Sparboe, Kirsti

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053010041457835202

Sanger og skuespiller, f. 07.12.1946 i Tromsø. Hun ble oppdaget av Arthur Arntzen da hun sang med bandet The Caravans på et karneval i Tromsø, utkledd som kineser. Han inviterte henne til å synge i et presseshow som ble kringkastet og hørt både av ►Arne Bendiksen, som tilbød platekontrakt, og av Ada Haug, som tilbød opptreden i hennes Tenpluggen i TV, der den jazzfrelste tenåringen sang «Bye, Bye Blackbird» og «All Of Me». Platedebuten var to opprinnelig tyske melodier, «Frankie Boy»/«Ballerina» (1964), og solgte pent. Gjennombruddet kom med den neste, «Nå og for alltid», en bryllupssang som ble ønskekonsertgjenganger og som lå sju uker på VG-lista. Hun sang med en klarhet og styrke som til tider kan minne om en sølvguttstemme, og var tydelig i besittelse av det beste stemmematerialet blant de mange unge jentene som ble lansert i ►Wenche Myhres kjølvann midt på 60-tallet. Hun, ►Åse Kleveland og Solfrid Heier var de som lignet Wenche minst, og de eneste som klarte å skape seg egne karrierer på lang sikt.

Med en slager i bakhånd stilte hun for å synge ►Jolly Kramer-Johansens «Karusell» med lite orkester i den norske Grand Prix-finalen i 1965. Wenche Myhre skulle synge den med ►Kringkastingsorkesteret, men meldte forfall, og Kirsti Sparboe sang begge variantene, til seier. Det ble bare ett fattig poeng i Napoli, og 13. plass av 18 (mange fikk null), men platen ble den første norske Grand Prix-vinneren med listeplassering (9 uker) siden «Voi Voi» (1960).

I juli 1965 spilte hun inn «Hvor er dine tanker» (You've Lost That Lovin' Feeling)/«Gå forbi» (Walk On By) med Burt Bacharachs orkester og utlånte orkesterbakgunner fra Dionne Warwicks versjoner. Dette første forsøket på soul på norsk var ikke særlig kommersielt vellykket, men godt utført og interessant i ettertid. Sommeren 1965 var hun Bodøs kjæreste i filmen Stompa forelsker seg. Sangene fra filmen, av ►Egil Monn-Iversen og ►Alfred Næss, kom ut på EP. Stompafilmen hadde premiere omtrent samtidig som lanseringen av hennes gjennom tidene best solgte plate, «Hjem»/«Tro på meg», som gikk i over 50 000 eksemplarer på kort tid. Den sommeren sang hun også «Nordlandsnetter», som ikke ble noen stor salgssuksess, men som er forbundet med henne siden da, på grunn av all radiospillingen gjennom årene. Samme høst ble singlene hennes så langt samlet på LP-en Kirsti Sparboe, etter bare ett års karriere. Det var en stor sjeldenhet den gang.

I 1966 sang hun Arne Bendiksens «Gi meg fri» til annenplass i den norske Grand Prix-finalen. Samme år spilte hun inn en norsk versjon av «Edelweiss» (tekst Arne Paasche Aasen) og singlen «Det blir ingen sommer»/«Var det du?», en fin norsk versjon (tekst Bendiksen) av en svensk folketone som Cornelis Vreeswijk hadde skrevet tekst til for Anna Lena Löfgren. I 1967 vant hun igjen den norske Grand Prix-finalen med Tor Hultins og Ola B. Johannessens «Dukkemann» (14. plass av 17 i Wien), en nesten usyngelig melodi som hun fremførte så uanstrengt at ingen la merke til hvor teknisk vanskelig den var. Hun hadde to av sine største slagere, «Livet er herlig» og «Du er alt» (You're My World), og eget TV-show fra Tromsø.

I 1968 vant hun norsk Grand Prix for tredje gang, med «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg», men denne ble utsatt for plagiatbeskyldninger og trukket tilbake av opphavskvinnen, Kari Diesen d.y. Sparboe vant en stor slagerfestival i Rio med Arne Bendiksens «I Feel So Strong», ble lansert i Vest-Tyskland, og kom inn på listene med de to første singlene, «Du darfst nicht weinen» (på norsk som «Du lille venn») og «Von mir aus kann es regnen». Det ble gitt ut en ny samleplate i Norge, Livet er herlig (1968), og trioen Kirsti, Oddvar (Sanne) & Arne (Bendiksen) hadde en solid platehit med «Vi gratulerer» («Congratulations»).

Gjennombruddet i Tyskland kom året etter, med «Ein Student aus Uppsala» (10 uker på den tyske hitparaden), som ble populær også i norsk og svensk oversettelse. De fleste tyske singlene hennes ble spesialskrevet av slagerkongen Henry Mayer, kjent for ►Inger Lise Rypdals «Romeo & Julie» og Frank Sinatras «Summer Wind». Hun trivdes ikke med slagerstilen, og etter et par mindre singlesuksesser, ga hun i 1972 opp den tyske karrieren, men er tydeligvis ikke glemt. Samlede tyske innspillinger ble 1998 gitt ut på CD-en Ein Student aus Uppsala.

Den fjerde norske Grand Prix-vinneren, «Oj Oj Oj så glad jeg skal bli» (1969, sisteplass i Madrid) ble den første som toppet VG-lista. Den ble også heftig debattert i flere TV-programmer, der litterater og universitetslektorer på ramme alvor satt og diskuterte en helt alminnelig slagerteksts litterære gehalt i timevis til stor irritasjon (og moro) for folk flest, som følte seg latterliggjort «ovenfra» fordi de faktisk likte låten. Og «Oj oj oj» vant i det lange løp – i 1996 lå den 10 uker på førsteplass på Norsktoppen etter gjenutgivelse på CD, lenge etter at noen husker hvem debattantene i 1969 egentlig var. I 1969 laget trioen Kirsti, Oddvar & Arne et TV-show, som igjen dannet grunnlaget for LP-platen Tre i parken, en smal, elegant produksjon som så vidt klarte å karre seg inn på LP-listene, for øvrig hennes eneste LP med listeplassering, bortsett fra samleplater med mange artister. Den påkostede LP-platen Ta meg med i drømmen din (1970), med ►Sigurd Jansen som arrangør, ble møtt med kritikerovasjoner, men var for sofistikert for det store publikum.

Høsten 1969 deltok Sparboe med ►Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. i en av norsk TVs største seriesuksesser, Og takk for det, utgitt på LP året etter. Den ble fulgt opp i 1970 av en bejublet Chat Noir-revy, Hjertelig tilstede. Fra dette øyeblikk forlot egentlig Kirsti Sparboe popbransjen, og har siden konsentrert seg mest om teateret, selv om hun hadde enkelte platesuksesser, og gjorde mange innspillinger på 70-tallet. «På en gammel benk» (1971, norsk versjon av Monacos Grand Prix-vinner) ble mye spilt i radioen, og det samme gjorde «En sommer er over» (1972), som er blitt en klassiker som Reiseradioens faste farvelsang hver sommer.

Suksess hadde hun også sammen med sin daværende ektemann Benny Borg► med flere LP-plater og populære sanger som «På verdens tak» (1973) og «Solen på Kreta» (1976). I 1972 fikk hun Spellemannprisen for NOPA-utgivelsen Dager med deg og barneplaten Vinterland. Hun ga også ut LP-ene Kirsti (1973) og Serenade (1977), en svært påkostet innspilling med stort orkester av tradisjonelle utenlandske melodier som hadde fått nye norske tekster av ►Harald Tusberg – varierende fra det glimrende («Trær») til det nesten katastrofale («Jerusalem»). Etter det har hun bare gitt ut barneplater, bl.a. fra TV-serien Kom, så tegner vi en sang (1983) og noen få singler, hvorav «Ikke stå og frys» (1983) kanskje er hennes beste innspilling, og ga navn til en 2CD-samling i 1995.

I 1972 var hun med i en av de største Chat Noir-suksessene, Kjære lille Norge, som både ble filmatisert og gitt ut på LP. I 1973 hadde hun sitt skuespillergjennombrudd i rockemusikalen etter Shakespeares To muntre herrer fra Verona på Oslo Nye Teater. Den ble fulgt av Cy Colemans Jeg elsker min kone på Chat Noir og triumfen som Gunvor Smikkstugun i ►Finn Ludt/►Alf Prøysens Trost i Taklampa på Trøndelag Teater. Hun har også hatt tittelroller i to barnemusikaler, Pippi Langstrømpe på Chateau Neuf og Ole Brumm på Hålogaland Teater, og hun har vært med i kabaretforestillinger som Beatles-showet Hallo-Adjø og Musikken var av Bjarne Amdahl på Oslo Nye, og Vi går i Hjorten på Trøndelag Teater, alle vist i TV-versjoner.

Siden midten av 80-tallet har hun hovedsakelig spilt i farser og komedier på forskjellige landsdelsscener, med enkelte vellykkede sidesprang til det mer seriøse, som Bjørnsons Geografi og kjærlighet på Oslo Nye Teater, monologen Shirley Valentine på Nordland teater og Brecht-forestillingen Bryllupsfesten på Hålogaland Teater. Hun har turnert for Nordland teater med sitt eget program, og har fra tid til annen dukket opp i TV som sanger, bl.a. i en egen DaCapo-sending fra Bergen i 1996. I 1984 ga hun ut en selvbiografisk bok, penneført av Bjørnar Halnum.

Kirsti Sparboe er utstyrt med en kraftfull, men likevel velklingende «Broadway-stemme», men skiller seg fra kraftsangere flest ved også å kunne synge intimt og nært. I tillegg har hun sterk sceneutstråling og har utviklet seg til å bli en dyktig skuespiller.
 

Relaterte personer:
Kirsti Sparboe, Artist, Skuespiller