatte irritasjon med brekningsfornemmelser, for nede ved siden av badestampen opptrådte en gjeng indiske sirkusartister, som svelget metallkuler og løftet vekter med øyelokkene. Og personlig synes jeg det er mer frastøtende at Storås henter inn folk som risikerer både å bli blind og kvalt for underholdningens skyld enn at noen går opp på en scene for å kle av seg. Men så synes jeg ikke sistnevnte er spesielt frastøtende heller.
Dagens store overraskelse var Storås Danseband på Sagascenen. Gruppa er satt sammen av backingbandet The Saunters, som har spilt sammen siden 1962. På vokal har de Tina Skogstad og Tonje Harøy, begge i starten av tjueåra. Det hele er festivalgründer Sveinung Sundlis idé, han ville nemlig ha mer pardans og god stemning på festivalen. Bandet leverte stramme og svingende tolkninger av låter som ”Sussebass”, ”Voi Voi” og ”Frøken Johnsen”. Undertegnede fikk en god anledning til å imponere med danseferdighetene. Hellbillies, som gikk på rett etter på Solscenen, framsto som flate og pregløse sammenlignet med Storås Danseband. Den 72 år gamle reggae-veteranen Lee ”Scratch” Perry entret scenen seinere på kvelden og leverte en sløv konsert, tro mot sjangeren.
Festivalens siste dag begynte med strålende solskinn, og oppe på campingen slepte folk seg halvkokte ut av teltene for å sette til livs dagens dose av karsk og andre forbruksvarer til tonene av DDE og Åge Aleksandersen.
Under konserten til Vazelina Bilopphøggers begynte det å regne, og dette skulle vedvare hele resten av dagen. Høgger’n, Eldar Vågan og deres medmusikere leverte en i overkant skravlete konsert, med slappe versjoner av sine gamle slagere som ”Fyrer med ved”, ”Surfbrett” og ”Borghild”. Bandets relativt nye vokalist Kjetil Fosseid overbeviste heller ikke. Bandet gjorde valget lett mellom konsert i regnet eller søke tilflukt i et telt på presseområdet. Der var dessuten ølen vesentlig billigere.
Der hvor Vazelina Bilopphøggers sviktet, innfridde Animal Alpha forventningene så det holdt. Jeg lot meg nok en gang imponere av vokalist Agnete Kjølsrud, som gjennom hele konserten sang usannsynlig kraftfullt. Resten av kvelden valgte jeg å forfølge hardrockssporet videre, og hørte Årabrot på Sirkusscenen. Dette er et band hvis konserter jeg har hatt planer om å få med meg seks ganger tidligere, men alle gangene har noe kommet i veien. Også her lot jeg meg imponere, denne gangen av et tungt, repetativt og industrieltklingende lydbilde. Så gikk turen til Mudhoneys konsert på Sagascenen, hvor jeg ikke kunne oppleve det nostialgikicket som mange av mine medpublikummere kunne dra fordel av – jeg var aldri noen stor grunge-tilhenger på nittitallet. Etter dette var Brutal Kuks nokså fantasiløse punk en nedtur.
Og hva er min mening om strippeshowet til Caroline Andersen? Nei se! Det gikk jeg glipp av, fordi det var så dårlig annonsert i festivalprogrammet at jeg ikke oppfatta at showet skulle være på fredag og ikke lørdag. Flaks for meg, etter hva jeg fikk fortalt av dem som var der. Og selv om det interessante musikkprogrammet drukner i medienes sexfikserte framstilling av festivalen, var det faktisk slik at strippinga ble overdøvet av konsertene – i hvert fall for oss som var til stede.
