Debatt i spagat?
INNLEGG: Debatten om Ultima på Ballade.no synes å ha havnet i den gamle spagaten mellom avantgarde og modernisme, hevder professor Erling E. Guldbrandsen.
Debatten om Ultima på Ballade.no synes å ha havnet i den gamle spagaten mellom avantgarde og modernisme – to bærende retninger i den nye musikken gjennom hele det 20. århundret, selv om det også finnes andre. Bare for å unngå misforståelser: Jeg bruker disse to merkelappene her som teoretiske idealtyper.
Ytterpunktet av avantgarde er ren happening, ren event, oppløsning av Verket og Komponistrollen og Publikumsrollen og Kunsten i små hendelser, ofte absurde, morsomme, pinlige, forfriskende, dobbeltbunnede eller tilsiktet åndssvake. Fluxus-mannen Ken Friedman, som jobbet på Høvikodden samtidig med meg sent på 80-tallet, var breddfull av anekdoter. Som den om ”National Anthem Contest”, i et New-York-party, kanskje var det i leiligheten til Fluxis-ederen George Maciunas. Partitur: Alle de mannlige deltagerne, gjerne fulle, står på rekke og rad på verandaen og urinerer ned i gata mens de synger sin egen nasjonalsang. Den som synger lengst, har vunnet. Vi kjenner igjen ansatser til dette på årets program, langt mer forsiktig, langt mindre plumpt. Cage og Kagel har gjort inntrykk på de fleste av oss.
Ytterpunktet av modernisme er sterkt organisert, klingende lyd av stort alvor, gjerne med et noe pompøst historisk selvbilde, åndelig eller politisk eller psykologisk eller transpersonlig søken, i komplekse Verker skrevet for Fremtiden. Eller bare rett og slett lekre teksturer, moderne klassikere, slitesterke musikkverker, sjelden eller aldri spilt i Norge, som i årets åpningskonsert, med Stravinskijs ”Le chant du rossignol” første gang i Norge. Anekdote: Tenåringen Boulez satt klistret til radioen i Lyon i krigsåret 1942 og hørte dette stykket og skjønte at dette! dette var hans greie, og derfor ble han komponist, sa han i 1995. Xenakis, Scelsi, Nono, Messiaen, Stockhausen, Lutoslawski, Ferneyhough, Sciarrino. Vi kan ikke ha bare dette heller, det går ikke, det er klart.
Ultima burde fortsette å jobbe med denne spagaten, jobbe i den, tøye seg mot den, men selvsagt hele tiden med nye stykker, former, komponister, navn. Hvis Geir Johnson (Ultima-direktør red. anm) har lent seg mer over mot den ene foten og Lars Petter Hagen (Ultima-direktør i 2009, red. anm) mot den andre, så er jeg ikke engang sikker på hvem av dem som egentlig satser mest på hvilken fot. Herrespagaten er sånn at du trenger begge beina, hvis ikke går du på rumpa. Den krever utstrakt mykhet og smidighet, og styrke. Johnson har hatt utvilsomme avantgarde-tendenser i mange år, men har samtidig løftet frem klassikere, Hagen kan det meste om modernismen, men forsvarer nå happening-segmentet. Posisjonene deres er liksom blitt speilvendte, eller snudd på hodet, kanskje mer i denne ballade-debatten (der Johnson slett ikke har deltatt) enn i selve festivalpraksisen. Og hva med damespagaten, hvor ble det av den.
Kanskje bevegelse er viktigere enn posisjon. Sartre skriver at enhver ny sosial bevegelse som organiseres, gjennomgår en tilstivning gjennom ca 10 år og til slutt festner seg som institusjon. Da vil den brytes opp av nye bevegelser. Spagat i 10 år er trolig lite gunstig, både festival- eller helsemessig, man må utvilsomt riste løs. Det betyr ikke at man skal velge mellom den ene eller den andre foten. Det er heller ikke snakk om å velge mellom verk eller kontekst, slik noen debattanter spør om: de to polene konstituerer hverandre gjensidig, det er bare snakk om vektforskyvninger, for ikke å si tyngdeoverføring. Så fins det andre øvelser, som enkel hodestående, håndstående, bro (ikke minst), eller liggende flatt på rygg, eller ”fisken”, ”kamelen”, ”skorpionen”, der kroppen skal ut i nærmest umulige vinkler. Noen går for lotusstilling. Det er mye å glede seg til i årene fremover, det er nå mitt syn.
Erling E. Guldbrandsen er professor i musikkvitenskap ved Universitet i Oslo
Siste kommentarer:
10 lokale kommentarer til denne artikkelen
HMMM..
Skrevet 20.10.2009 00:47 av Johannes Martens
Erling Guldbrandsen:
Denne spagaten du snakker om, mellom avantgardisme og modernisme, begynner vel å bli ferdig utstrukket snart? Jeg synes du kommer med en glimrende oppsumering av ytterpunktene, og det får meg til å tenke at vi vel snart, som du antyder, er klare for å melde oss på Yoga 2?
Det hadde vært interessant å høre deg utdype noen av mulighetene du ser i de andre stillingene du viser til (hodestående, håndstående, bro, osv...)!! Jeg er enig med deg at jeg tror de er mangfoldige!
En nær komponistvenn av meg i England beklaget seg nylig over retningen som ny musikk tar der: at kjente popmusikere får komponiststatus og offentlig støtte til bestillingsverk fordi det selger, på bekostning av komponister med tradisjonell komposisjonutdannelse, og at det konseptuelle/kontekstuelle tar over der ”håndverket” og "verket" før var grunnmuren. Tendenser vi vel kan kjenne igjen litt her?
Litt på siden av Ultimadebatten ble jeg veldig overrasket da jeg leste den omfattende programboken som var skrevet i forbindelse med festivalen Happy Nordic Music Days. Så mye av tankegodset og estetikken fra den konseptuelle billedkunstverdenen som slukes rått!! Som om det er en uungålig nødvendighet at kunstmusikken skal dilte etter kunstverdenen, noen tiårs skritt bak!! Jeg tror ikke nødvendigvis at dette er den eneste, ei heller beste veien å gå!
Så lenge komponister skriver for klassisk skolerte utøvere, som alle sammen har et utøvende forhold til det beste av vestlig musikkhistorie, vil det alltid ligge andre premisser til grunn enn for billedkunstneren, som i dag kan slå igjennom og få kulturell kreditt med det mest utrolige fasadespill. Jeg tror unge komponister vil gjøre klokt i ikke å strekke seg for langt etter den visuelle kunstnerens tilsynelatende totale frihet, men forsette å fokusere på det komponister alltid har gjort best: sette toner sammen til en meningsfull helhet. Eller så får vi snart et behov for en musikalsk Nerdrum som tør å erklære et skille!
Dette leder over i en annen, aktuell sidedebatt, nemlig en norsk særegenhet som Lars Petter Hagen hadde en slengbemerkning til: Det norske figurative maleri. Etter den massive debatten i svenske medier i sommer som kom i kjølevannet av utstillingen Norsk Figuration i Edsvik kunsthall, var det mest slående, sett fra en musikers ståsted, at så godt som ingen forsøkte seg på faktisk å anmelde maleriene på dets egne presmisser. Ikke en gang en seriøs slakt!! Det var kun konseptuelle problematiseringer, som om kritikerne har fortapt seg så fullkomment i sine tanker at de har glemt hvordan man ser. All brains, no eyes!! Jeg er klar over at dette er en ladet og ikke uproblematisk sammenligning, men jeg tør allikevel å si: Heldigvis er vi ikke der enda i musikken. Et stykke samtidmusikk vil fortsatt kunne bli bedømt og analysert som verk, ikke kun på bakrgrunn av sin konseptuelle eller filosofiske berettigelse. La oss verne om dette i musikken! Jeg sier ikke at det ikke er rom for LIVE NUDE GIRLSXXX, men gud forby at en slik lammende trendyness skal sette agenda for mer enn en liten og kuriøs del av samtidsmusikken. La filosofene være filosofer, moteskapere være trendsetter og partyfiksere, la billedkunstnere finne igjen sin ryggrad, men la komponister forbli komponister, i hvert fall en stund til!!! Hilsen Utøver
HMMM..
Skrevet 20.10.2009 00:57 av Johannes Martens
Denne spagaten du snakker om, mellom avantgardisme og modernisme, begynner vel å bli ferdig utstrukket snart? Jeg synes du kommer med en glimrende oppsumering av ytterpunktene, og det får meg til å tenke at vi vel snart, som du antyder, er klare for å melde oss på Yoga 2?
Det hadde vært interessant å høre deg utdype noen av mulighetene du ser i de andre stillingene du viser til (hodestående, håndstående, bro, osv...)!! Jeg er enig med deg at jeg tror de er mangfoldige!
En nær komponistvenn av meg i England beklaget seg nylig over retningen som ny musikk tar der: at kjente popmusikere får komponiststatus og offentlig støtte til bestillingsverk fordi det selger, på bekostning av komponister med tradisjonell komposisjonutdannelse, og at det konseptuelle/kontekstuelle tar over der ”håndverket” og "verket" før var grunnmuren. Tendenser vi vel kan kjenne igjen litt her?
Litt på siden av Ultimadebatten ble jeg veldig overrasket da jeg leste den omfattende programboken som var skrevet i forbindelse med festivalen Happy Nordic Music Days. Så mye av tankegodset og estetikken fra den konseptuelle billedkunstverdenen som slukes rått!! Som om det er en uungålig nødvendighet at kunstmusikken skal dilte etter kunstverdenen, noen tiårs skritt bak!! Jeg tror ikke nødvendigvis at dette er den eneste, ei heller beste veien å gå!
Så lenge komponister skriver for klassisk skolerte utøvere, som alle sammen har et aktivt utøvende forhold til det beste av vestlig musikkhistorie, vil det alltid ligge andre premisser til grunn enn for billedkunstneren, som i dag kan slå igjennom og få kulturell kreditt med det mest utrolige fasadespill. (fortsetter på neste kommentar, maks 2000 tegn!)
HMMM..
Skrevet 20.10.2009 00:59 av Johannes Martens
Denne spagaten du snakker om, mellom avantgardisme og modernisme, begynner vel å bli ferdig utstrukket snart? Jeg synes du kommer med en glimrende oppsumering av ytterpunktene, og det får meg til å tenke at vi vel snart, som du antyder, er klare for å melde oss på Yoga 2?
Det hadde vært interessant å høre deg utdype noen av mulighetene du ser i de andre stillingene du viser til (hodestående, håndstående, bro, osv...)!! Jeg er enig med deg at jeg tror de er mangfoldige!
En nær komponistvenn av meg i England beklaget seg nylig over retningen som ny musikk tar der: at kjente popmusikere får komponiststatus og offentlig støtte til bestillingsverk fordi det selger, på bekostning av komponister med tradisjonell komposisjonutdannelse, og at det konseptuelle/kontekstuelle tar over der ”håndverket” og "verket" før var grunnmuren. Tendenser vi vel kan kjenne igjen litt her?
Litt på siden av Ultimadebatten ble jeg veldig overrasket da jeg leste den omfattende programboken som var skrevet i forbindelse med festivalen Happy Nordic Music Days. Så mye av tankegodset og estetikken fra den konseptuelle billedkunstverdenen som slukes rått!! Som om det er en uungålig nødvendighet at kunstmusikken skal dilte etter kunstverdenen, noen tiårs skritt bak!! Jeg tror ikke nødvendigvis at dette er den eneste, ei heller beste veien å gå!
Så lenge komponister skriver for klassisk skolerte utøvere, som alle sammen har et aktivt utøvende forhold til det beste av vestlig musikkhistorie, vil det alltid ligge andre premisser til grunn enn for billedkunstneren, som i dag kan slå igjennom og få kulturell kreditt med det mest utrolige fasadespill. (fortsetter på neste kommentar, maks 2000 tegn!)
HMMM..CONTINUED!
Skrevet 20.10.2009 01:00 av Johannes Martens
Jeg tror unge komponister vil gjøre klokt i ikke å strekke seg for langt etter den visuelle kunstnerens tilsynelatende totale frihet, men forsette å fokusere på det komponister alltid har gjort best: sette toner sammen til en meningsfull helhet. Eller så får vi snart et behov for en musikalsk Nerdrum som tør å erklære et skille!
Dette leder over i en annen sidedebatt, nemlig en norsk særegenhet som Lars Petter Hagen hadde en slengbemerkning til: Det norske figurative maleri. Etter den massive debatten i svenske medier i sommer som kom i kjølevannet av utstillingen Norsk Figuration i Edsvik kunsthall, var det mest slående, sett fra en musikers ståsted, at så godt som ingen forsøkte seg på faktisk å anmelde maleriene på dets egne presmisser. Ikke en gang en seriøs slakt!! Det var kun konseptuelle problematiseringer, som om kritikerne har fortapt seg så fullkomment i sine tanker at de har glemt hvordan man ser. All brains, no eyes!! Jeg er klar over at dette er en ladet og ikke uproblematisk sammenligning, men jeg tør allikevel å si: Heldigvis er vi ikke der enda i musikken. Et stykke samtidmusikk vil fortsatt kunne bli bedømt og analysert som verk, ikke kun på bakrgrunn av sin konseptuelle eller filosofiske berettigelse. La oss verne om dette i musikken! Jeg sier ikke at det ikke er rom for LIVE NUDE GIRLSXXX, men gud forby at en slik lammende trendyness skal sette agenda for mer enn en liten og kuriøs del av samtidsmusikken. La filosofene være filosofer, moteskapere være trendsetter, la billedkunstnere finne igjen sin ryggrad, men la komponister forbli komponister!!! Hilsen Utøver
KONSPIRENDE KONSEPTER PUSTER SAMMEN
Skrevet 20.10.2009 09:43 av Christine Fenchel-Steen
Vi kan snu på det. Mennesket har en formidabel evne til å måtte sette alt i bås. Det ligger i den indre hjerne, i reptilhjernen. Vi sanser noe, og vil plassere det. Fra barnestadiet av. Det er slik vi er som sansere.
Nå, konseptkunst er ikke annet enn å ha dratt manipuleringen av denne egenskapen ut til en egen kunstform. Man leker med båsene, med menneskets persepsjon av virkeligheten.
Det påfallende er at uansett hva du spiller eller gjør kunstnerisk, så vil du plasseres i bås av mottakeren, om ikke annet enn halvbevisst. Du er et konsept uansett om det kun dreier seg om tradisjonalistisk stilformidling.
Konsept kommer av konspirere, som kommer av latin for "puste sammen". Tolk det som man vil.
PUST..
Skrevet 20.10.2009 13:26 av Johannes Martens
Kan du være vennlig å spesifisere hva du mener med ultrakonservativt og farlig i denne sammenheng?
Du sier at "konseptkunst er ikke annet enn å ha dratt manipuleringen av denne egenskapen ut til en egen kunstform. Man leker med båsene, med menneskets persepsjon av virkeligheten", og jeg kan være enig at det ofte ikke er annet enn det! Og derfor sier jeg at det absolutt må være rom også for dette, for det er åpenbart mange mennesker som synes dette er interessant i seg selv!
KONSERTERE, KONSEPTUERE, KONSIPERE, KONSPIRERE....
Skrevet 20.10.2009 15:05 av Jon Øivind Ness
KONSIPERE OSV DEL 2
Skrevet 20.10.2009 15:40 av Jon Øivind Ness
VAKTMESTER GORGONS HØSTUTSTILLINGSVISE...
Skrevet 20.10.2009 20:44 av Johannes Martens
Jeg syns det skrives utrolig mye flott norsk samtidsmusikk, og jeg setter stor pris på den lekne kompleksiteten i din musikk, Jon Øyvind, varheten i Lars Petter Hagens nyeste verker, intensiteten til Ragnhild Berstad og uttrykksrikdommen hos Rolf Wallin, (selv om jeg er mer interessert i musikken han skriver enn den han spiller på ballong eller i lyddrakt). Listen kunne blitt veldig lang!!
Samtidig er jeg for enda større bredde og variasjon, men utvidelse og fornyelse av horisonter trenger ikke kun å skje ved å trekke i retning av det snåle og eksperimentelle. Ved første møte oppleves snålhet ofte som noe nytt, og forveksles dermed igjen og igjen med fremskritt. Jeg er glad for at klimaet er i ferd med å snu, og at det blir mer åpenhet og aksept for komponister som velger en helt annen retning, som for eksempel Marcus Paus.
Jeg heller ikke redd for å gi min fulle støtte til norsk figurativt maleri! Hvis man ikke ser forskjell på Odd Nerdrum eller Christopher Rådlund og Vebjørn Sand så går man glipp av mye fint! Når det er sagt må jeg innrømme å ha hatt mange genuint morsomme opplevelser på diverse Høstutstillinger gjennom årene. Men ikke fullt så mange genuint gripende!!!
SNART FERDIG..
Skrevet 21.10.2009 05:37 av Johannes Martens
Jeg husker et seminar på Kunstnernes Hus i forbindelse med Carnegie Art Award i 2004 med tittelen ”Maleriet etter kunsten”, kanskje med skråblikk til Arthur C. Danto sin tittel “After the end of art”. Vi lever i en posthistorisk tid het det så fint i innledningen, og jeg fikk et bilde i hodet av en flokk med hval som har feilnavigert eller begått kollektivt selvmord ved å skylle seg selv opp på stranda.
Stian Grøgaard, som da var teoriansvarlig ved Statens kunstakademi, innledet med å si at man i hvert fall må kunne slå fast at KONTAKT MED HÅNDEN ikke lenger er et gyldig kriterium for vurdering av kunst, og jeg husker ordene gjorde fysisk vondt! For han satte ord på noe av det jeg savner mest i mye moderne kunst etter Warhol, og ikke minst i moderne arkitektur.
Kunsten er bare død i den grad vi sier at den er det, og i stedet for å bli liggende som strandete hvaler å vente på neo-posthistorismen, kan man vel forsøke karre seg tilbake i vannet og begynne å svømme? Og jeg tør påstå at samtidsmusikken ennå ikke har strandet, men den er på kanskje på vei mot grundt vann!!
Jeg ønsker Ultimafestivalen alt godt i arbeidet med å hjelpe til med navigeringen!