Lite oppsiktsvekkende nytt fra Jon Øivind Ness
INNLEGG: - Et felt som samtidsmusikk vil og bør alltid være omgitt av en viss kontrovers. Hvor denne kontroversen befinner seg vil imidlertid hele tiden være i endring, skriver Lars Petter Hagen, årets Ultimadirektør.
Det er etter hvert ganske klart at Jon Øivind Ness ikke liker en konseptuell tilnærming til kunst. Han mener det er ”påhitt og stunts” med kort levetid. Her er han i godt selskap med flere norske kunstnere som fører den samme fåfengte kampen for at figurativt maleri bør være den eneste legitime kunstneriske uttrykksformen. Men betyr det at vi skal late som om konseptkunsten ikke finnes, når den tross alt har dominert de siste 100 års kunsthistorie?
Mange vil si seg enig i at det er merkelig å diskutere dette på generelt grunnlag i 2009. Men siden jeg er prinsipiell tilhenger av diskusjon har jeg lyst til å berømme Jon Øyvind Ness for hans standhaftighet. La meg like fullt bemerke at langt de fleste arrangementene på Ultima var i et helt tradisjonelt format. Dette, kombinert med vissheten om at Ness ikke var på konsertene, får meg til å tenke på et ord resepsjonen av samtidsmusikk dessverre gjerne er assosiert med: fordommer.
Jon Øivind Ness’ ideer om den provoserende kunsten må kunne sies å være mildt sagt stereotype, og litt merkelige utsagn fra en som har studert kunstfag i 6 år. Som en ivrig leser av tegneserier gjennom mange år kjenner jeg godt til – og setter stor pris på – eksemplene fra Asterix og Christopher Nielsens ”Avant-garde ”som Ness trekker frem, hvor moderne kunstuttrykk parodieres. Det som er mer uklart for meg er hva han ønsker å si med dette? Ser han på det som et slags bevis for at konseptkunst ikke har noen verdi? Det er lett å parodiere eksperimentell kunst, noe de utallige parodiene på pling-plong musikk er et eksempel på. Mener Jon Øivind Ness at dette betyr at atonal musikk er dårlig?
I motsetning til hva Ness tror, ser jeg ikke på det å provosere som noe mål i seg selv. Men et felt som samtidsmusikk vil og bør alltid være omgitt av en viss kontrovers. Hvor denne kontroversen befinner seg vil imidlertid hele tiden være i endring. Der det i 1917 var kontroversielt med atonalitet i operahus og pissoarer på museum er det samme ikke spesielt kontroversielt i 2009. Nå lar folk seg provosere av andre ting, som for eksempel for lite atonal musikk. Forøvrig er det jo en kjent sak at det beste beviset på at noen er provosert er at de går ut i media og sier at de ikke er det.
Hvis en synliggjøring av en retning som (uavhengig av hva Ness’ synes er gyldig) ny-amatørisme kan føre til en diskusjon om samtidsmusikkens posisjon har jeg ingenting i mot det, tvert imot. I motsetning til hva Ness sier er ikke dette uangripelig. Tvert i mot er spissformuleringer som dette en form som gjør det mulig å føre en dialog. Er det en ting som er uangripelig er det Ness’ høyst subjektive utsagn om ”gyldige” kunstneriske ytringer og ”heslig” musikk. Et begrep som ”kunstnerisk gyldighet” har så mange negative historiske konnotasjoner at jeg nekter å bruke det, men det er liten tvil om at partituret ikke er den eneste måten å uttrykke seg musikalsk på.
Mitt inntrykk er at Ness i stor grad blander begrepene konseptkunst og kommunikasjon, og smører det hele sammen til det han kaller tabloidisering. Dette er selvsagt en grov overforenkling. På den siden av de kunstneriske prosjektene, og på den andre siden av de kommunikasjonsmekanismene som ligger til grunn for mottakelsen av musikken på festvalen. En vellykket musikkformidling må jo nødvendigvis ligge midt mellom verk og samfunn, og selv om det sikkert kan virke edelt, tror jeg det er lite hensiktsmessig å ignorere de kommunikasjonsformene som eksisterer i samfunnet fullstendig. Og det er også et faktum at mange jobber med problemstillinger som dette som en integrert del av sine verk.
Jon Øyvind Ness ønsker seg også en musikk som ”griper inn i verden” men dersom det fører til at han må forholde seg til ting han ikke liker, foretrekker han å sitte hjemme og høre på musikk ”uten krimskrams”. I og med at han har som kvalitetskriterium at musikken bare er god dersom han ”ville ha hørt på dette på CD hjemme” kan jo dette virke som et fristende alternativ.
Spørsmålet er hvor bra det vil være for utviklingen av samtidsmusikken dersom Ultimafestivalen tenkte på samme måte?
Utopisme er interessant i kunstnerisk sammenheng, men festivaler må også forholde seg til virkeligheten.
Ultima må også nå utover sitt opprinnelige publikum. Det er en forutsetning for å kunne fortsette å være en aktuell festival, og hvorfor skal man lage en festival som kun består av noe man kan høre på CD hjemme?
Lars Petter Hagen var direktør for Ultimafestivalen 2009.
Siste kommentarer:
2 lokale kommentarer til denne artikkelen
HVEM
Skrevet 10.10.2009 14:16 av Rasmus Spøkelseskladdensen
Mer er dette innlegget et intervju, eller er det et leserinnlegg? Hva er skrevet av Lars-Petter Hagen, og hva er skrevet av Carl Kristian Johansen.
Med vennlig hilsen
Rasmus Spøkelseskladdensen
INNLEGG
Skrevet 10.10.2009 19:25 av Carl Kristian Johansen