Donald Duck i operaen
- I dag innebærer det å være almendannet at man er komfortabel med både høy- og populærkultur, skriver Ballades Didrik Schjerven Søderlind. - Dagens beleste mennesker kjenner både sin Disney og sin Dostojevskij. Det betyr likevel ikke at Donald Duck blir noen god Raskolnikov. Bakgrunnen for disse funderingene er operasjef Bjørn Simensens ønske om å nå ut til flest mulig mennesker, noe som blant annet skal skje gjennom juleplater med musikk av DDE.
Hvis det finnes et Helvete, vet jeg hva som blir spilt på stereoen. Der nede går nemlig platene jeg vagt minnes fra min barndom: "The London Philharmonic Plays Rock" (eller noe slikt) på tung rotasjon. Og når man har spilt seg gjennom alle London-filharmonikernes grotesk svulstige tolkninger av rocklåter, slenger de djevelske DJ’ene kanskje på Den Norske Operas kommende juleplate, der Operaens solister skal tolke DDE-sanger.
Dette uortodokse innspillingsprosjektet meldte VG om den 21. september. Operasjef Bjørn Simensen og kunstnerisk leder Svein Gundersen fortalte til avisen at "det handler om å nå flest mulig, enten du driver med fotball eller musikk", og mente ellers at dette var veien som skulle lede til Bjørvika. Spørsmålet er om det er noen bra oppskrift på å nå folket.
Populær- og kunstmusikk har alltid kryssbestøvet hverandre. Et ypperlig eksempel er hvordan moderne minimalistkomponister som Steve Reich er påvirket av rockens repetisjon. Rocken, på sin side, har rappet mye fra kunstmusikken; fra stjerneprodusenten Phil Spectors Wagner-inspirerte "wall of sound"-teknikk, til technoens påvirkning fra komponister som Stockhausen.
Slikt er eksempler på vellykkede møter mellom den klassiske kunstmusikktradisjonen og det 20. (og nå også 21.) århundrets fremste folkelige musikkform.
Det som derimot har en lang historie i å mislykkes, er forsøkene på å la rock spille sammen med klassisk musikk på den klassiske musikkens hjemmebane. Det er her vi finner London-filharmonikernes musikalske forbrytelser mot menneskeheten. Og i denne tradisjonen finner vi Operaens forsøk på å kle DDE opp i finstas.
Det blir litt for lett å kritisere Operaen for å spille DDE for å bare skulle tekkes pøbelen. Dette er da også en standardkritikk som smilende imøtegås av Operasjef Bjørn Simensen allerede i VGs oppslag. Og selv om dette klart er en gyldig innvending all den tid Operaen er tungt subsidiert med skattepenger (ettersom Operaen har problemer med å konkurrere med nettopp artister som DDE om menigmanns penger), kan kritikk mot at Namsosrocken skal slippe inn i Operavarmen lett avfeies som åndssnobberi.
Problemet er bare at det er Operaen som utviser åndssnobberi i denne saken. For når Operaens signaliserer at de bruker DDE som et virkemiddel til å senke lista lavt nok til å nå ned til folkedypet, vitner det om en totalt manglende forståelse av - og respekt for - den populærkulturen DDE representerer.
Mye kritikk har blitt rettet mot utvidelsen av kulturbegrepet. Med rette. Det måtte jo selvfølgelig være noen pamper der ute som måtte ta det utvidede kulturbegrepet som tillatelse til å dele ut kulturpriser til travhester og fotballspillere, og samtidig gjøre kulturbegrepet meningsløst og vise hvordan politikere gjerne er de fremste skaperne av politikerforakt. Eller kulturredaktører som har brukt lignende tenkning som unnskyldning for å skjære bort teaterstoffet for å skrive mer om Hollywoodfilm. Resultatet blir dermed en innsnevring, ikke en utvidelse av kulturen.
Et utvidet kulturbegrep må tvert om innebære respekt og forståelse for hvert enkelt kulturuttrykks egne særpreg og verdier. I dag innebærer det å være almendannet at man er komfortabel med både høy- og populærkultur. Dagens beleste mennesker kjenner både til Donald Duck og sin Dostojevskij. Dette betyr ikke at man lengter etter en tegneserieversjon av "Forbrytelse og Straff", selv om den er aldri så mye ført i Carl Barks’ strek. Donald Duck er kort sagt en dårlig Raskolnikov.
Operaens fremføringer av DDE vitner om en manglende respekt for populærkulturens egne premisser og verdier. Behovet for å vise hvor folkelige de er minner om "slumming" - som når fiffen drar på en campingplass for å vise sin folkelighet, jamfør Yngve Freiholt på IKEA.
Det vitner også om en mangel på forståelse for sine egne begrensninger. Det er få jeg kan komme på som er mindre kvalifisert til å spille DDE-låter enn Operaens solister.
Og Operaen klarer dermed å vise manglende forståelse for både sine egne trofaste støttespillere og DDE-fans. Det blir to sjølmål, det, når vi først snakker om musikk og fotball. For dét er vel det samme?
