Oslo Kammermusikkfestival ble åpnet med brask og bram fredag kveld, da Ungdomssymfonikerne under dirigent Ole Kristian Ruud ga seg i kast med verker av Tsjaikovskij, Stravinskij og Rolf Wallin. I sin åpningstale mente statsminister Kjell Magne Bondevik at jakten etter emosjonelle opplevelser er en av årsakene til interessen for musikk i vår tid. Ballades utsendte medarbeider, Jonas M. N. Sørensen, er på sin side av den oppfatning av at åpningskonserten nettopp bød på en rekke slike øyeblikk, fra Wallins avdekking av urkreftene til Andsnes' imponerende fremføring av Bartoks andre klaverkonsert.
Av Jonas M.N. Sørensen
Med Dronning Sonja og flere ministere tilstede åpnet Statsminister Bondevik årets Kammermusikkfestival fredag kveld med en tale. I talen sin nevnte Bondevik en søken etter emosjonelle opplevelser som en av kreftene bak interessen for musikk i våre dager. Mot en utbredt rasjonalistisk tankemåte rettet Bondevik oppmerksomheten mot noe romantisk, og romantikkens følelsesfylde fant han i søkenen etter de emosjonelle opplevelsene.
Denne søkenden fikk raskt tilslag på kveldens program. Første stykke ut var Rolf Wallins "Id" fra 1982, hvor store og emosjonelle krefter var i sving. Ungddomssymfonikerne gjorde under dirigent Ole Kristian Ruuds ledelse disse kreftenes til bølgende og fossende klanger. Man kunne i stykkets lavmælte begynnelse lede tankene mot naturmystiske stemninger ikke helt ulike slike man kan finne Stravinskijs Vårofferet, og hos Wallin var det fiolinenes flotte innsats som gjorde mye av denne stemningen. Og som et ytterligere apropos til Stravinskij syntes de tette akkordene i messingblåserne noe senere i "Id" å ha fellestrekk med sekvenser i hans "Symfoni for blåsere". I disse messingklangene ble vi gitt et inntrykk av hvilke urkrefter Wallin ville sette i sving, og messingblåsernes klanger vibrerte godt og fremviste inntoning på øverste hylle. Men på de høyeste bølgetoppene, der et fullsatt orkester skal romme de store klangene, er det som noe sprekker opp, og noe som grumses til i strykergruppen, men denne bristen levner fortsatt håp tilbake når vi får oppleve en ennå heftigere råskap, som kan sies å stå seg til det tittelen byr oss: Id. Og selv om noen av de kraftigste partiene kanskje ble vel tøylesløse, skal Ungdomsssymfonikerne ha honnør for måten de taklet en tung samtidskomposisjonen på.
Leif Ove Andsnes imponerte i Bartoks 2. klaverkonsert fra 1931, men orkesteret brukte litt av tiden utover i den første satsen til å anpasse seg solisten. Senere fulgte mange gode enkeltprestasjoner fra orkesterrmusikerne, især lot jeg meg fortsatt fascinere av slagverkerne, som allerede i Wallins stykke hadde fanget min oppmerksomhet. Andsnes er en pianist av et format som gjør det å lytte til han til en opplevelse, der man forstår at han har en historie å fortelle. Der andre i musikk som denne uhyre teknisk krevende pianokonserten synes å - på et litt heseblesende vis - bare ville komme seg gjennom, finner man hos Andsnes også en ro som får en til å lytte nærmere og på ny; det er i sannhet mesterlig. Det vi i første satsen kunne savne av orkesteret, fikk vi tilbake i andresatsen hvor orkesteret på en helt annen måte stod seg mot alle de klangene Andsnes så elegant trakk ut av flygelet. Heller ikke i den avsluttende tredjesatsen manglet det noe på orkesterets tilstedeværelse, selv om man nok hos en Bartok kunne ønske seg ennå mere rytmisk stringens.
I tillegg til Bondeviks åpningstale fikk vi en velkomsthilsen av tidligere utenriksminister og styreleder for Oslo Kammermusikkfestival 2002, Thorvald Stoltenberg, og en tale av Arve Tellefsen som er kunstnerisk ansvarlig for festivalen. I sitt fjortende år trakk Tellefsen frem ikke bare at han var glad og stolt over igjen å presentere unge norske musikere, men også at de fikk et så stort publikum som i denne åpningskonserten i konserthuset. Det inspirerende i møtet mellom våre unge musikere og et stort publikum, som Tellefsen poengterte, fikk seg en ekstra dimensjon av at relativt ny norsk musikk - Wallins "Id" er tyve år gammelt - og en fremragende norsk solist som Andsnes begge ble deler av dette møtet. Idet Wallin i lys sommerdress spratt smilende opp på scenen for å få buketten sin, var det ikke vanskelig å legge merke til at også han satte pris på dette møtet. Andsnes på sin side roet et gledelig oppmøtt og heftig klappende publikum ned med Debussey som ekstranummer før pause.
Etter pause vartet Ole Kristian Ruud og Ungdomssymfonikerne opp med Tsjaikovskijs fjerde symfoni, hvor Ruud hadde funnet frem til en lun, men ikke lodden orkesterklang. Det tror jeg stykerne skal ha mye av æren for, og det var både godt og morsomt å høre dem spille seg gjennom især andre og tredje sats. Også treblåserne fortjener å trekkes frem i Tsjaikovskij-symfonien, mange enkeltprestasjoner i denne gruppen vitnet om musikere som allerede har utviklet en personlig klang på sine instrumenter. Den rosende omtalen messingblåserne ble til del i omtalen av åpningssstykket til Wallin, kan gjentas også her i symfonien som avsluttet konserten. Det opplevdes som det var måten strykerne spilte på som tilførte Tsjaikovskij en friskhet som heldigvis forhindret at det hele ble altfor pompøst, selv om jeg nok også her kunne ønske meg et større driv.
Da jeg gikk fra konserten og ut i sommerkvelden, var jeg utvilsomt noen emosjonelle opplevelser rikere, slik jeg vil tro at vi alle, sikkert også statsministeren, var det. Stoltenberg røpet forresten i sin velkomsthilsen at Bondevik ikke var tilstede bare fordi han var statsminister, men at han har pleid å komme i mange år.
Oslo Kammermusikk Festival 2002, åpningskonsert, fredag 16.august kl. 19, konserthuset
