Vakker natur, utopiske maskinar
INTERVJU: Samanhengar, detaljar, infrastruktur og tilretteleggjing er sentrale stikkord ved lanseringa av Knut Olaf Sunde sin CD "But a Machine". I dette intervjuet fortel han meir om ovannemnde faktorar, samt om andre inspirasjonskjelder som Adorno, Hawking og Molladalen. – Når Hawking skriver om kosmos gir det rom for noe annet enn alt fra daglige trivialiteter til sørgelig unødvendige kriger som springer ut fra tilfeldigheter eller gamle vaner. Det inspirerer til å tenke større, seier Sunde til Ballade.
Av Ida Habbestad
– Det er altfor mange unge, vakre mennesker på CD-cover, seier komponist Knut Olaf Sunde som grunngivnad for hordene av eldre herrar som prydar coveret til hans nye CD – ”But a machine”.
Rett nok er det er ikkje ei like tilfeldig samling vaksne menn han har valt ut - men vitskapspersonar som bivånar forsøket på å gjenskapa ”The Big Bang” ved CERN-instituttet i Sveits september i fjor. Biletet er teke kort etter at forsøket vert sett ut av spel av ein elektrisk feil, og forseinka i fleire månader.
Frå fotoet av dei skuffa forskarane kan ein dermed lesa mykje, men i denne samtalen er det engasjement dei har for partiklar og det vesle som står sentralt – sidan også dagens intervjuobjekt deler fascinasjonen.
Slik me mellom anna kan lesa i pressemeldinga til ”But a machine” at musikken på plata ”insisterer på ørsmå detaljer i store sammenhenger”:
- I mitt øre må noen ha tenkt på detaljene for at det skal bli noe særlig musikalsk resultat eller i det hele tatt sammenhenger. Alt er jo kaos! Bare tilfeldigheter gjør at vi eksisterer og at ikke samfunnet når som helst bryter sammen. Akkurat hvilke detaljer som er avgjørende for de store linjene er det ikke godt å vite på forhånd; og det er avhengig av situasjonen, ideen, musikken, seier Sunde.
I byrjinga føreligg ingenting
”Ting henger sammen” skriv Bendik Hagerup i sin omtale av Sunde sin musikk – og held denne interessa for samanheng fram som det essensielle underlaget for alle Sunde sine aktivitetar.
Likevel er det ikkje slik at verka på plata nødvendigvis er direkte knytte saman. To av dei har tittelmessig tilknytning gjennom fysiske tilhøve, begge med utgangspunkt i ein roman av Stephen Hawking. Denne har mellom anna give opphav til den uvanleg lange verktittelen
”But a machine that was powerful enough to accelerate particles to the grand unification energy (a quadrillion Giga electron volts) would have to be as big as the solar system – and would be unlikely to be funded in the present economic climate”.
Tittelen på eit anna stykke er henta frå Adorno sine betraktningar om ein annan utopi; ideen om å foreviga ein duft. Medan eit tredje verk, ”Molladalen” er tilknytt naturen. Frå sistnemnde får lyttaren berre eit utdrag, sidan verket ikkje er meint som platemusikk – men framført i eit bestemt landskap.
Den einaste sjølvsagte samanhengen er altså at verka er skrivne i dette årtusenet, og at dei demonstrerer komponisten si verksemd den siste tida. Mange har dessutan ein nokså lik tilblivingsprosess, fortel Sunde.
– Det er mange måter å jobbe på, men det er uansett en underlig ting å sette seg ned og bestemme seg for å lage musikk. I begynnelsen foreligger det jo ingenting, og noe av det vanskelige er nettopp å finne ut hva det hele skal dreie seg om. Det hender jeg fortsetter på en tankerekke som jeg har sirklet rundt før. Andre ganger vokser det en idé ut fra noe jeg har lest eller er opptatt av. Spørsmålet om hvordan man skal artikulere ideen er uansett det mest problematiske, seier han.
– Så er neste steg å forestille seg et globalt uttrykk for verket; hvordan det grovt sett skal låte. Jeg er nok flinkere nå enn da jeg begynte å komponere, til å tenke på det ferdige uttrykket.
Kva gjeld det musikalske språket kjem mykje av det til uttrykk gjennom det Sunde beteiknar som ein slags ”intervallrelasjons-harmonisk” tenkjing.
– Meningen er å lage en ikke-tonal harmonisk struktur der jeg arbeider med et akkordmateriale – et harmonisk materiale – der intervallene, fellesintervaller, er det strukturerende, forklarer han. – Ideen er at det vokser fram linjer gjennom fellestoner, sånn at vidt forskjellige akkorder med egne identiteter likevel står i en obskur sammenheng. Men det tar lang tid å legge til rette for slike strukturer.
Støv i munnen
Ut over den bestemte tonehøgda og intervallrelasjonane har ei rekkje element utanom partituret blitt stadig meir viktige for Sunde. Etter studietida ved Norges musikkhøgskole der han mellom anna hadde Lasse Thoresen og Asbjørn Schaathun som vegleiiarar, gjennomførte han diplomutdanning ved Musikhögskolan i Göteborg, hjå Ole Lützow-Holm.
– Da jeg søkte meg til Sverige lette jeg etter løsninger for hvordan jeg kunne lage musikk som ikke var ”bestillingsverk-musikk”, seier Sunde.
– Musikklivet har endel mekanismer som, om man er uforsiktig, er unødvendig tydelig bestemmende for hva slags musikk den enkelte lager. Det er for eksempel disse konkurransene som enkelte legger seg etter, og festivaler som har firkantede policyer på musikkens omfang – kall det lengde og tykkelse. Eller bestillingsverksatser og tildelingsprosedyrer for støtte, der musikk med enkle og greie, kjente og kjære formater, som krever passe små summer og programtid glir lett gjennom. Jeg tror ikke dette kommer av noens vonde vilje, det bare er sånn – foreløpig.
Ein annan føresetnad Sunde ikkje set stor pris på, er at mykje av den bestilte musikken vert framført på ordinære konsertar.
– Jeg er ikke lenger så glad i å gå på konserter. Når man ser en film eller leser en bok får man en forestilling, mens konserter er mer som kjedelige antologier. Mange er dårlig programmerte. Dessuten er det noe med hele innpakningen: lokalet, belysningen, måten publikum sitter på, måten musikerne er på scenen på, applausen – som gjør at jeg får støv i munnen, selv om det er mye bra musikk som spilles.
– Ofte synes jeg stykkene slår hverandre i hjel. Stykker som har totalt ulike usagn kan være stilt tilfeldig sammen, og det ender ofte med at de nuller hverandre ut, uten at utnullingen er artikulert av konserten. Jeg vil gjerne høre begge utsagnene, men jeg vil ha mer luft rundt dem så de rekker å etablere seg.
– Jeg visste ikke da jeg dro til Göteborg hva som kunne være løsningen på dette. Men det jeg senere har kommet til er at jeg vil ha mer kontroll over konsertene, vil vite hva som skal skje før og etter stykket, sammenhengen musikken står i. Jeg har ønsket å skrive større verker som tar plass, som kan bruke tid. Konteksten, altså hvorfor, hvor, når og for hvem noe blir spilt, er jo ikke helt uviktig. For å høre ”Molladalen” må man derfor reise langt fra byen.
Nokon har tenkt
Sunde sin fascinasjon for samanheng kjem ìkkje berre til syne gjennom musikalske uttrykk. På nettsida hans finst ei heil liste av lenkar – til planar for lyntog i Noreg, langsiktig vegbygging, den offentlege transporten i Oslo-området og vidare.
Fellesnemnaren er infrastruktur, og me lurer på om Sunde også tenkjer ein i slike baner om komposisjonane sine?
– Det er mange jeg har tutet ørene fulle av veisnakk! svarer Sunde. – Og mange av dem har lurt på når infrastrukturen og musikken skulle møtes. Tidligere har jeg holdt infrastruktur og komposisjon fra hverandre, men etter hvert blir det nok en tilnærming der.
Som påvirkar måten du tenkjer på?
– Ja, eller kanskje er det det faktum at jeg begynte å lage musikk som har gjort at jeg har begynt å tenke så strukturelt overordnet som jeg gjør. Uansett liker jeg at noen har tenkt. Det ligger så mye i en slik planlegging; dette at togene stopper nært inntil perrongen så en rullestolsbruker lett kan komme ombord. Eller at noen har giddet å sette opp et skilt langs veien, som klart og tydelig forteller hva som kommer til å skje, og som er plassert slik at du oppdager det i tide. De aller fleste kan jo gå opp noen trinn, og sjokkerende mange skilt er helt ubrukelige nettopp som skilt – sånn er det jo med musikk også! Så når noen har laget noe som skal hjelpe oss andre, som er til nytte eller glede... det ligger en vanvittig kjærlighet i det; at noen faktisk har tenkt på konsekvensene, lagt ting til rette.
– Så jeg støvsuger nettet for visse planer og tegninger, og ofte gleder jeg meg over i det hele tatt atog hvordan planen er laget. Men jeg må innrømme at jeg også ofte synes jeg ser løsninger som det ikke er lagt opp til. Eller jeg kan irritere meg over at strukturelle valg ikke blir tatt. Strukturen må legge til rette for at avgjørelser skal kunne tas, seier Sunde.
Trivialitet og krig
Ser ein så til tekstar som inspirerer, er det nok ein gong overordna perspektiv som tiltalar komponisten. Som alt nemnde sitat frå Hawking sin ”A Brief History of Time, 1988”.
– Hawking er vitenskapsmann men likevel i stand til å skrive forholdsvis forståelig om emner som folk flest ikke forstår mye av. Det er i seg inspirerende. Enda viktigere er kanskje tidsspennet hos Hawking; et perspektiv som kommer bort fra det nærsynte. Når han skriver om kosmos, gir det rom for noe helt annet enn alt fra daglige trivialiteter til sørgelig unødvendige kriger som springer ut fra tilfeldigheter eller gamle vaner. Dét inspirerer til å tenke større, seier Sunde.
Men heller ikkje her er innhaldet direkte reflektert i musikken, hevdar han.
– Selv om jeg leste boka da jeg holdt på med ”But a machine” er det ingen konkrete musikalske sammenhenger. Kanskje er det heller slik at boka påvirket måten jeg jobbet på. Da jeg jobbet med verket som har Adorno-sitatet som tittel, var det på samme måte. Adorno-teksten var ingen konkret inspirasjonskilde, mer en tilfeldig kopling, mot noe som opptok meg akkurat da.
Og likevel let du Adorno få ein sentral plass gjennom tittelen?
– Ja, og jeg synes det er fint med titler som kan være en inngangsport til stykket. Man kommer ikke unna at man uansett hva man kaller verket, gir antydninger om hvordan man skal forholde seg til musikken. Samtidig synes jeg ikke at en tittel som ”Verewigter Duft ist paradox” er så veldig styrende. Det finnes mange utsagn og sitater man kunne brukt, og jeg falt for dette. Jeg liker tanken som Adorno påpeker: Man kan ikke forevige virkeligheten akkurat slik den er.
Det som er fint og nødvendig
Og likevel er han i gang med lydfesting og dokumentasjon – gjennom plateselskapet MERE records. Selskapet lanserte han saman med komponist Jørgen Karlstrøm i fjor, og med dette har dei give ut si andre innspeling.
– Vi mente vel at tiden var moden for å legge til rette for et bredt plan av ny musikk, grunngjev Sunde. – Ideen er å gi ut det vi liker; det kan være råbra kunstmusikk, lydbøker, poesi, svensk elektro-folkemusikk, dokumentasjoner av lydinstallasjoner, DVD-er med audiovisuelle ting, popmusikk; i det hele tatt. Og om det er noe vi ikke synes er særlig fint, men som vi av en eller annen grunn finner nødvendig; som kanskje vil forandre måten man tenker om musikk på eller gir et bilde på hva en gruppe holder på med, et slags dokument altså – slike ting er også aktuelle, seier Sunde.
Om der så finst ein marknad for ”det som er nødvendig” vil visa seg over tid, meiner komponisten, som førebels stør seg til hardt arbeid og tålmod. Og vonleg gjeld hans eigne utsegn om det å leggja til rette òg for hans eiga verksemd;
- Det er fort gjort å undervurdere hvor mye forarbeid som må til. Man hopper over ting, det blir slurv. Jeg er ingen tilhenger av slurv, kan du si!
