Norsk og billig selger bra

Unni Hopmoen arbeider ved plateselskapet EMI, en av Norges største aktører på klassisk-markedet. Og som hun selv sier det: "Klassisk-avdelingen er meg, det". Likevel er hun uenig i Hillvegs påstand at den klassiske musikken blir nedprioritert. Ballade har også snakket med IFPI-leder Sæmund Fiskvik og Reidar Mikalsen i Naxos som nærmest egenhendig redder det klassiske musikktilbudet i Norge.

26.10.2001 | Av: Didrik Søderlind

- Klassisk-avdelingen har alltid vært én person, så det har ikke vært snakk om noen nedbemanning. Vi tar inn det meste fra EMI internasjonal som er salgbart, og prøver å ta inn smalere ting for å ivareta bredden.

Så hva satser Hopmoen på?
- Det man tror man skal selge veldig mye av, som crossoverplater mellom pop og klassisk, selger ikke nødvendigvis så mye, fordi det hverken treffer pop- eller klassisk-publikummet. Jeg har mer tro på skikkelige innspillinger, og har stor tro på norske musikere. Nordmenn er glade i å spille norsk musikk, og vi har utøvere som Leif-Ove Andsnes og Truls Mørk, sier Hopmoen.

Jevn omsetning
Tall fra Grammofon Grossistenes Forening viser en temmelig jevn omsetning på 600-700 000 plater i året innen klassisk musikk over de siste fem årene. Men tallenes tale gjøres uklar av at det er flere aktører som ikke rapporterer. Dessuten - hva er en klassisk plate? Er den Pavarotti and Friends eller Beethoven-symfonier?
- Selskapene har en viss suverenitet i forhold til hvordan de vil definere klassisk musikk, forklarer Sæmund Fiskvik, leder i IFPI.

Fiskvik peker på at illustrerende eksempel, som er hvordan filmmusikken fra Titanic opprinnelig ble klassifisert av Sony som en klassiskplate. Celine Dions pansersviske "My Heart Will Go On" var umulig å unngå hvis du i det hele tatt var i aksjonsradiusen til en radio eller butikk, og soundtracket solgte så bra at platen ga vesentlige utslag på klassisk-salget. Før Titanic ble omklassifisert fra klassisk til pop. Derimot er det sjelden at smalere utgivelser gir utslag.
- Samtidsmusikk selger jo ikke, så den slår ikke ut på statistikken, sier Fiskvik.

Billig selger bra
Reidar Mikalsen arbeider i Naxos, den lett gjenkjennelige serien med billige CD-plater med klassisk musikk. Han anslår sin andel av klassiskmarkedet i Norge til et sted mellom 35 og 40 prosent av det som selges. Men han merker også at det er vanskelig å selge.
- Det er to hovedgrunner til at klassisk går ned. Det første er at det krever kompetanse å selge klassisk musikk, men det er det svært få butikker som er villige til å betale for når det er så hipt å jobbe i platebutikk at de har lange køer med søkere. For det andre krever det å satse på klassisk at man kanskje har et breder utvalg enn det er bedriftsøkonomisk forsvarlig å ha i hyllene, sier Mikalsen.

De siste årene har det vært tydelig hvordan de store platekjedene konkurrerer seg i mellom på å selge bestselgerne billigst mulig, i stedet for å profilere seg på å ha et bredt utvalg. Dette kappløpet om å kutte prisen på VG-lista mest mulig går på bekostning av bredden. Resultatet er at sortimentet krymper og klassisk gjerne henvises til en litt stakkarslig krok i butikkene.

I dag er den klassiske musikken blitt en smal nisje. Hvis denne nisjen ikke skal krympe ytterligere trengs det nok en sterkere satsning fra både plateselskaper og butikker. Og som eksempelet Musikkforlaget viser er det penger å hente.

Som Stein Erik Finne sier ved platebutikken Platon i Bergen, byens eneste med egen klassisk-avdeling:
- Vi tjener best på klassiske CD'er, for de kan vi selge til vanlig pris. VG-lista går jo på tilbud allikevel, sier Finne.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!