Mellom 2. november og 5. desember spiller Ardittikvartetten i London, Badenweiler, Aarau, Köln, Wien, Bordeaux, Dortmund, Los Angeles, Toronto, New York og Philadelphia. Hvori opptatt fem urframføringer av helt fersk musikk. I oktober spilte de i Oslo under Ultimafestivalen, hvor de har vært fast inventar siden 1999. I løpet av denne tiden har de blant annet urframført fem verk som Ultima har bestilt til dem av norske komponister. Nå har kvartetten spilt inn fire av disse norske verkene for platemerket Aurora. CDen ble lansert i forbindelse med konserten i oktober. Ballade møtte da Irvine Arditti til frokost.
Av Hild Borchgrevink
Etter at Irvine Arditti etablerte kvartetten i 1973 for å spille den britiske komponisten Jonathan Harveys første kvartett på et seminar, har ensemblet ryddet nytt musikalsk land i 30 år, både som formidlere av musikk ingen i begynnelsen ville spille, og som laboratorium for komponister.
"Ardittikvartetten var kanskje ikke de første, man kan nevne både LaSalle-kvartetten og Juillard-kvartetten i den forbindelse, men knapt noen har gått så konsistent og helhjertet inn i denne situasjonen og skapt sin egen tradisjon - sin egen 'sound' som et varemerke innen den nye musikken," skriver Ultimas direktør Geir Johnson i tekstheftet til CDen.
Det er sjette, eller muligens syvende, gang Ardittikvartetten spiller på Ultimafestivalen. Det, og en tilværelse hvor du våkner opp til en ny by og en ny tettskreven partiturside av en ny og i alle fall i verkets egen forståelse grensesprengende utvidelse av kanon omtrent annenhver dag, gjør det forståelig at selv en Irvine Arditti kan gå litt i surr. Han balanserer en tallerken med en umiskjennelig britisk frokost som Fedon ville ha kastet til duene, ned på bordet, myser mot et støvgrått Jernbanetorg under oss og sier: - Hva er det vi skal snakke om egentlig? – CD-innspillingen? Men snakket ikke vi om den i fjor?
Vi må gi ham rett i det, han nevnte den i fjor. Vi aner muligheten av et intervju som kommer til å slutte veldig fort. - Men siden den gang har den faktisk funnet sted, prøver vi, så kanskje… – Ja, vi spilte den inn i februar, det er sant, sier han. Så er vi på sporet igjen.
Platen med den sjarmerende potensielt selvmotsigende (og noe kliniske?) tittel ”Ultima Arditti vol. 1” inneholder verk av Ragnhild Berstad, Jon Øivind Ness, Sven Lyder Kahrs og Rolf Wallin, alle skrevet spesielt for Ardittikvartetten og urframført på Ultima. Betyr tittelen at det kommer flere plater?
- Det lurte jeg også på da jeg så den, sier Irvine Arditti med en umiskjennelig skøyeraktig indignasjon. – Jeg visste ikke hva platen skulle hete. Vi har ikke bestemt noe ennå, men det er vel ikke umulig.
Innspillingen har foregått i London, med François Eckert som produsent, tekniker og masteransvarlig. Alle komponistene fikk tilbud om å følge innspillingen, og tre av dem reiste over.
- Eckert er den produsenten jeg foretrekker, så vi hentet ham til London, sier Irvine Arditti. – Innspillingen ble faktisk gjort i en kirke rett ved der jeg bor, All Saints Church i East Finchley.
Han forteller at det særlig var morsomt å få jobbe så grundig som man kan på innspilling, med Rolf Wallins ”Phonotope”. – Det ble mye bedre enn da vi urframførte den, både fordi Wallin har jobbet mer med stykket, og fordi vi har fått det mer under huden.
Wallin snakker om arbeidet med Arditti og Phonotope i et intervju i et nylig Parergon, som sannsynligvis er gjort før innspillingen begynte:
”[N]år jeg spiller ballong for eksempel, så er jeg veldig sånn på ”hvor er publikum nå?” Det er et samspill der som jeg tror er enklere når man jobber med improvisasjon. Det er derfor jeg har vært opptatt av improvisasjon som ikke er sånn jazzimprovisasjon, eller fri-impro […] Det er sjelden de møtes i samme stykke. Og i Phonotope […] var det et sånt halv-vellykket møte mellom dem, som delvis havarerte. […] musikerne i Ardittikvartetten er fantastiske når de vet hva de skal gjøre – men jeg ville gjøre nettopp en sånn ting for sånne som ikke er spesialister i improvisasjon, ville lage et spill for dem som de ville føle var meningsfylt, som ga noe annet enn et streit partitur- og det var det prosjektet som ikke kom i havn. Men jeg skal få det i havn, altså… det skal jeg.” (Parergon 25-26, 2004, om musikk)
Og Arditti synes i alle fall det kom i havn. - Det er fire veldig forskjellige komponister, synes han. - Noen av stykkene kjenner vi jo etter hvert godt fordi vi har spilt dem flere ganger. Sven Lyder Kahrs’ ”Ein Hauch um Nichts”, for eksempel, har vi hatt med oss litt rundt. Mens noen har vi ikke spilt siden de ble urframført. Likevel ligger jo lydverdenen der et sted i bakhodet.
Ballade prøver å få ham til å snakke om hver av disse lydverdenene mer konkret, men kommer ingen vei. Irvine Arditti har vært ute en vinterdag før. Han vil ikke sammenligne komponister. Han ror seg elegant bort ved å gjøre et nytt forsøk på å uttale "Lyder Kahrs", noe som går særdeles dårlig, for ikke å snakke om "Edvin Østergaard", som han skal spille musikk av om en liten halvtime. - Jeg forstår ikke hvordan dere lager de lydene! sier han. -Oeeytvin. Det er aldri noen som skjønner noe som helst når jeg skal si norske navn, hehe...
Vi gir opp og spør istedet om hvorfor Ole Henrik Moes verk, som Ardittikvartetten urframførte i Aulaen i fjor, ikke er med på platen.
- Det var ikke ferdig, vi spilte bare en del av det, sier Irvine Arditti. – Men vi hadde veldig lyst til å arbeide videre med ham, så nå har jeg spurt ham om han vil gjøre stykket ferdig til oss. Vi ble fascinert over det han gjorde med instrumentet. Det var klanglige ting som vi ikke gjorde riktig, og på prøven lånte han fiolinen min og viste oss hvordan han ville ha det. Han er jo selv fiolinist.
Vi har sett Irvine Arditti egenhendig ommøblere gjestelisten på Ultimas tidligere festivalhotell Gyldenløve, fordi noen hadde oversett kvartettens kontraktfestede krav om rom i forskjellige etasjer. Kravet står der fordi musikerne vil slippe å høre hverandre når de øver. Forståelig - hvis man husker på at timene på hotell stort sett er de få timene på døgnet som disse fire menneskene ikke tilbringer på samme kvadratmeter og hvor de ikke hører hverandre spille. Men det måtte en anselig mengde Ardittisk temperament til før hotellet skjønte viktigheten av akkurat det.
Med dette i bakhodet kunne man tenke seg at mannen ville ta første fly hjem hvis en komponist tok fra ham fiolinen hans på en prøve for å vise ham hvordan han ville at noe skulle gjøres. Men etter tretti år som reisende i Ferneyhough-kvartetter og over tusen tilsvarende urframføringer av musikken til alt fra sjenerte, unge til selvbevisste, gamle komponister er Irvine Arditti altså fortsatt utrettelig nysgjerrig, og med det følger en ydmykhet. Når han hører noen gjøre noe han ikke kan, som han synes er fint, vil han lære det og ber om å få jobbe videre.
Det står det respekt av - sannsynligvis er det fare for vol. 2.
