Inga Juuso: Musikalske naturportretter
INTERVJU: Inga Juuso synes det er fantastisk med den store oppmerksomheten Duolva Duottar fikk i etterkant av "Norske Talenter", og The Blacksheeps med seieren i Melodi Grand Prix Jr. - Men folk må ikke begynne å kalle dette joik. Dette er samisk musikk, mens joik er den tradisjonelle formen og må forholde seg til visse regler, mener Juuso. Selv tar hun den tradisjonelle joiken med på nye veier i møte med jazz og verdensmusikk.
Tekst: Jan-Olav Glette Foto: Kjartan Herje
Inga Juuso og bassist Steinar Raknes vakte berettiget oppsikt da de rundt påsketider slapp skiva "Where The Rivers Meet” under navnet Skàidi.
Men hun er fremdeles ikke sikker på hva som kan kombineres med joik.
- Joik er i utgangspunktet vokal musikk, a capella, med unntak for noen sjamaner som har brukt det i rituell sammenheng med perkussive instrumenter, påpeker Juuso.
Hun føler at når hun tar inn flere instrumenter forsvinner gradvis mer og mer av det karakteristiske ved joiken.
Dette er også tilfellet på skiva ”Patterns of The Heart” som hun slapp samtidig med ”Where The Rivers Meet” i påsken. Der synger Juuso sammen med Roger Ludvigsen på gitar, Patrick Shaw Iversen på ulike typer fløyter, Kenneth Ekornes på trommer, Steinar Raknes på bass og Peter Baden på elektronikk.
- Som jeg pleier å si til mine musikere og media; jeg vet fremdeles ikke etter alle disse årene hvilke instrumenter - eller hva som passer og ikke passer - til joik, sier Juuso, som har kreditert seg selv, Mari Boine og Aslak Nils Sara som vokalister på ”Patterns of The Heart”.
På ”Where the Rivers Meet” er hun nærmere det tradisjonelle, og våger å ta i bruk betegnelsen joik i møte med den akustiske kontrabassen til Steinar Raknes.
Kontrabass kler joik
For Juuso er komfortabel med forholdet mellom jazzbassen til Steinar Raknes og egen joik.
- Ingen av de to instrumentene overkjører eller overdøver hverandre. Vi har jobbet sammen i ti år og kjenner hverandre så langt tilbake. Han er veldig ydmyk i forhold til det jeg gjør, og jeg er tilsvarende ydmyk andre veien. Det gir grobunn for et bra samarbeid, mener Juuso.
I 1999 ble de to, sammen med Jørn Øien og Håkon Mjåset Johansen, ansatt i en rytmisk gruppe hos Musikk i Troms. Øien og Mjåset Johansen gikk etter hvert videre til andre prosjekter, men dette har altså resultert i skiva ”Where the Rivers Meet” og duoen Skàidi.
Der elvene møtes
- Skàidi betyr generelt der elvene møtes på samisk, og kan være mange steder. Det er også et konkret geografisk sted mellom Alta og Hammerfest. Men for oss henviser det ikke til noe konkret stedsnavn, sier Juuso, og dementerer dermed flere skribenters tilnærming til platen.
Hun er mer opptatt av møtet mellom de to musikerne på tvers av generasjonsskiller og musikalsk bakgrunn.
Joik er ikke lett å tilegne seg eller forstå om man ikke blir født inn i det, mener Juuso. Hun vurderer den melodiske delen over det tekstlige.
- Om jeg skal joike deg så må jeg kjenne deg utrolig godt. Om du er en utadvendt og positiv person må musikken også være det. Er du innadvendt og reservert, må dette også speiles gjennom joiken. Melodien er det bærende elementet. Det er egentlig som å male et bilde, forklarer Juuso.
Litt på siden av den tradisjonelle joiken finner man venn og kollega Mari Boine, som Juuso har jobbet mye med.
- Forskjellen mellom hennes og min musikk er at hun inkluderer så mye mer. Hennes samiske musikk tar innover seg en rekke andre stilarter som jazz og verdensmusikk. Hun skriver fantastiske utbroderte tekster som du også finner oversatt til engelsk.
- Joiken jeg driver med handler mer om nøkkelord som forteller mye, forklarer Juuso, og avgrenser samtidig noe av gråsonen mellom hva som er samisk musikk og hva som er joik.
Sistnevnte er et begrep hun ser misbrukt mye i media i disse tider.
- Alt som har innslag av noe samisk kalles gjerne for joik i disse dager, om det så er rap, rock eller hva det er. Egentlig er det ganske så strenge regler for dette, repeterer hun, du må komme frem til noen nøkkelord som forteller mye.
Vi får også vite hvordan for eksempel joiken i nabobygda Karasjok er mer melodisk og stakkato enn den mer springende og foranderlige joiken hun er vant med fra Kautokeino, der tonelagene skifter ofte og mye.
Naturen som inspirasjon
Vi ber Juuso om å utrede sitt forhold til naturen; et gjennomgående tema på platen og gjenstand for mange av hennes joiker. Vi finner låter om så vel reinsdyr og bjørn, som naturfenomenene mørketid og nordlys på ”Where the Rivers Meet”.
- Har du hørt på musikken, spør Juuso entusiastisk, det at vi oppfatter hva hun joiker betyr på en måte at hun har lykkes med å skape riktige atmosfærer.
- Men det er egentlig slik at man kan høre hva man joiker. Jeg får dette bekreftet når jeg underviser for skoleungdom på turneer med Rikskonsertene. De gjetter som regel riktig på hva jeg joiker, sier hun, og tonesetter med det mye av lydlandskapet til joiken.
Folkelarm
Juuso er glad for å få være med på Folkelarm, men har ikke tenkt så veldig nøye igjennom hva arrangementet representerer i underkant av et døgn før festivalen starter.
- Jeg egentlig ikke tid til dette, forklarer hun lattermild.
Allerede mandag skal hun i gang med en hovedrolle i en oppsetning for det samiske teateret i Kiruna. Observante lesere vil også kjenne henne igjen fra Nils Gaups filmatisering av ”Kautokeino-opprøret”.
Men hun er smigret over å bli spurt om å være med på Folkelarm, og håper selvfølgelig at hennes tre opptredener under Folkelarm kan åpne for flere konserter.
- Jeg blir glad om nye arrangører får opp øynene for det vi gjør og vil invitere oss til å spille hos seg, avslutter Juuso.
Inga Juuso er nominert i kategoriene Nyskapende og Åpne klasse i Norwegian Folk Music Awards 2008 for albumet Skàidi - Where The Rivers Meet med Steinar Raknes. Juuso/Raknes har konsert på John Dee kl. 21.30 i kveld, fredag.
Folkelarm har denne siden. Inga Juusos selskap DAT finnes her.
