300 år gamal klangpalett
– Jeg liker ideen om blanke ark; det å sette meg inn i ting som jeg ikke har noen forestilling om seier fiolinist Geir Inge Lotsberg. Søndag urframfører han to stykke for solo fiolin.
Av Ida Habbestad
Det er eit sterkt uttrykksbehov som ligg bak Lotsberg si verksemd som solo fiolinist. I alle fall er det ynskjet om å gje kreativiteten fritt spelerom den kring 40 år gamle fiolinisten først trekkjer fram når me spør han om utgangspunktet; for å tinga komposisjonar, å urframføra dei og ikkje minst å spela inn smal musikk på eige selskap.
– Jeg har spilt inn mange plater på forskjellige selskap og hatt fine samarbeid med de kunstneriske lederne der. Det at vi startet selskapet, er altså ikke til forkleinelse for disse samarbeidene. Men det kom til et punkt hvor jeg selv ville være den som vurderte om ideen jeg hadde var interessant.
– Energien er der, ideene presser på, og jeg har tro på dem, seier Lotsberg.
Den energiske haldninga – og altså uttrykkstrongen – gjorde at han og makkar Kåre Nordstoga starta lablane Afontibus og Fabra. På sistnevnte let dei andre aktørar sleppa gjennom med sine, fortrinnsvis gode, prosjekt. Medan Afontibus, som såg første snev av dagsens lys i 1997, er forbehalde utgjevingar med Nordstoga og Lotsberg.
Du ynskjer å ta alle kunstnarlege avgjersler sjølv?
– Jeg må innrømme at ialle fall jeg i den sammenhengen er ganske egenrådig, seier Lotsberg.
– Jeg tror det kommer av at jeg til vanlig spiller i et fast ensemble (Oslo Strykekvartett, red anm.). I kvartetten har vi en kontinuerlig meningsutveksling: Man møtes og tar med seg så mye som mulig av seg selv inn i felleskapet, samtidig som man må være så åpen som mulig for kollegenes synspunkter. Hele tiden gjør man tilpasninger og justeringer. Da er det er vel en naturlig reaksjon at jeg også får behov for å gjøre noen ting som er helt og holdent er i tråd med min egen intensjon, seier han.
Fleirstemt solist
Kvartettformatet vert eit stadig tilbakevendande punkt i samtalen. Overraskande ofte, med tanke på at dette er ein samtale om Lotsberg si verksemd som einsleg utøvar.
For på Afontibus er det dei små formata som gjeld. Der er sjeldan meir enn to medverkande, og hans siste plate har fått namnet ”Solo fiolin”.
Men vektinga mellom den eine og dei mange vert nødvendig referanse når han skal gje svar på korleis han opplever arbeidet åleine med musikken.
– Fiolinen er jo et melodinstrument, seier Lotsberg. – De fleste fiolinstemmer i kammer- og orkestermusikk er linæere og enstemmige. Vi blir gode melodikere, kan forme fraser, følge den horisontale strømmen i musikken. Det ligger mange lag i musikken, men disse lagene blir gjerne ivaretatt av andre. Som strykekvartettmusiker er man en del av den optimale, fullendte kropp, med firstemt sats, basslinje, melodi. Alle plan er der, og man tenker litt mer som en pianist, mer polyfont.
– Når man spiller solistisk skal summen av alle disse tingene konsentreres. Plutselig representeres de av en alene, og noe av det som inspirerer meg er nettopp å prøve å overføre noe av den flerstemmige forståelsen inn i det å spille solistisk. Jeg prøver å tenke dialogen mellom stemmene, mellom melodi og basslinje; tenke intonasjon som jeg ville gjort det i et ensemble. Slik at man tilslutt hører at klangsøylene og akkordsøylene – om de finnes – er harmoniske.
Blanke ark
Å setja seg inn i alt som er nytt er dessutan ein av hans viktige drivkrefter.
– Jeg liker ideen om blanke ark; det å sette meg inn i ting som jeg ikke har noen forestilling om. Å finne ut hva et stykke er, se om det appellerer til meg, finne en måte å spille det på, seier han.
Søndag presenterer han døme på dette, med utdrag frå ”Solo fiolin”.
Synne Skouen sitt ”......à travers les paroles” og Klaus Sandvik sitt “Classical Brace” vert faktisk urframført, og dei to samt Isang Yun sine ”Zwei Kontraste” har heilt ulike musikalske kvalitetar, fortel fiolinisten. Me lurer på om han kan skildra nettopp måten å spela dei på?
– Det er klart man nærmer seg så ulike stykker på forskjellige måter. I Yun-stykket er linjene kontinuerlig utfylt, det er få pustepauser, og teksturen skifter mellom noe seig og brått kastende. Da arbeider man pågående, nokså intenst. Sandvik sitt stykke er også slik, det er et travelt stykke for en utøver, hvor man må holde tunga rett i munnen for å få alle detaljene til å klinge med overskudd, og samtidig fylle storformen.
– Mens Synne sitt stykke er mer stillferdig, ettertenksomt og søkende. Der forsøker jeg mer å lytte til rommet og tonen, å skape en atmosfære, fortel Lotsberg.
Korleis lyttar ein til eit rom?
– Tja – jeg tenker at det er viktig å åpne sansene. Å ikke lukke seg inne i seg selv, men å se for seg at man plasserer ørene på forskjellige steder, ute i rommet og tettere innpå. Jeg tror det skjer noe med uttrykket om man prøver å fornemme hvordan klangen formes ut i rommet. Det er i alle fall den ideelle konsertopplevelsen for meg, når fornemmelsen av timing og klang er konsentrert ut i rommet. Motsatsen er når man trekker seg inn i seg selv, mister det lyttende perspektivet og blir selvopptatt.
Stort spekter
For den som ikkje har høve til å høyra verka live, finst døme tilgjengeleg her.
Gjennom både konsert og lydspor kan ein truleg òg høyra Lotsberg sin nye "flamme": Instrumentet som er bygd av Joseph Guarnerius filius Andreae i 1703, og som han har disponert i snart to år.
– Instrumentet har så mye personlighet at om ikke jeg bidar med noe personlighet selv blir det kjedelig, seier Lotsberg. – Det har alt man kan drømme om av instrumentale egenskaper, det er robust og finslig. Det har drømmen av en uttrykkspallett, og har gitt meg et positivt press til å prøve å vie ut mitt eget spekter.
– Det blir spennende å se hvor mye av instrumentet jeg er i stand til å få andre til å oppdage, hva jeg selv kan være i stand til å lokke ut. Det vil sikkert ta meg flere år, seier Lotsberg.
Dei nye komposisjonane vert ramma inn med Bach sine fiolinsonatar nummer 1 og 2. Kåre Nordstoga medverkar på orgel, og det heile finn stad i Margaretakyrkan førstkomande søndag.
Geir Inge Lotsberg finn du for øvrig på denne heimesida.
