"Ung, fremadstormende, uvanlig talentfull" står det i Festspillenes presentasjon. I fjor satte han hovedstaden på ende med sin Masetto i Don Giovanni på Den Norske Opera. I neste sesong er han tilbake, men denne gang i tittelrollen. I samme sesong skal han spille Papageno og Schaunard (La Boheme). Sist lørdag vant han Rikskonsertenes INTRO-konkurranse. På Festspillenes synger han om Schuberts vakre møllerdatter på Troldhaugen. Ballades utsendte har hatt en prat med Johannes Weisser, som vender tilbake til Fedrelandet etter avsluttede studier i København.
Av Hilde Holbæk-Hanssen
Vi husker ham som guttesopran i Oslo Domkirkes Guttekor. Som en vakker, ung stemme vi hørte rundt om i hovedstaden. Som leder av selvstartet mannskor på videregående skole, en herlig guttegjeng fra 16-18 år som kastet seg ut i Griegs Sangerhilsen med dødforakt. Og her sitter han foran oss med fullført utdannelse, med atskillige lovord i bagasjen etter opptredener på Komische Oper i Berlin, Den Norske Opera, orkestre både her og der, diverse oratoriefremførelser, og påstår at det ikke har tatt av!
For Ballades utsendte syntes det var en grei start på samtalen: - Du har studert på Det Kgl. Danske Musikkonservatorium og Det Kgl. Teaters Opera-akademi, og har allerede hatt flere operaroller og lovpriste konserter. Det virker som om det tok det av med en gang du kom til København i 1999?
- Jeg føler vel ikke egentlig at det har tatt av.
Nei vel. Da får vi endre tema: - Hva fikk deg til å velge København?
- Sangpedagogen Susanna Eken. En super lærer! Hun var lærer til min sangpedagog i Oslo, Ståle Ytterli, som jeg begynte hos som 14-åring. Hun er også lærer til min alle første sangpedagog Kristin Kjølberg, som underviste oss i Domkirkens guttekor.
Ja, vi bør kanskje dvele litt ved din korbakgrunn?
- Den snakker jeg gjerne om. Jeg sang i kor i hele oppveksten. Vi fikk en veldig grundig oppfølging i Domkirkens guttekor, både av sangpedagog og av korets leder, Terje Kvam. Minst like viktig var årene i Norges Ungdomskor, hvor jeg var aktiv i hele ungdommen. Vi reiste og opplevde mye, og Carl Høgset var en svært inspirerende leder for oss. Han har hatt stor betydning.
Du har fullført din operautdannelse, så nå skal du legge operaverdenen for dine føtter?
- Nei, jeg skal hjem! Etter seks år i København gleder jeg meg veldig til å bo i Oslo. Jeg er ikke interessert i såkalt "Angfängerkontrakt" på en tysk operascene, slik man gjerne gjør for å få fotfeste i bransjen. Nå har jeg gått på skole nesten hele livet og føler at en slik kontrakt blir som å gå på enda mer skole. Akkurat nå vil jeg være frilanser, og jeg vil synge Lieder! Det var Schumanns lieder som fikk meg til å satse på sang, og jeg er veldig glad i Lieder.
Johannes Weisser er en alvorlig ung mann, i ordets beste forstand. Både på scenen og i samtale med ham får man inntrykk av en dyp seriøsitet i forhold til det han holder på med. Her kommer det ingen lettvintheter. I en verden hvor opera er "in" og store og ikke fullt så store operahelter trekker fulle og litt hysteriske hus, er det befriende å møte en 24-åring som synger som en gud og som er så full av ærefrykt for den musikken han fremfører. Det er det tyske romantiske Lied-repertoar som opptar ham. For å få fremført denne musikken har han arrangert egne Lied-konserter i Oslo og København.
- Jeg jobber grundig med det tyske repertoaret. Jeg har hatt timer med den legendariske pianisten Helmuth Deutsch, som bl.a. var Herman Preys akkompagnatør.
Men kan du leve av å synge bare Lieder?
- Nei, men jeg har faktisk nok å gjøre hele neste sesong med lieder, oratorier og tre roller på Den Norske Opera. Og med INTRO-programmet til Rikskonsertene får jeg jo også god drahjelp.
Men selv om det går bra i øyeblikket er auditions ute i verden et must for unge sangere. Dessverre.
– Det er dyrt og frustrerende å drive med. Man reiser til andre siden av Europa, gjerne på en dags varsel, for å synge for en operasjef i fire minutter, og så reise hjem igjen og kanskje aldri høre noe mer fra mannen.
Reise og opphold betaler man selv ved slike utflukter. Da kommer det godt med at Johannes Weisser har mottatt det prestisjetunge Ruud-Wallenberg-stipendiet tre ganger, samt det danske Van Hauen-stipendiet.
Synger du aldri nyere repertoar?
- Jeg har sunget Per Nørgaard og noen nyere engelske komponister, men for tiden jobber jeg mye med standardrepertoir i mitt stemmefag.
Og derfor er han i Bergen. På Festspillenes siste dag inntar han Troldsalen med Franz Schuberts Die schöne Müllerin , denne merkelige historien, som er resultat av en tysk selskapslek i 1816. Under et selskap i finere kretser besto underholdningen i et syngespill hvor gjestene fikk utdelt forskjellige roller, i historien om en møllerdatter og hennes fire friere. En av gjestene var dikteren Johann Müller, som skrev tekstene. De ble senere udødeliggjort ved at Franz Schubert tonesatt dem. – Du har sunget denne syklusen mye. Er det selve yndlingssyklusen?
- Ja, jeg har sunget den mye og er veldig glad i denne musikken. Men jeg har vel egentlig ikke noe yndlingsverk. Jeg føler at denne musikken passer til både alderen og stemme.
Ja, syklusen passer vel godt til en ung mann. Er din alder noe du tar hensyn til når du velger repertoar?
- Ikke egentlig. Jeg er opptatt av å fortelle en historie når jeg synger og bruker mye tid på å sette meg inn i tekstene og forstå hva de handler om. Jeg leser dem og danner meg et indre bilde av diktene. Nå er kanskje ikke Müller den største av de poetene Schubert benyttet. Jeg har veldig sans for de store romantiske dikterne han brukte, f.eks. Heine.
Om Johannes Weissers karriære ikke har "tatt av", må den sies å være på god vei. Og gled deg Norge. Han er på vei hjem!
Johannes Weisser: På vei hjem
