Svein Finnerud Trio – Med uforutsigbarheten som rettesnor
INTERVJU: Til tross for en respektabel diskografi har ryktet til Svein Finnerud Trio i stor grad gått foran musikken. Nå tilgjengeliggjøres samtlige av innspillingene i en CD- boks, men trioen har allerede satt sitt preg på nye generasjoner i norsk jazz. For Christian Wallumrød var dette bandet en øyeåpner, mens Martin Revheim mener de har bygget en bro fra Blå til gullalderen i norsk jazz. – Han gav Blå en nerve, sier Revheim om bassisten Bjørnar Andresen.
Av Carl Kristian Johansen
Det var Norsk jazzforum som gav ut Svein Finnerud, Bjørnar Andresen og Espen Ruds første trioinnspilling. Året var 1968, og innspillingen ble gjort på Munchmuseet.
”Plastic Sun”, som senere ble tilgjengeliggjort på CD av Odin Records som den eneste av de tidlige utgivelsene, ble spilt inn to år senere. Karakteristisk nok skjedde også det i museale omgivelser på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
Når ”Svein Finnerud Trio – The Complete Released Works 1968 – 1999” slippes i boksformat og markeres med en dag med konserter nettopp på Høvikodden denne helgen, fullføres oppsummeringen av karrieren til band som har satt spor etter seg.
For en ny epoke i norsk jazz har allerede startet, og Finnerud Trio er en av kimene som tidlig pekte ut en retning. Bandet har stimulert til veksten av det som nå er et sammensatt landskap av musikk med utgangspunkt i jazz og improvisert musikk i Norge.
Holdningen til musikk
Musikken til Finnerud Trio har opp gjennom årene stort sett vært forbeholdt samlere og connaisseurer fordi musikken deres ikke har blitt tilgjengeliggjort i nye formater. Unntaket er nevnte ”Plastic Sun”.
Men nærmest i kulissene har pianist Finnerud, bassist Andresen og trommeslager Rud spilt en sentral roll som motivatorer og forbilder for en generasjon som er med på å prege norsk jazz og improvisert musikk i dag.
For komponist og pianist Christian Wallumrød, som ble født i trioens storhetstid i 1971, har denne troikaen vært en sterk referanse. Wallumrød spilte etter 1990 en periode med Rud, som eksponerte ham for musikken til trioen, og senere for Finnerud og Andresen in persona.
Disse spilte en viktig rolle for Wallumrød da hans improtrio Close Erase, med Ingebrigt Håker Flaten og Per Oddvar Johansen, skulle slippe sitt første album i 1996.
– Jeg mente Finnerud var en relevant person å få veiledning fra, og vi fikk full støtte fra den kanten. Da skiva kom ut ble jeg til og med invitert opp til servering og et lite privat releaseparty. Det var hvit duk på bordet og han gjorde veldig stas på meg og trioen. Det var veldig ålreit, fordi det å spille musikk innenfor det området var litt ukjent for oss, forteller Wallumrød.
– Både musikken de spilte og hvordan de snakket om og forholdt seg til ting var en øyeåpner for meg. De hadde en humoristisk holdning, men samtidig alvorlig tilnærming til det de drev med.
Household name på Blå
Svein Finnerud gikk bort i 2000 og Bjørnar Andresen i 2004, men Wallumrød mener den yngre generasjonen som var i befatning med disse to før de døde lot seg prege av det. Kanskje i størst grad improscenen som kretser rundt selskapet SOFA, men ikke minst miljøet på Blå mot slutten av 1990-tallet.
Martin Revheim er nå orkestersjef i Kringkastingsorkesteret, men startet klubben Blå i 1998. Der ble Finnerud Trio, og spesielt Andresen, raskt "household names".
– Vi fikk muligheten til å presentere dem etter at de ble aktive igjen på 90-tallet, og deres konsert på Blå er en av de aller største minnene fra den første perioden, minnes Revheim.
– Rollen Bjørnar spilte for klubben var veldig viktig. Han gav Blå en nerve. På sitt verste var han som trommeslageren i Muppet Show, på sitt beste var han en mentor for miljøet. Men han var en naturlig del av stedet, og vi som drev klubben var veldig stolt av det, forteller han.
Revheim har mange historier om Andresen på lager, men husker spesielt hans evne til kommentere eller anmelde konsertene mens de pågikk. Og han brukte gjerne kallenavn på musikerne. Håker Flaten ble til Flatlusa, Håkon Kornstad ble kalt Havrefras, og Per Zanussi var vaskemaskinen.
– Han hadde et rikt språk og ingen kunne beskrive musikken og fortelle hva han mente med et så rikt sett av metaforer som Bjørnar, sier Revheim.
– Han hadde på mange måter en best uten ball funksjon; han betød faktisk mer verbalt og åndelig enn musikalsk i den perioden. Bjørnar gav oss en følelse av at vi hørte til i en historisk linje. Han bygde en bro til den første gullalderen i norsk jazz. Vi var plutselig ikke bare et miljø med 20-åringer som drev med jazz, sier Revheim.
Trommeslager Paal Nilssen-Love var med på platen ”Egne Hoder” som ble sluppet i 1999. Andresen spilte bass og Finnerud trakterte pianoet på albumet som ble sluppet på Blås selskap bp.
– Det er et viktig poeng for meg at de lot den yngre generasjonen komme inn på seg, også fordi det er en del folk som holder seg til sin generasjon. De var da blant de få som faktisk gikk ut og hørte på musikk.
– De hang ut med oss på Blå, og Blå var et sted som inkluderte dem, sier Nilssen-Love.
Henie-Onstad som yngleplass
Fra slutten av 60-tallet skapte Henie-Onstad Kunstsenter en arena for tverrkunstnerisk kreativitet som stimulerte til blandingsformer av performance, improvisert musikk, jazz og samtidsmusikk. En arv senteret bygger videre på i dag.
Finnerud Trio dro i sin tid god nytte av Henie-Onstad, ved siden av og sammen med kapasiteter som blant andre Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal.
Trioen nøt en viss popularitet rundt 1970, men denne populariteten har, i motsetning til sine kolleger fra denne brytningsperioden, ikke holdt fram til i dag like stor grad. Garbarek, Krog og Rypdal har siden begynnelsen av 70-tallet preget moderne jazz i Norge; Garbarek og Rypdal med et selskap som ECM i ryggen som har sørget for at musikken deres har vært tilgjengelig hele tiden.
Finnerud Trio på sin side har stort sett vært tilgjengelig på gamle vinylplater, og i tillegg ble innspillingen i 1974 av albumet ”Thoughts”, den også gjort på Henie-Onstad, liggende i 10 år før den ble sluppet som LP. Da var trioen inaktiv.
Revheim mener trioen like fullt fortjener en plass i norsk jazzhistorie, og personlig opplever han musikken som viktig.
– Jeg opplever allikevel at de er litt på siden. Det var nok en litt cleanere gjeng som havnet i ECM-selskapet. Slik jeg oppfattet forholdet mellom Finnerud og Andresen, og etter hva folk har fortalt meg, så er det historien om to barndomsvenner med en drøm om å starte band. Biografien deres minner meg mer om de sagnomsuste rockebandenes, men de valgte altså improvisasjonen, sier Revheim.
– Jeg opplever dem også som viktig i den forstand at de ikke har vært lydige. De har hatt rollen som opponenter som den norske særegenheten har hatt godt av. Men de levde fryktelig hardt og brant mange broer til potensielle partnere. Finnerud Trio var nok ikke alltid drømmebandet å ha på festival, mener Revheim.
Nybrott
– Jeg tror kanskje at de kunne gjort seg mer gjeldende eller fått gjort mer hvis ting hadde foregått på en mer ryddig måte, sier Wallumrød, som mener at et langt avbrekk i aktiviteten har hatt størst betydning for i hvor stor grad musikken deres er utbredt i dag.
– Jeg har inntrykk av at man kan være aldri så aktiv, men er man borte i en lengre periode, forsvinner man fra folks minne. De som ikke spiller hører man tross alt ikke.
Han mener Finnerud Trio allikevel har gjort et pionérarbeid i norsk jazz. Og at deres samtidige kolleger omtaler trioen med age, er absolutt begripelig for Wallumrød.
– Jeg tenker også at det har skjedd så utrolig mye på musikkscenen fra de var unge. Betingelsene for å gjøre noe som helst i den retningen - det å velge å holde på med musikk, og til og med ikke popmusikk - var ganske annerledes da enn de er nå.
– Platebransjen er ekstremt annerledes, mediesituasjonen er annerledes, musikkscenen - hva som er establishment og ikke - er annerledes. Utdanningsinstitusjonene har gjort sitt inntog også på denne arenaen, og det finnes mange støtteordninger, noe som har mye å si for hvem som velger å blir musikere. De må ha vært ganske modige, og de må ha gitt blaffen i en god del skikk og bruk, og godt mente advarsler, tror Wallumrød.
Åpen musikk
Den amerikanske pianisten Paul Bley regnes for å være en viktig faktor for Finnerud Trio i starten av karrieren. Wallumrød mener han også kan høre spor av Weather Report, så vel som den elektriske perioden til Miles Davis, i musikken til Finnerud Trio.
– Musikken deres er på mange måter ganske uforutsigbar, og de har et ganske rått, ubarbert og usminket uttrykk. Det er en veldig åpenhet i musikken, og de ønsket veldig mange forskjellige typer musikk velkommen. Selv om musikken ikke springer i mange retninger, så peker den i mange retninger, mener Wallumrød.
Revheim legger også vekt på det uforutsigbare i trioens musikk.
– Pianotrioformatet var det samme som Keith Jarretts og Paul Bleys, men Finnerud Trio var enda villere og musikken traff meg veldig sterkt. Jeg for min del gikk glipp av punken, og hadde ikke en veldig rebelsk musikksmak før jeg oppdaget denne delen av jazzen.
– Musikken deres føltes ny da jeg hørte musikken deres for første gang selv om den nesten var over 20 år gammel på det tidspunktet. Jeg hadde fulgt norsk jazz lenge, men hadde aldri hørt om dem, sier Revheim.
Nilssen-Love mener det hersker liten tvil om utgangspunktet for Finnerud Trio.
– Tidvis kan det nesten minne om en kopi av Paul Bleys trio, mener Nilssen-Love.
– Men sammen med Frode Gjerstad har de åpnet opp min oppfatning om norsk jazzmusikk. Selv om de er ett av mange band jeg har hørt på opp gjennom årene er trioen en institusjon som representerer noe av det mer eksperimentelle i Norge innenfor jazz, avslutter han.
Boksen "Svein Finnerud Trio - The Complete released Works 1968 - 1999" slippes på Plastic Strip mandag 3. november. Boksen inneholder tre CDer som inkluderer alle plateutgivelsene, samt og én DVD som inneholder TV-opptredener, radiointervjuer, scrapbooks og liveopptak med trioen. I 2007 kom albumet "Svein Finnerud Trio - Preachers: the Unreleased Works 1969 - 1980", som inneholdt uutgitt materiale fra NRKs arkiver. Også det på Plastic Strip.
Søndag 2. november holdes det en konsert på Henie-Onstad Kunstsenter med dette programmet:
- MULTIMAL 2008 “Lyden av skritt på tynn is” med Trond Botnen (resitasjon), Espen Rud (trommer), Morten Qvenild (keys), Jon Eberson (el.gitar), Sigurd Hole (bass) og Kjell Bjørgeengen (visuals)
- Duo konsert med Håvard Wiik/Håkon Kornstad.
- Solo piano konsert med Bendik Finnerud
- Visning av Finnerud konsertopptak fra NRK arkivet i Auditoriumet.
