Rapport fra Øya - 2
FESTIVAL: Supersilent bør gå i seg selv for å beholde merkelappen som et av landets mest spennende band, mens amerikanske Fleet Foxes bød på et mer spennende møte. Ingeborg Selnes spilte koselig indiepop, The Sonics leverte det som engang var banebrytende garasjerock, og Pirate Love serverte rett fram rock uten digresjoner eller finesse. Det mener Ballades utsendte om konsertene under Øyafestivalen i helgen.
Av Svein Egil Hatlevik
Jeg kjenner egentlig ikke til noe godt norsk ord for ”practical joke”. Men om jeg hadde gjort det ville jeg brukt det nå for å beskrive avslutningen på årets Øyafestival, og ikke var det spesielt morsomt heller. Arrangørene hadde klart å legge avslutningskonserten med amerikanske Sunn0))) på Vika-scenen rett ved utgangen. Det var til ulempe for både dem som måtte trenge seg gjennom mengden av tilskuere og for oss som ville høre bandet mens folk trampa forbi.
For snart to år siden spilte Sunn0))) på Blå. Den gangen ommøblerte de det gamle fabrikklokalet med enkle virkemidler: røyk og lyd. For det er det dette bandet baserer konsertene sine på, voldsomme mengder av begge deler. Røyken var så tett at det ble umulig å se ansiktet på sidemannen og lyden så overveldende at man glemte at man var på konsert. Hadde jeg ikke visst at jeg gikk inn på Blå bare minutter tidligere, ville jeg kanskje tro at jeg stod i en av Helvetes fabrikkpiper. Etter hva jeg fikk fortalt var Sunn0))) det eneste bandet på årets Øyafestival som hadde detaljerte krav til røykmaskinene.
Dermed burde det være klart at en utendørsscene (plassert rett ved en flaskehals) ikke tilbyr de optimale betingelsene for et band som Sunn0))) og deres tunge, seige dronedoom. Likevel klarte de seg relativt bra. Lyden var tung og ugjennomtrengelig, til tider litt diffus og grøtete, med en instrumentasjon bestående av blant annet gitarer, synther, mellotron og messende, gregoriansk kor-aktig vokal. Dessuten låt musikken tristere enn noe annet jeg kan huske å ha hørt fra dem.
Åttitallsretro og koselig indiepop
Tidligere samme dag spilte australske Cut Copy åttitallsretro på Sjøsiden med innslag av både New Order og Daft Punk. Det svingte tidvis veldig bra, men til tider ble det vel mye discotrommer. Ikke at det er noe galt i seg selv med discotrommer, men etter at !!! og LCD Soundsystem gjorde stor suksess med sin blanding av postpunk og disco for fire-fem år siden er nyhetsverdien forsvunnet, og discotrommer er igjen blitt hva det alltid har vært: Et enkelt triks for å få folk til å danse.
Ingeborg Selnes spilte koselig indiepop på Vika-scenen, med mye fin koring og etter alt jeg kunne dømme av det som var mulig å få med seg under mitt første møte med låtene hyggelige og naivistiske tekster, men maktet ikke helt å gjøre konserten voldsomt spennende. Foran ved scenen blåste et publikum bestående av i all hovedsak folk i begynnelsen av tjueåra såpebobler. Jeg følte meg gammel.
Selnes oppnådde på den måten helt motsatt effekt av hva The Sonics hadde fått til da de opptrådte på Engascenen. På sekstitallet ga bandet ut et par plater som i ettertid er blitt stående som milepæler innen garasjerocken, og i våre dager er det mange som ser tilbake på dem som legender. Fra mitt oppholdssted rett foran scenen, med dansende mennesker på hver side, svingte gamle låter som ”The Hustler” og ”Strychnine” bra.
Yeasayer høydepunkt
Det var ikke før saksofonist og vokalist Rob Lind med stor entusiasme oppfordret publikum til å klappe for We, som tidligere hadde begått en nokså pinlig konsert på samme scene, at det gikk opp for meg at medlemmene av bandet faktisk er ganske gamle. Slik er The Sonics betegnende for Øyafestivalens overdrevne opptatthet av å booke kredartister; de kan liksom ikke booke Ole Ivars for å gi folk dansefot. Og på litt lenger avstand kunne jeg se det åpenbare: The Sonics leverte det som engang var banebrytende garasjerock, men som i dag egner seg best til dans på lokalet. Da er det synd at det er få steder på Øya hvor det er nok plass til å ta seg en svingom.
Selv om We var nokså pinlig, var det ingenting mot deres sjangerkollegaer Pirate Love, som spilte på Sjøsiden. Her fikk vi servert rett fram rock av den typen som gjerne kalles ballerock uten verken digresjoner eller finesse. Vokalisten var ikledd en slags kjortel og klagde over publikums gode dømmekraft som ga seg utslag i daff respons. ”Se på meg da! Jeg står jo her og driter meg ut”, uttalte han frustrert mellom to låter, og de fleste jeg kunne se rundt meg nikket samtykkende.
Amerikanske Yeasayer framførte spennende tolkninger av sine egne låter, som tidvis avvek mye fra albumversjonene. Her var det mye mer elektronikk enn i plateformat, og ”Sunrise”, avslutningslåta på konserten, (som er den første låta på albumet All Hour Cymbals) var omarbeidet til et punkt hvor det ikke var mulig å kjenne den igjen før vokalisten begynte å synge. Den var også gjort mer konfronterende. På plata er den en myk, varm og optimistisk, mens den på konserten var mye mer spiss i diskanten og hissig. Denne konserten ble dermed høydepunktet fra lørdagen for undertegnedes vedkommende.
Sårbar Hval, monoton støyrock
På fredag ble det Jenny Hval (også mer kjent under navnet Rockettothesky) som ble det første jeg fikk sett. Hun spilte i regi av litteraturtidsskriftet Vinduet i det lille teltet som har fått navnet Camp Indie. Her måtte høytlesning mellom låtene konkurrere med bråket fra utsiden – sannsynligvis Rumble in Rhodos, som spilte samtidig på Sjøsiden. Selv kommenterte Hval at hun syntes lyden utenfra fungerte som et fint supplement til hennes egen opptreden. Denne påstanden var det vanskelig å være enig i.
Hval leste refleksjoner om sin egen musikk som var skrevet underveis i arbeidet med hennes andre plate, som hun kunne fortelle at kommer til høsten. (Om jeg ikke husker helt feil.) Samspillet mellom musikk og høytlesning fungerte bra, og Hval viste seg fram på en sårbar måte som jeg lot meg fascinere av. Mens jeg satt der og lyttet begynte jeg etter hvert å føle meg som et rovdyr på jakt, som når som helst kunne kaste meg over henne og sette klørne i et intetanende bytte. Det gjorde jeg dog ikke. Blant annet fikk vi høre introduksjoner til tekstene til låtene, om hvordan Hval hadde latt seg inspirere av gresk mytologi og historien om Medea som spiser sine egne barn.
Deretter spilte amerikanske Health! monoton støyrock på Vikascenen med gjennomborende frekvenser som fikk meg til å bli glad over det faktum at hørselen i de høyere delene av det hørbare frekvensspekteret blir svekket etter hvert som man blir eldre. Også her ble discotrommer brukt som et enkelt virkemiddel for å gjøre låtene mer tilgjengelige, men dette fungerte mest som en understrekning av bandets svake låtmateriale.
På Sjøsiden hadde Supersilent fått med seg Nils Petter Molvær på trompet. Dette bandet så jeg tidligere i sommer på Kongsberg Jazzfestival i den elegante restauranten ”Det lille ekstra”. Allerede her begynte det å gå opp for meg at Supersilent er passert middagshøyden, og at det som for ti år siden var et spennende og uforutsigbart band har stivnet i sitt eget uttrykk. Når Supersilent er på scenen sitter de kontinuerlig og vagger frem og tilbake på en slik måte at det er opplagt at de sitter og digger sin egen musikk. Det er selvsagt en forutsetning for et bands troverdighet at de skal like sin egen musikk – hvordan skal de ellers kunne forvente at andre skal gidde å høre på? Men det får være måte på, og Supersilent bør gå inn i seg selv og finne ut hvordan de skal gjøre seg fortjent til å beholde merkelappen som et av landets mest spennende band.
Gemyttelig og skvaldrete
Da var amerikanske Fleet Foxes et atskillig mer spennende møte. Bandet spiller en slags folk-pop med utstrakt bruk av vokalharmonier. Det lille jeg hadde hørt av dem før jeg kom til festivalen hadde gjort meg fysen på mer, men etter lørdagens konsert er jeg nesten usikker på om det er klokt å høre mer på det ene albumet de har gitt ut. Konserten var nemlig så bra at det er stor fare for at plata blir en skuffelse i sammenligning.
Bandet hadde fem medlemmer, og av disse var fire gode vokalister. (Husk at mange band har vanskeligheter med å hoste opp én god vokalist). Fleet Foxes var dessuten en gemyttlig og skravlete gjeng på scenen. Jeg kan ikke huske noen konserter jeg har gått fra med et ønske om at bandet skulle ha snakket mer mellom låtene.
Etter Fleet Foxes var jeg kommet i en slik sinnsstemning at jeg heller ønsket å bevare den delige følelsen av å ha hørt en fantastisk konsert, og det var bortimot ubeleilig at My Bloody Valentine skulle avslutte fredagen på Engascenen. Allerede før bandet gikk på scenen hersket et konsensus om at My Bloody Valentine hadde spilt den beste konserten på Øya. Slik var det også etter konserten. My Bloody Valentine leverte nøyaktig det vi ville ha: Det beste fra albumet ”Loveless” fra 1991, samt en rekke andre godbiter.
