Musikk i skjæringspunktet
- Jeg har lyst til å kombinere noe som er rått og direkte og gjerne dansbart, groovy, med samtidsmusikk og klassisk musikk. Og gjerne utforske forholdet mellom støy og vakker musikk, seier plateaktuelle Gunhild Seim.
Av Ida Habbestad
Då debutplata ”Time Jungle” kom, vart den plassert mellom årets topp ti jazzalbum i Dagsavisen. NRK sin Erling Wicklund framheldt plata som viktig, og skildra ein muskk i ”lyttende forandring gjennom skiftende farger, småpussig utprøvende dialoger og eksplosive, stramme temaer”.
Også den nye plata, ”Morpho”, er motteken med lovord. Wicklund heldt fram Seim som ”en av vår tids mest interessante musikere”, medan Terje Mosnes i Dagbladet karakteriserte plata som eit ”innfriende steg framover for en artist som for alvor er i ferd med å etablere seg som en original stemme i den mangfoldige norske jazzen”.
At det finst ambisjonar om at musikken skal vera frodig, ligg truleg innbakt i bandnamnet Time Jungle. Sjølv meiner Seim at der ligg eit motsetjingstilhøve i namnet, og at det er i denne spaninga at musikken kjem til uttrykk.
- Jeg ser ’time’ som noe lineært og ordnet, mens ’jungle’ står for det motsatte; noe organisk og tilsynelatende kaotisk. Det er kanskje beskrivende for hvordan jeg skriver musikk: Jeg blander ting som er improviserte og ordnede, fra det helt frie til materiale som er veldig strengt, seier Seim.
Mangfald
Bakgrunnen til trompetisten er like variert som musikken hennar. Seim gjekk på musikklinja ved Langhaugen videregående skole, og fullførte i 1995 utdanning som klassisk trompetist ved konservatoriet i Stavanger. Parallelt har ho arbeidd med andre uttrykk, og snart etter endt klassisk utdanning byrja ho på ein bachelor i jazz ved konservatoriet i Odense. Vidare har ho røynsler frå ei lang rekkje band med utspel i mange sjangrar; som latin, R&B, pop, mainstream jazz, folkemusikk, reindyrka studioprosjekt og meir.
Det er altså mogleg å snakka om ein overgong frå tilværsla som klassisk musikar med utgangspunkt i den noterte tradisjonsmusikken, til verksemda mot friare, meir improviserte uttrykk. Ein kanskje vel så beteiknande innfallsvinkel er den at Seim sitt uttrykk tek form nettopp i det ho nektar å ta bastante, begrensande val mellom stilartar.
Same kva ser ho ikkje lettvint på uttrykka.
- Man bør gå skikkelig inn i en stil for å ha et verktøy. Det var derfor jeg begynte å studere jazz etter at jeg var ferdig på konservatoriet – for å lære håndverket bør man gå inn i tingene. Jeg har tro på å lære – gjerne mer enn én – stil så godt som mulig, men selv om det ikke nødvendigvis er lett å kombinere ulike stilarter, har jeg ikke hatt lyst til å slippe taket helt i det jeg har gjort før. I begynnelsen var jeg mest inspirert av ECM-aktig musikk – som på en måte befinner seg midt i mellom verdenene. Da hadde jeg virkelig behov for den klassiske klangen, fortel Seim.
Grundig, utforskande
Uttrykket er leikent, men då utøvarane i Time Jungle byrja å øva saman i 2004, var motivasjonen like mykje å tenkja grundig: Seim ville laga eit band som kunne fungera over tid og som kunne jobba målretta.
Det målretta arbeidet kan òg seiast gjeldande for eitt av dei andre prosjekta som er viktige for henne, Kitchen Orchestra, initiert av Seim saman med Petter Frost Fadnes, Didrik Ingvaldsen og Nils Henrik Asheim i 2005. Det Stavanger-baserte ensemblet har ein improvisasjonsbasert arbeidsmåte, med stadig nye inviterte leiarar, og dei har som mål å utforska tilhøvet mellom det individuelle og det orkestrale, i krysningspunktet mellom samtidsmusikk og jazz.
Samtlege av Time Jungle sine medlemer deltek i Kitchen Orchestra – men det er vesentlege skilnader i måten dei arbeider på, fortel Seim.
- Man kan kanskje si at Kitchen er mer av en lekeplass hvor vi jobber med et materiale i en begrenset periode; vi har forskjellig materiale til hvert prosjekt. Kanskje er vi mer eksperimentelle her enn i Time Jungle, hvor vi jobber over lengre tid, med de samme låtene. Det har ofte hendt at vi har tatt med oss ideer fra Kitchen inn i Time Jungle, hvor vi har mulighet til å jobbe med ideen ut fra en jazz-tilnærming, forklarer Seim.
Slik sett kan Kitchen Orchestra karakteriserast som ei inspirasjonskjelde for Time Jungle. Ved oppstarten var saxofonisten Andrew D’Angelo frå New York tilsvarande viktig som medspelar, inspirator og læremeister.
Arbeidet med han ”blei til” den første plata, og sjølv om begge platene gjennomgåande er fylt av Seim sine komposisjonar, kan kanskje ”Morpho” omtalast som ei meir sjølvstendig plate; der bandmedlemmene er utan nokon tilsvarande mentor. I alle fall skriv Seim på bandet si heimeside at plata har teke bandet i nye retningar.
- Prosjektet vi gjorde med Andrew i 2005 førte oss inn på et spor med kombinasjoner av frijazz, støy og låter. Den gangen kjørte vi tanken til det ekstreme. Selv om jeg fremdeles er svært opptatt av frijazz og støy, prøver jeg på denne plata å hente inn enda mer av alt det jeg har holdt på med opp igjennom, seier Seim.
Meiner du at denne plata er meir variert enn den førre?
- Platene er nok varierte på ulike måter. På den første plata kunne vi gjøre et stykke i én stil og det neste stykket i en ny. På denne platen blander vi. Vi har kanskje ikke alle slags uttrykk i en og samme låt, men vi forsøker å flette de enkelte låtene mer inn i hverandre, så det flyter mer naturlig.
I dialog
Besetninga har alt å seia for eit uttrykk, meiner Seim, som opplever det som sentralt for arbeidet at utøvarane skal få farga musikken. Kan henda er det difor Time Jungle stadig eksperimenterer med konstellasjonen av musikarar, og på den nye plata er det ikkje lenger med nokon gitarist, medan det tidvis er gjort bruk av ein marimba-spelar.
- En annen forskjell mellom ”Time Jungle” og ”Morpho” er at jeg har tenkt mer horisontalt nå. Til den første plata kunne jeg skrive låter med besifring, og gitaristen spilte akkordene. Nå har jeg prøvd å unngå dette. Det at akkordene ikke er der, er en begrensning som åpner for nye innfallsvinkler. Man må på en måte være mer bevisst på å utnytte det man har, seier Seim.
Ein kan dessutan læra av det ein har gjort før, meiner trompetisten, som då ho komponerte det nye materialet nesten metodisk lytta til den gamle plata. På ”Morpho” siterer ho seg sjølv, i brotstykke som neppe er enkle å finna, men som truleg er beteiknande for prosessen, der målet er å byggja stadig vidare.
Er du i dialog med deg sjølv?
- Kanskje – men også med andre. Det er ikke nødvendigvis ferdig materiale som er hentet: Jeg har tatt biter fra improvisasjoner og gjort dem om til komposisjoner og omvendt. Det er heller ikke bare gammelt materiale som blir sitert. De ulike låtene på den nye platen kommuniserer med hverandre ved at materiale fra enkelte låter tas videre i andre. Tanken er at materialet skal kvernes – og hele tiden komme ut på nye måter, seier Seim.
Rå og direkte
Eit stykke på veg er det også slik ho arbeider med eldre materiale. Seim plukkar, gamal musikk, folkeleg musikk, der kombinasjon mellom historie og stilartar innan mange sjangre tykkjest vera det viktige.
- Det er så mange ulike innfallsvinkler, så jeg tror ikke det er mulig å forklare det generelt. Men ett eksempel er å ta en tonerekke fra noe serialistisk og sette på en afrikansk rytme. Eller å ta en danseform fra barokken og putte på støy. Vi stjeler, ikke hele takter, men enkle elementer, som kombineres med elementer av noe annet. Så forsøker vi helt enkelt å få dem til å fungere sammen på ulike måter, forklarer ho.
Resultatet er nettopp sinnrikt, ellevilt til tider, vakkert, vitalt – og, som me finn i ein meldar sin overskrift, gjennomført.
Når me så freistar å komma fram til kva musikken hennar kan kallast – Mosnes og andre nemner til dømes omgrepet ”moderne kammerjazz” – er det tydeleg at Seim finn det nokså uviktig å gje musikken namn. Namna er sjeldan saksvarande, meiner ho, sidan ulike menneske gjev uttrykka ulike namn.
Dermed kjem det ikkje som noka overrasking at ho har treng tid til å forklara kva som er motivasjonen i det vidare: Kva uttrykk ho etterstreber –og kvifor ho byrja i det heile.
- Eg føler ikkje at eg har noko val, seier ho, og tenkjer seg om.
Svaret som kjem er klårt fundert.
- Jeg har lyst til å kombinere noe som er rått og direkte og gjerne dansbart, groovy, med samtidsmusikk og klassisk musikk. Og gjerne utforske forholdet mellom støy og vakker musikk, seier Seim.
Kitchen Orchestra held sin WHAT'S COOKING festival neste helg, det fullstendige programmet finn du her. Gunhild Seim og Time Jungle har denne heimesida.
Time Jungle er Gunhild Seim (trompet), Arild Hoem (saxofon), John Lilja (bass) og Dag Magnus Narvesen (trommer). Med på plata er òg Odd Børge Sagland (marimba).
