En nasjonal pop-strateg
- Bendiksens pop var musikk å rette ryggen til, løsne på forkleet og ta seg en liten svingom på linoleumsgulvet mens KPS-komfyren varmet middagsmaten, skriver Bjørn Hovde i denne analysen av Arne Bendiksens musikkliv.
Av Bjørn Hovde
Brått kom meldingen over morgennyhetene om at Arne Bendiksen var gått bort. I nyhetssendingens frenetiske kortformat ble det tid til et par linjer "Davy Crockett" og noen toner av den evig blå ballongen, Bendiksens signatursang. Det er disse gamle traverne og den unge Bendiksens oppstemte personlighet folk flest husker. Det også viktig å minne om hva Bendiksen betød for populærmusikkens status og utvikling i Norge, hvorfor Bendiksen var viktig.
Bildet ble atskillig nyansert og utdypet etter hvert som radioens nyhetsprogrammer intervjuet gamle samarbeidspartnere og artister som Bendiksen hjalp opp og fram. Radiodagen 26. mars 2009 ble i så måte første stein i minnesmerket over en av de helt sentrale figurene i norsk popmusikk etter krigen. Å forstå norsk pop på 50 til 70-tallet er en umulighet uten å ta stilling til Arne Bendiksen.
Han vakte ofte oppmerksomhet og splittet sakkyndige og utøvere. I en periode framkalte navnet alene alvorsrynker og stramme munnviker hos alle som følte seg utelukket fra det påstått rådende paradigmet i norsk pop. Rocken hadde trange kår, ble nesten ikke spilt i NRK og hadde små sjanser i en platebransje dominert av noen få aktører. Bendiksen ble oppfattet slik at han "kjørte safe", lite villig til å satse på musikk som ufordret det konvensjonelle slagerformatets formelle begrensninger. Naturligvis produserte og utga han musikk som lå utenfor Norsktoppen og Ønskekonsertens repertoar, både rock, frijazz og kunstmusikk ble utgitt på hans platemerker. Det var bare det at mengden listepop og slagerinnspilllinger så fullstendig dominerte utgivelsespolitikken.
Bendiksen var selv utøver, kjente sitt publikum og holdt stand mot tendenser han så på som langt verre enn rockdekadense. For ham var en monokulturell angloamerikansk dominans over platemarkedet en trussel mot en særegen norsk popmusikk. Bendiksens liv rommet alle elementene i den klassiske fortellingen om show-biz slik den er popularisert i alle rags-to-riches-historier. Fra nøkterne kår steg han opp fra folkedypet og ble norsk musikklivs askeladd. Springbrettet ble "supergruppa" The Monn-Keys, urbane og sofistikerte i sin stil, orientert mot internasjonale uttrykk i sin musikk. Bakmannen var Egil Monn-Iversen, et par år yngre enn Bendiksen, men et flogvit i musikk og entreprenørskap. Monn-Iversen var en byggende kraft, en gründer, og Bendiksen skulle bygge videre på Monn-Iversens forretningsmodeller for en solid fundert norsk plate- og underholdningsbransje.
Med norske artister i fokus
Bendiksen var grunnleggende overbevist om verdien av "norsk på norsk" i musikken. Dette er en rød tråd gjennom hele hans livsverk, fra de tidligste innspillingene på platemerket Karusell på 50-tallet, til debatten om den norskspråklige populærmusikkens kår i NRK på 2000-tallet. Han skrev kontrakt med, og produserte, et utall norske artister. På 60-tallet kom singleplatene med norske utøvere i en ubrutt strøm fra hans diverse selskap og etiketter. Antallet utøvere som debuterte var stort, Bendiksen prøvde mange stemmer. Færre var de som holdt utover et lykkekast eller to, men de som virkelig brøt gjennom, la hos Bendiksen grunnlaget for betydelige karrierer innen musikk, revy fjernsyn, film og underholdning. Wenche Myhre og Kirsti Sparboe er bare to av de mest kjente. Med sin flittighet, personlige påholdenhet (han sognet til avholdsbevegelsen) og forretningssans, grep Bendiksen den alltid flyktige tidsånden på 60-tallet og forærte folket en heimavlet bukett artister som perfekt matchet tiårets internasjonale popidoler.
Det er viktig å huske at datidas popmusikk favnet så mye bredere enn senere års dominans av 2-3 hoveduttrykk, som rock, tekno eller rap. Bendiksens norske stall av artister konkurrerte i et platemarked der også viser, trekkspill, foilmmusikk, chansons, sing-a-long, valser og ompamusikk var popmusikk som gjorde seg gjeldende på hitlister og platebarometre. I noen hektiske år holdt denne pluralismen stand mot rocken. Norskprodusert og importert popmusikk var noen lunde likeverdige størrelser. Bendiksen startet som musikalsk altmuligmann. I rask rekkefølge var han kapellmester i Sirkus Arnardo, bassist for Einar Roses orkester i Rosekjelleren og kåret til landets beste jazzbassist. Denne starten gir trefoldig frampek i karrieren: Sirkusets glorete livsbejaende illusjonsverden, revy- og cabaretscenens adspredte løyer og tidas popmusikk jazzen, uttrykksformen som snart skulle ta steget opp i kunstmusikkens sfære. Bendiksen favnet over hele musikkens register fra begynnelsen og dyrket et mest mulig fordomsfritt syn på musikkens mangeartede ytringer. Men før han ble bransjemann var han entertainer. Det ene vokste vel ut av det andre. For å kunne realisere sine egne kollegaers musikalske planer og ambisjoner var organisering, planlegging og bygging av nødvendig infrastruktur en forutsetning.
Åra med the Monn-Keys og Bendiksens karriere som sanger og popidol bidro til og falt sammen med gjennombruddet for et nytt sound i norsk pop. Man sang på norsk, men arrangementer og produksjon fikk et kontinentalt influert preg med elementer av Broadway-hits, storbandjazz, amerikansk pop, rytme, tempo og beat. Bendiksen, og de andre i miljøet rundt Monn-Iversen, orienterte seg mot nye strømninger og tilførte norsk pop et internasjonalt tilsnitt, ikke minst lydteknisk. Jazz, blues, country og swing ga nye impulser som ble ivrig utforsket av den nye generasjonen musikkinteresserte. Bendiksens single "Tømmer-John/Cowboy" (1955) regnes som Norges første Country & Western-plate.
Monn-Keys særegne blanding av angloamerikansk musikkmote og utpreget norske elementer som krydder var typisk for Monn-Iversen og store deler av Bendiksens senere katalog som plateprodusent. Blandingen av det internasjonale og det norske slo an og ble skoledannende for norsk pop i to tiår framover. Musikken var velprodusert og kommersiell og samtidig tilstrekkelig nasjonal og eksentrisk. Summen ga et autentisk nasjonalt poputtrykk.
Portalfiguren
Et av mange høydepunkter innen denne særegne blandingspopen ble Ivar Medaas' mange slagere på 60-tallet, et fantastisk eksempel på Bendiksens "Kreolisering" av poputtrykket og hvilke muligheter dette åpnet for en selvbevisst musikkbransje med fundament i det lokale. Norsk listepop var eksotisk lenge før dette ble et honnørord i debatten om hvordan norske kulturprodusenter kan hevde seg i utlandet.
Bendiksens karriere som utøvende musiker, artist og showmann var typisk for den nye profesjonelle kategorien av underholdere som levde av sitt virke uten å måtte jobbe dagskift i "sikker" jobb i tillegg. Forbildet var den amerikanske entertainer, en profesjon som var ny i Norge på 50-tallet. Bendiksen var innom revy, radio og film, men konsentrerte seg fra 1964 om karrieren som plateprodusent. Dette året overtok han Egil Monn-Iversen A/S, et firma som drev omfattende virksomhet i norsk musikkliv. Arne Bendiksen A/S ble i årene framover det mest betydningsfulle norskeide selskap i platebransjen og toneangivende i sin repertoarpolitikk. Bendiksen bygde videre på plateselskapet og eide etter hvert et konglomerat av underselskaper, plateetiketter, lydstudioer, agenturer og musikkforlag. Han favnet så og si hele feltet og var en portalfigur i norsk musikkliv. Han var enormt produktiv. Tallene som verserer over antallet artister som ble utgitt og plater produsert er egentlig ikke til å tro.
Som plateprodusent bemerket han seg for sin toleranse overfor allehånde musikkuttrykk, sin grundighet og sine dype kunnskaper. Bredden i utgivelsesskjemaet strakk seg fra beat (Cool Cats, Beatnicks) til avant garde (Arne Nordheim) og frijazz (Webster Lewis, Svein Finnerud). Paret med den musikalske toleransen var en realisme basert på forretningsmannenns rasjonelle analyse av et marked hvor de smalere uttrykk fristet magre kår. Bendiksen virket da også i en tid hvor offentlige støtteordninger til fonogrammer var få og forbeholdt folkemusikk og klassisk. Hans kombinasjonsbruk, der bestselgere finansierte smale underskuddsutgivelser, ligner klassisk bokforleggeri, en pragmatisk holdning til realitetene i et kulturfelt som på 60-tallet nærmest utelukkende var operert av det private initiativ.
Med fingeren på tidens puls
Bendiksen ble senere kjent for sin viktige innsats for å sikre norske musikeres opphavsrett (NOPA) og skaffe dem organisatorisk tyngde i kulturlivet og overfor kommersielle aktører. Her var han seg meget bevisst at han selv satt på begge sider av forhandlingsbordet. Tidligere, særlig rundt 1970, var han en tydelig, skarp men forsoningsvillig deltaker i den offentlige debatt om popmusikkens verdi og samfunnsmessige og mentalhygieniske langtidsvirkninger. Her viste han seg som alt annet enn den populisten motstanderne ville redusere ham til, og tydde til ironi og storsinn i møte med et selvbestaltet skikt av kulturbærere med bornerte holdninger. Debatten ble et veiskille og markerer for ettertidas betraktere starten på nedbyggingen av skillene mellom høyt og lavt i kulturen, en prosess som fortsatt pågår. Bendiksen var med på å drive en tidlig kile inn i den kompakte motstanden mot de populærkulturelle former, noe som snart ble de rigeur på 70-tallet. Mot slutten av livet kunne han konstatere at pendelen hadde svingt til motsatt side. En tilnærmet fullbyrdet relativisering mellom smalt og bredt var inntrått, ikke uten omkostninger for musikkformen han selv hadde viet sitt liv til.
Bendiksen deltok, som platebransjen og den norske popmusikkens talsmann, i kulturdebatten gjennom årene. Han var en varm tilhenger av det utvidede kulturbegrep og så at musikken bare møter stengsler vi selv skaper, som fordommer og snobberi. Hans røst som kulturdebattant var en forlengelse av virket som plateprodusent, og han levde som han lærte. Dog var han en stemme for sin tid og den har en svakere gjenklang i dagens musikkbilde. Musikken han utga var preget av optimisme og framtidsdrøm, konsesusorientert framfor konfliktsøkende. Den norske pop-en som strømmet ut fra platepresseriet på Hønefoss var tiltenkt den jevne borger, "folkelig" i ordets mest bokstavelige og til tider diskutable betydning. Han var seg svært bevisst musikkens virkning på lyttere og platekjøpere, dens sosiale funksjon som møteplass. Den kringkastede og masseproduserte musikken skapte en ny type fellesskap, en massemediert samling om et fellesgods, et imaginært kollektiv hevet over geografiske grenser, et eventyrland der Bendiksen var Dovregubben og Asbjørnsen på samme gang. Ikke alt han utga holdt samme kvalitet, men han undervurderte aldri publikum. Det var, når alt kom til alt, lytterne som avgjorde om musikken fikk leve eller gå i glemmeboka.
De lange linjene
Det var altså et vagt definert "folk" som var Bendiksens målgruppe. Hvilken ambisjon, å lage musikk for alt folket! Etterkrigstidas nordmenn hadde øre for den gode melodi, men var utstyrt med heller dårlige engelskkunnskaper. Han gikk for den klare melodi og norsk språk. Kari og Ola fra 50- og 60-årene er nå gamle mennesker, ofte tilsidesatt i samfunnsbildet og ditto ignorert for sine musikkminner. Siste fase av Bendiksens karrierer bestod blant annet av et utrettelig opplysningsarbeid i den gamle pop-ens tjeneste. Nyutgivelser, konserter, avispolemikker og debatter fylte mye tid de siste åra, særlig forbannet var han på NRK som ikke spilte musikk for eldre mennesker på dagtid. Dette var en logisk utvikling for Bendiksen, en bekreftelse på de lange linjer i hans tekning og praksis. Musikken var hans evige kall.
Bendiksen skapte sitt livsverk gjennom hardt arbeid og, sannsynligvis, forsakelser han ugjerne snakket om. Han så det hele vokse og bære rike frukter, men også falle sammen med krise og tragedie i kjølvannet. At han så reiste seg igjen, som mann, menneske og musikkgestalt, er et epos i seg selv, en forbilledlig fortelling for alle oss som elsket musikken, men sjelden tenker over hvilket arbeid, hvilken risiko, som ligger bak. Bendiksen forstod sin tid, ga dens puls musikkens rytmer og linjer - lenge. Når tida så forandret seg og fortrengte "hans" musikk, ble selvsamme musikk springbrettet for en ny start. Arne Bendiksen fremste innsats var for publikum. Han ga oss en nasjonal popmusikk som kombinerte innovasjon og tradisjon, det internasjonale og lokale. Musikken hans ble et optimistisk lydspor til ei tid preget av tekniske framskritt, industrialisering, velstandsvekst, kortere arbeidstid, lengre ferier og mekaniske hjelpemidler i husholdninger. Bendiksens pop var musikk å rette ryggen til, løsne på forkleet og ta seg en liten svingom på linoleumsgulvet mens KPS-komfyren varmet middagsmaten. At han med Kirsti Sparboe og "Nordlandsnetter" fikk sagt noe om sentralisering, fraflytting og hjemlengt, utfyller bildet av en plateprodusent med følsomhet for hva som beveget publikum.
Omfanget og allsidigheten i hans livsgjerning kan ligne Bendiksen med en yrkeskategori i en av de første bransjene han jobbet i, sirkuset. Slik sjongløren har mange baller i lufta samtidig, balanserte han de mange ideer og prosjekter. Som sjongløren mistet han av og til noen baller. Disse ble imidlertid aldri liggende lenge i sagmuggen før han kastet opp et par nye. Han spente vingene bredt og musikken stilnet aldri. De velfylte akrivene han møysommelig tok vare på i årene etter konkursen, dokumenterer allsidigheten og er i dag en nasjonalskatt vi alle eier en del av.
Med relativiseringen mellom kulturytringene falt behovet delvis bort for en musikk som søkte bredest mulig målgruppe. Rocken ersattet dessuten Bendiksens norske pop mange år før som dominerende musikalsk massekultur. Et par tiår var allikevel den norske pop-en det nærmeste vi kommer en utjamnende strøm i norsk populærkultur. Den handlet om og refererte ofte til den likhet mellom menneskene som sosialdemokratiet holdt opp som et ideal. Bendiksen skapte musikk som illustrerte visjonen om den myteomspundne egaliteten, det dunkle mål for velferdsstatens ambisjon. At han i tillegg holdt kontroll over produksjonsmidlene og brukte disse for å spre ideer og åndsverker i form av følelsesladet pop-poesi, gjør Bendiksen viktig.
Han var en av de ledende premissleverandører og bidragsytere i kulturfeltet i det siste halve århundret. Hans ambisjon ble realitet - en nasjonal popmusikk, en innsats som gjør ham fortjent til en plass blant professor Rune Slagstads nasjonale strateger.
Bjørn Hovde er musikkskribent.
