Eggende mangfold for de få
KOMMENTAR: Folkemusikk i all sin bredde og allsidighet preget et utvalg av hovedstadens konsertscener under Folkelarm. De få som fant veien til konsertsalene ble utfordret, pirret og underholdt av en rekke av landets fineste tradisjonsmusikere. De romslige konsertstedene fortalte oss samtidig at størrelsen på Folkelarm 2008 kanskje var å ta seg vann over hodet. Det er skribent Jan-Olav Glette som skriver dette om Folkelarm denne helgen.
Av Jan-Olav Glette
- I Oslo må vi nærmest sloss med nebb og klør for å bli hørt og for å få slippe til i det hele tatt; det være seg på M/S Innvik, Parkteatret eller Fabrikken – som er de tre mest brukte konsertarenaene i hovedstaden, klaget festivalsjef Elisabeth Vatn i et intervju med Nationen i forkant av årets Folkelarm.
Det var i hvert fall mer enn nok scener i bruk under arrangementet Folkelarm denne langhelgen, da folkemusikkbransjen i Norge med internasjonale og skandinaviske gjester var samlet i Oslo.
De fineste folketoner, kvad, joik eller reinlendere klang fra ulike hjørner av bysentrum, men dessverre sto ikke publikumsoppmøtet i stil. Oppmøtet ga få vektige argumenter for at arrangørklubbene hadde valgt riktig med å satse på folkemusikk denne helgen.
Allerede torsdag kveld var fem scener i bruk, fredag, lørdag og søndag var det henholdsvis sju, fire og tre. Beskjedne tall om man sammenligner med det antallet steder som by:Larm eller Øyafestivalen benytter seg av, men likefullt en markant tilstedeværelse i hovedstaden.
På konsertscenene på John Dee og Gamla fant man torsdag nesten utelukkende representanter fra bransjen, altså delegater, og det var aldri trangt om plassene annet enn under enkelte av solistopptredenene på lille Engebret Cafe.
Stor bredde, balansert program
Årets Folkelarm bød på mye skandinavisk og annen utenlandsk musikk, i tillegg til de norske artistene. Folkelarm var dessuten flinke til å også slippe til norske artister med samisk bakgrunn og de flerkulturelle nye nordmenn.
Det var en fin balanse mellom headlinere og mindre kjente utøvere, og i likhet med by:Larm åpnet Folkelarm også opp for noen av fremtidens artister.
Jevnt over var det mange flotte musikalske opplevelser å få med seg, og artistene i det varierte og brede programmet ble i grove trekk presentert på egnede scener.
Den vanskelige markedstilpasningen
Kanskje ligger noe av nøkkelen til folkemusikkens vekst i å være like sjenerøs og åpen i møte med det Folkelarm selv i sitt programblad så arrogant omtaler som "det mediestyrte pop/rockfeltet".
I pop/rockfeltet har stadig flere aktører måttet lære seg å rette seg etter hva det faktisk finnes marked for å gjøre. En rekke festivaler, og noen spillesteder, har allerede måttet legge inn årene fordi det ikke har vært nok interesse for virksomheten deres. Flere vil følge etter.
Vil folkemusikerne være med og ta plass her er det også viktig at de lykkes å komme publikum i møte gjennom sine markedsstrategier, enten det er via mediene eller mer jungeltelegrafbaserte tiltak.
Folkelarm var inkluderende, varme og hjertelige i sin mottakelse av de norske journalistene som faktisk viste interesse for evenementet.
Men kanskje skulle de jobbet mer med å nå ut til det resterende publikum også?
Folkemusikkartister har tidligere demonstrert at de ikke har problemer med å nå ut til folk. Se bare på suksessen til Valkyrien Allstars, vinnerne av kategorien Årets folkemusikkartister fra lørdagens prisutdeling Norwegian Folk Music Awards.
Og folkemusikerne er, som de selv påpekte under seminaret ”Formidling av Mangfold” fredag i Gamle Logen, flinke til å skaffe seg spillejobber.
Folkemusikere er tilpasningsdyktige og villige til å ta på seg alle mulige former for oppdrag, og de opptrer i ulike konstellasjoner og sammenhenger. Men når de store multinasjonale selskapene og deres idé om imagebygging og identitetsskapning blir omtalt på samme seminar på en kritisk måte, kan det tyde på et foreldet syn på platebransjen.
Hvordan nå ut med en egen identitet?
Jeg vil tro at dette henspeiler på et ønske og et behov for å artikulere og definere hva og hvem man er, med utgangspunkt i seg selv og sitt eget uttrykk.
Kort og greit å gjøre artistene tydelige og forståelige for oss der ute som er nysgjerrige etter å høre og bli kjent med ny spennende musikk.
Greit nok; det innebærer kanskje at man må tegne et enklere mer skjematisert bilde av seg selv. Men man må ikke nødvendigvis av den grunn gi slipp på mangfoldet i folkemusikken, eller det nyanserte i identiteten til den enkelte musiker.
Noen mente også at Folkelarm ikke hadde vært synlige nok i form av flyere eller plakater i Oslo i tiden før arrangementet. Presseoppslagene og dekningen av festivalen var forbausende liten både i forkant og underveis.
Da jeg søkte på Folkelarm på Facebook fikk jeg åtte treff fordelt på to grupper; Konsertinteresserte i Oslo og Landslaget for Spelemenn. Selv satte jeg Folkelarm i statusfeltet mitt på Facebook og fikk en flom av spørsmål fra nær og fjern. Slik jeg også fikk da jeg svarte folk på sms at jeg var opptatt med Folkelarm. Alle låt ganske enkelt; ”Hva er det?”.
Hvordan skal folkelarm klare å gjøre seg mer bemerket og betydningsfulle for et større antall mennesker?
Jo, man må kanskje starte med å ta innover seg at når publikum velger å se Erlend Øye og hans The Whitest Boy Alive handler ikke det kun om medie- og markedsstrategier. Det handler også om at Øye er en kvalitativ minst like spennende og interessant artist som mange av de som står på folkemusikkens scener.
Og Øye har lyktes med å kombinere høy personlig integritet med å tilpasse seg til markedet og samfunnet han opererer innenfor, selv om han akkurat denne kvelden spilte med Hydro som sponsor.
Gradvise steg
Istedenfor en kollektiv push av folkemusikken skal man kanskje også i dette feltet fokusere på det individuelle og særegne hos de enkelte artistene?
I hvert fall kan det være en idé når ”menigheten” ikke er stor nok, hvilket jo ellers kan være tilfellet når det arrangeres kristne musikksamlinger, eller pakistansk aften.
Hovedsakelig tror jeg mye av dette er et ressursspørsmål. Med én 60 prosent stilling og resten som idealistisk arbeid har det kanskje blitt for mye å gjøre. Det kan være et tankekors foran neste års evenement.
Kanskje får man ta veksten og stegene mer gradvis.
