- Det er streik i Bergen Filharmoniske Orkester. Tenk deg følgende; vekterne på Gardermoen streiker, de er i konflikt med sin arbeidsgiver Avinor. SAS Braathens fortviler, men direktøren går offentlig ut og sier de som tredjepart ikke er en del av konflikten. Derfor har de leid inn vektere fra Latvia slik at publikum ikke skal rammes. Det er vel ingen som er i tvil om hvilket fantastisk bråk dette ville bli...
Av Per Erik Kise Larsen, Direktør for Det Norske Kammerorkester
- Nå streiker orkestermusikerne, og musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester er tatt ut i streik. Anslaget er selvfølgelig rettet mot Festspillene. Der sier direktøren at de som tredjepart ikke er en del av konflikten. De har derfor bl.a. leid inn et orkester fra Baltikum slik at publikum ikke skal bli rammet av streiken. Det er vel ingen som er forundret over at det blir bråk av dette.
Men det blir det ikke! Musikerne står der på åpningsdagen pent og pyntelig ved inngangen til Grieghallen og deler ut løpesedler. Samtidig går både baltiske orkestermusikere, og superstjerner som Gideon Kremer, og Elisabeth Nordberg Schultz inn kunstnerdøra med den største selvfølge for å konsertere som erstatning for musikerne som står på utsiden og streiker.
De blir ikke stoppet. Faktisk ser det ut til at alle parter synes dette er helt greit. Ingen tør engang ta ordet streikebryter i sin munn. Men hva er det da? Jeg fant følgende definisjon i Caplex: Streikebryter: person som unnlater å følge vedtak om streik, eller som tar arbeid i en stilling som han vet er rammet av streik.
Jeg antar de medvirkende musikere i åpningskonserten vet hvorfor de ble bedt om å spille.
Det er flere interessante elementer i denne saken, og dessverre, etter min mening, meget beskrivende for vårt musikkliv og holdningene til kunstnere/musikere som seriøse yrkesutøvere. Kunst og kultur skal behage, ikke plage. Når det kommer et snev av ubehag over det hele, vender festival, kollegaer, publikum, presse, ja selv de streikende musikerne nesen vekk og later som ingenting. Er det rart vi mangler oppmerksomhet og konfliktsaker i det offentlige rom innen kulturen.
Festspilldirektør Per Boye Hansen sier han har sympati med de streikende. Den troverdigheten forsvinner for mitt øye når han samtidig går hen og erstatter de streikendes konsert slik som her. Jeg kan forstå hans frustrasjon over å bli rammet på denne måten på hans første festspill og på selve åpningskonserten. Men her var altså ingens liv i fare, ikke engang et lite åndsliv sto egentlig på spill, bare en konsertopplevelse mindre for litt over 1000 mennesker som har mer enn 150 andre å velge i den kommende drøye uke. Hva var det som var så viktig ved dette at det måtte gjennomføres - konsertens repertoar var jo likevel ødelagt. Var det lojaliteten til publikum, sponsorer og egeninntekt som totalt overskygget respekten for musikere som yrkesgruppe og samfunnsaktør på lik linje med andre? Med denne handlingen beviser musikklivet selv - her gjennom Festspillene - at musikken er ufarlig kakepynt som vi lett erstatter med annen kakepynt. Jeg tror ikke det er dette Per Boye Hansen vil med sine festspill.
Grieghallen onsdag kveld var omtrent like full som den skulle vært med BFO på scenen, og publikum i Bergen sa bare "Gud, sååå fæstlig!" Refleksjonen rundt streik som lovlig virkemiddel også innen kunsten er totalt fraværende på alle arenaer. Beundringen for kunstneren stopper når kunstneren går over til å være et helt vanlig menneske med egne behov og meninger. Solidariteten til streik som virkemiddel i lønnskamp har nok bleknet generelt i samfunnet, men streikebryteri har fremdeles liten sympati. Her ser vi altså unntaket.
Pressen generelt og kulturjournalister spesielt er også sjeldent tamme i sin tilnærming. I den grad de i det hele tatt løfter spørsmålet om streikebryteri, er det i uproblematiske vendinger. Midt i Musikken på NRK P2 er mest opptatt av hvem som skal være erstattere, og stiller ikke engang spørsmål til Festspillene om forholdet til streikebryteri. Det hele føyer seg pent inn i holdningene til samfunnet for øvrig. I forhold til kultur eksisterer i liten grad rollen som vaktbikkje hos pressen.
Selv de streikende orkestermusikere virker noe beskjemmet over sitt standpunkt, og motet står på ingen måte i forhold til streikeviljen. Det kollektive rampelys de er vant med fra podiet er borte, og den personlige fokuseringen i streikerollen gjør dem ubekvemme. Her skal ingen støtes personlig. Ingen tør bruke ordet streikebrytere om de musikere som erstatter dem. Musikerne står veloppdragne i kjole og hvitt foran Grieghallen, og det hele fremstår mer som et opptrinn for å sprite opp åpningen av de 54.festspill. Løpesedlene deres går samme vei som reklame i postkassa.
Musikerne bekrefter gjennom sin aksjonsform og oppførsel nettopp det man vil til livs; en likegyldighet og ufarliggjøring av både musikken og musikeren. Slik sparker de selv beina under sin egen streik med sitt sviktende mot til det de har satt i gang. Det som skulle svi for arbeidsgiver og ramme Festspillene og oss andre, er snudd til en ubetydelighet.
Dette handler ikke om musikernes grunnlag for konflikt, den kan diskuteres. Men det handler om respekt for hverandre når streiken er et faktum. Festspillene og Bergens publikum har med sin gjennomførte åpningskonsert falt sitt eget orkester i ryggen. Tilbake står orkestermusikerne med lua i hånda og en streik gjort til skamme. Trumfkortet i streiken viste seg å være svarteper. Slik kan det gå når den som egentlige har makten bestemmer seg for å bytte spill i siste stikk.
Om arbeidskamp og sviktende mot: Farvel, solidaritet
